Åge Widme er museumbestyrer, lastebilprofil og bedriftseier
Det tok ikke lange tiden på tomannshånd før Åge Widme dro ned buksene. Vi hadde faktisk knapt rukket å sette oss i gjestestolen hans ved den gamle meieribestyrerens kontor, før han bestemt skred til verket. - Nå må det salve på, utbrøt han bastant. Du har vel sett en kar uten bukse før?
Så satt vi der. På et dunkelt rom. Kjøpekaffen fra dagen i forveien som vi i ren koffeinabstinens hadde styrtet på morgenen hadde sittet i halsen lenge. Det var godt å endelig få den opp.
Det er naturligvis en god forklaring bak det hele. Åge Widme falt nemlig stygt på en tur i fjor høst og slo seg kraftig. I dag har han vært på behandling og vi misunner ikke smerten som gjerne kommer forsterket tilbake etter første behandling.
- Men jeg sitter da iallefall rolig så det er mulig å intervjue meg, humrer han. Humoren mistet han altså ikke i fallet. Salven kommer på beinet. Den hjelper.
I gullrekken
Det er mye å prate om. Bedriftseier, lastebilprofil, kollegahjelper og nå også museumbestyrer på eget museum. Åge Widme befinner seg i gullrekken blant landets lastebilkjendiser og er som så mange andre i bransjen arvelig belastet. Hans far kjørte selv for ysteriet i 45 år og yrket går også her som hos andre dyktige utøvere i arv. I 2013 overtok Åges sønn, Odd Arne, rollen som daglig leder.
30+50=80
La oss ta en kjapp rekapitulering av bedriften som i 1938 ble startet av Gudbrand Bakken: Far og sønn Bakken drev butikken i 50 år før sønnen ga seg og Åge overtok driften i mai 1988. Selve bedriften fyller, om vi legger godsiden til, derfor 80 år i disse dager. 50 år med Bakken og 30 år med Widme.
Den første tiden kjørte Åge med en bil for Krogenæs møbelfabrikk. Så kjøpte han nytt sett, men fikk diabetes og måtte ha sjåfør på bilen en stund mens han var sykemeldt. Da han ble frisk, gikk fabrikken konkurs. Dermed ble det kjøring for forskjellige bedrifter og det hele utviklet seg. Det kom en kranbil med kjøring som første tilskudd. Deretter ballet det på seg med forskjellig kjøring. Snart overtok han to biler for betongvare på Vinstra.
Nå er det hovedsakelig kjøring for faste kunder som gjelder. Loe Rørprodukter er størst, men også Lonbakken mekaniske sammen med Felleskjøpet og fliskjøring er vesentlige bidragsytere.
I dag teller bedriften ni ansatte og åtte biler. Den siste bilen, en Volvo FH 16 750 6x4 kranbil med Närko-henger, står på tunet når vi kommer.
- Den skal gå på gullavtale, forteller Odd Arne. Han kommer en snartur innom og ser at vi skuler mot doningen. Vi kommer til å bytte bil hvert femte år fremover og ha gullavtale. Det er ikke noe å lure på. Sjåførene skal ikke være redd for at noe er galt. Er det noe som er ødelagt, må det fikses med en gang, mener Odd Arne.
Men det står da vitterlig en Scania på tunet også. En S-serie? Jeg trodde vi var i Volvo-land?
- Ja, det er en demobil. Men det trenger du ikke skrive. Vi skal bare prøve den litt. Det er en god bil. Far og sønn Widme nikker i stereo.
- Dere er jo i et generasjonsskifte. Hvordan er det å slippe taket, Åge? Er du syvende mann i huset og skal ha siste ord, eller har det gått greit å overlate til yngre krefter?
- Ja…Altså… Vi bytter jo på å ta telefonen. Slike ting er gjerne en prosess over tid både for de ute og oss selv. Om Odd Arne er borte, tar jeg telefonen og omvendt. Men det går nå mer og mer over på slik det skal være. Selv er jeg mest ute og kjører skapsemi jumbotralle på Trondheim.
En godbit på lur
- Og så har du gått hen og blitt museumbestyrer - atpåtil i gamle Fron Ysteri?
- Ja. Vi kjøpte bygget for omkring 14 år siden og har utviklet massen rundt her siden. Jeg prøver å ha inn bilene jeg har dratt på meg. Det er en 1963-modell Volvo 495 Titan, en Volvo 463 Bamse, en «gullfisk» med henger, en folkevogn boble fra 1966 og en Volvo 240. I vognkortet på sistnevnte står Sander, barnebarnet. Han kunne knapt gå da han sto i gule arbeidsklær sammen med bestefar på trafikkstasjonen. Kontrolløren sa det var den yngste personen han noensinne hadde registrert noe på.
Men du har da vitterlig en annen godbit også?
- Jada. Jeg har fått fatt i en Volvo Rundnose fra 1946. Den er kjøpt ny av Hagen Transport på Hamar og har vært i deres eie hele tiden. Nå er den restaurert av en dyktig herremann. Bare et par småting gjenstår, smiler han lurt.
Vi blir avbrutt av en trivelig kar som dukker opp i døren med hendene fulle av små, gule vester. - Det kommer en barnehage her og vi skal lære dem litt om trafikksikkerhet, forteller Åge. Samtidig dukker barna opp og får hver sin vest. - Husk å vinke til sjåføren slik at han ser deg om du skal over gangfelt, forteller han til barna. De nikker og lover.
Sendte trafikkprisen i retur
Trafikksikkerhet er noe han er opptatt av. Vi husker han fikk If sin trafikksikkerhetspris i 2012. Senere vanket det også en tilsvarende utmerkelse fra Oppland fylkeskommune. Den sendte han i retur i fjor.
- Ja, det var i protest. Jeg mener fylket, trygg trafikk og vegvesenet svikter trafikksikkerheten på gamle E6, sier han alvorlig og engasjert. Vi skulle nok ikke tatt opp den ballen. Vi risikerer å bli sittende til vi får vonde bein selv og må endre tema kjapt:
- Du har vært medlem i NLF i mange år og er fortsatt med i kollegahjelpen?
- Ja, jeg har vært i NLF i 20 år og 19 år som formann i Gudbrandsdalen lastebileierforening. 18 år har jeg hatt i fylkestyret. Kollegahjelpen er viktig for meg. Det er en viktig oppgave. Det kommer av at jeg selv har opplevd å få en i fronten. Det var i 1982 og var ifølge lensmannen det første registrerte selvmordet på veien i Hedmark. Jeg slapp å se kroppen til vedkommende og kjørte videre med bilen samme natt, med arbeidsgiveren min i bilen bak.
Senior-kvartetten
Men nå er du altså snart pensjonert. Blir det noen ny tur med seniorgutta? Dere var jo en fin kvartett som reiste til Finmark med gamle lastebiler her for et par-tre år siden.
- Jada. Vi utsetter årets reise, det blir nok en tur senere en gang. Ruta er klar. Øyvind Jensen kommer til Steinkjer. Han bor jo i Fauske og må litt sydover. Så kjører vi over Namsos og tar kystriksveien til Vesterålen. Fire gamle veteraner i hver sine veteranlastebiler. Det blir nok litt av en tur.
Vi får håpe buksene har kommet på igjen innen den tid.
Denne reportasjen sto på trykk i sommerutgaven av TransportMagasinet. Du finner et godt tilbud på abonnement her.
Åge og veteranene.
Han er jo selv veteran. Men mens andre pensjonister vanner plenen for å sørge for at det er grønnere hos seg enn hos naboen, bruker Åge tiden på museumet. La oss nevne i fleng hva som står der: En folkevogn boble type 1 fra 1966, en 1957-modell Ferguson med henger (Gullfisk, den ble bare produsert det året), en Volvo 465 Bamse fra 1963, en Volvo 495 Titan også fra 1963 og til slutt Sanders Volvo 240 GLE fra 1988. Ja, nå holdt vi i iveren på å glemme bort Volvo rundnose fra 1946 og Bjørn Evensens gamle F16 Imperial fra 1991. Bilene har fast plass i det nyåpnede museumet som tidlgere huset Fron ysteri frem til 1989.
