Alle vil ha SISU
Brødrene Torgeir og Erlend Wikevand pleier å velge på øverste hylle når de skal handle utstyr.
– Har vi ikke råd til det beste, så venter vi et par år, til vi får råd, sier Erlend.
Han er den aktive ute i felt, med gravemaskin og lastebil, mens broren står som daglig leder og tar seg av det økonomiske og regner på jobber, ved siden av jobb nummer to, som brannmann i Harstad brannvesen.
For 10–15 år siden kjøpte de sin første SISU, med Cat-motor og Renault-hytte. I 2012 ble den byttet inn i en toppspeset SISU DK16M 8x4 tridem, med 600 hk motor fra Mercedes-Benz.
Av ekstrautstyr nevner vi i fleng: Automatkasse, Voith retarder, Multiliftkrok med knekk, hurtigkjøringshydraulikk, undermontert AM6 skjær med HMS 3000 piggsystem, variabel hydraulikk for saltspreder, kranhydraulikk og bryøtehydraulikk med integrert styring i støtfanger, for lettere montering av plog.
Stort mer er det ikke mulig å få på en slik bil. Kanskje ikke så rart da at eieren er fornøyd.
– Denne bilen var helt genial da vi hadde brøytekontrakt tidligere. Vi løftet og la kjetting på bakerste aksling, og havnet vi i en knipe, slapp vi den bare ned og kjørte på videre. Ut over det var det helt klart SISU sin akselkombinasjon vi var ute etter. Dessuten har SISU en ramme de andre produsentene bare kan drømme om.
Jeg er sikker på at de fleste av dem ville lagt seg på siden hvis de hadde forsøkt å tippe et lass der vi opererer, mener Erlend.
En drøm å kjøre
Hverdagen hans består mye i opprusting av vann- og kloakkanlegg, samt drenering. Trange gårdsrom er en del av hverdagen.
– Vi har tre små gravemaskiner som stort sett jobber innimellom busker og hekker. Etter et par år ser de ut som de har gått ti tusen timer. I det samme terrenget skal SISU’en operere, forklarer Erlend.
De trengte i utgangspunktet bilen til massetransport, men også brøyting og frakt av skrapjern i container med kran sto på programmet da bilen i sin tid ble bestilt. Dermed ble det også full pakke med utstyr. Alt bygget opp i Finland, med byggetid på nesten et år. Over de fire akslingene finner vi et chassis som i utgangspunktet takler 45 tonn.
Da TM var med på tur for å hente grus, var egenvekten solide 19 tonn. Da blir det ikke så veldig mye igjen av lovlig lastekapasitet, erkjenner Magnus Helstrøm som for anledningen sitter bak rattet.
– For en Mercedesmann er jo dette en kanonbil. Det var som å komme til himmelriket fra den gamle Renault-hytta. Man måtte være akrobat for å komme seg bak i køya i den. Det var noe med fjæringen på den som gjorde at jeg aldri ble fortrolig med den bilen. Det knøyt seg i nakken, forteller han mens vi drar over Storjord til Kvæfjord, der vi skal laste.
– Forakslingen er fenomenal på denne. Utrolig behagelig, som om det skulle vært luftfjæring. Her har SISU gjort en fenomenal jobb, fortsetter han. Vi må si oss enig, der vi sitter.
Finsk interesse
Kanskje ikke så rart da, at finske bileiere den siste tiden har begynt å vise interesse for SISU’en med bare 249.000 kilometer på telleren. Erlend Wikevand har allerede fått flere forespørsler om han ikke skal bytte den inn snart. Men han holder igjen.
– Vi blir å beholde den noen år til, men skal vi ha ny bil kommer vi til å kjøpe SISU igjen, uten tvil, avslutter han.
Hos forhandleren, Elverum Maskin, får vi bekreftet interessen fra Finland.
– Det stemmer at flere finske kunder har vært på meg for å få tak i denne bilen. Jeg har solgt en del brukt tilbake til Finland, men akkurat denne bilen er nok spesielt attraktiv på grunn av brøyterigg, Euro 5 og lav kilometerstand, tror Harald Pedersen.
Han forteller at det er snakk om små bedrifter med en til to biler, som jakter på biler som denne. Velholdte biler med lav kilometerstand og gjerne rigget for brøyting. De følger med på det norske markedet og tar kontakt når de mener tiden er inne for at de norske eierne vil bytte.
– Det ble solgt lite nye biler i Finland på den tiden da denne var ny, så vi ser at det er et vakuum i bruktmarkedet der borte. Men Wikevand er ikke så interessert i salg enda, forstår jeg. Jeg har spurt ham et par ganger allerede, avslutter Pedersen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 09 2019
