Oster AS: Viktigere å være best...

Veronica Ahmer lever lastebillivet til fulle, og har i dag et tjuetalls sjåfører i arbeid. Men det kunne fort gått annerledes.

Veronica Ahmer og de ansatte har jobbet hardt for å komme dit hun og bedriften er i dag. – Det er viktigere å være best enn å være størst, mener hun i dag.
Veronica Ahmer og de ansatte har jobbet hardt for å komme dit hun og bedriften er i dag. – Det er viktigere å være best enn å være størst, mener hun i dag. Foto: Frode Tellevik
Publisert Oppdatert

Denne historien starter i 1976. Året da Atle Ahmer, fra Fotlandsvåg på Osterøy, kjøpte sin første traktorgraver. Den driftige trebarnsfaren kastet seg over de mulighetene som dukket opp og hadde allerede i 1984 to vogntog gående på transport av levende fisk, som en av de første i landet.

– Jeg dro til Danmark og jobbet en måned hos en transportør der for å lære. På de første lassene med regnbueørret fra Finland til Norge, hadde jeg med meg en av sjåførene derfra. Vi hadde primitivt utstyr, men vi tjente gode penger, minnes han.

Atle kjøpte seg også en pensjonert bilferje, som han monterte kran på, og snart var en stor kontrakt med Statoil i boks. Fremtiden så lys ut, men så, i oktober 1987 kom børskrakket og sendte mange bedrifter utfor stupet.

Atle hadde flere millioner kroner utestående hos diverse oppdragsgivere, penger han aldri fikk. Omtrent på samme tid ble ferja satt på grunn av en beruset kaptein, noe som ble nådestøtet for Atle og de 32 ansatte.

– Jeg er imponert over at han gadd å brette opp ermene og starte på nytt igjen etter den perioden, sier datteren Veronica i dag.

Hun minnes enda da faren i 1991 startet på bar bakke med nok en traktorgraver og fikk brøytekontrakt med Bergen kommune. Det ble spiren til selskapet hun kan nyte fruktene av i dag, som daglig leder i AS Oster Transport og Entreprenørforretning.

Atle Ahmer (68) vet hva det vil si å starte på bar bakke. – Jeg trodde aldri jeg skulle klare å starte på nytt, sier han. I dag er både han og datteren Veronica glad for at han gjorde akkurat det. Atle bidrar fortsatt. Da vi møtte ham, kjørte han Mitsubishi Fuso med tipp i trange bygater. – Når entreprenørene først får tak i denne bilen, vil de ikke slippe den. Vi kaller den bare for «støtteapparatet», sier han om lettvekteren som laster fire tonn.
Atle Ahmer (68) vet hva det vil si å starte på bar bakke. – Jeg trodde aldri jeg skulle klare å starte på nytt, sier han. I dag er både han og datteren Veronica glad for at han gjorde akkurat det. Atle bidrar fortsatt. Da vi møtte ham, kjørte han Mitsubishi Fuso med tipp i trange bygater. – Når entreprenørene først får tak i denne bilen, vil de ikke slippe den. Vi kaller den bare for «støtteapparatet», sier han om lettvekteren som laster fire tonn. Foto: Frode Tellevik
For å få bilde av tredje generasjon i familiebedriften Oster, Emil Ahmer Solberg (t.h.), måtte vi avbryte fagprøven hans noen minutter. Sensorene Knut Søfteland (t.v.) og Dagfinn Haga tok det heldigvis med et smil.
For å få bilde av tredje generasjon i familiebedriften Oster, Emil Ahmer Solberg (t.h.), måtte vi avbryte fagprøven hans noen minutter. Sensorene Knut Søfteland (t.v.) og Dagfinn Haga tok det heldigvis med et smil. Foto: Frode Tellevik

Volvo N88

For Veronica har det aldri vært tvil om hva livet skulle handle om. Hun var med både far og mor i lastebil gjennom hele oppveksten.

– Da båtene fra Eikefet kom med masse som de losset på kaien vår, var jeg med hver lørdag og kjørte grus og sand til innbyggerne på Osterøy. Det var ukas høydepunkt for meg i oppveksten. Den første lastebilen pappa kjøpte, en Volvo N88, står i kjelleren her og venter på oppussing. Jeg håper vi kan ha den i et glassmonter nede på kaien når den er ferdig, sier Veronica og smiler.

Fra kontorlokalene en liten times kjøring fra Bergen, styrer hun det som i dag er en solid transportbedrift med massetransport som hovedgeskjeft. Hun jobber best under press, innrømmer hun. Jo mer hektisk hverdagen er, jo kjekkere er det. Sånn har det alltid vært. Helt siden hun tok førerkortet som 21-åring og kjørte 12-timers dager i lastebilen.

– Mannen min ble til slutt lei av å måtte levere og hente ungene i barnehagen. Dermed ble det noen år med regnskapsarbeid hos en annen bedrift, forteller hun.

For øvrig en jobb som skulle komme godt med i tiden som lå foran henne. I 2005 tok familien Ahmer valget om å dele på oppgavene. Oster sluttet med anleggsmaskiner og Veronicas bror, Jørn, tok med seg den nye Cat-graveren og startet i stedet opp Osterfjord Maskinstasjon AS.

Oster var fra nå av en ren massetransportør, og Veronica Ahmer tok de neste ti årene unna regnskap, lønn og fakturering for begge selskapene på kveld og natt, og kjørte lastebil på dagtid. Det hele toppet seg da faren fikk hjerneslag i oktober 2009.

◀ Fire sjåfører som er skjønt enige om et fantastisk flott arbeidsmiljø. Fra venstre: Arild Kleiveland, Johan Larsen, Erling Øgaard og lærling Solveig Bolstad.
◀ Fire sjåfører som er skjønt enige om et fantastisk flott arbeidsmiljø. Fra venstre: Arild Kleiveland, Johan Larsen, Erling Øgaard og lærling Solveig Bolstad. Foto: Frode Tellevik
▲ Gode kolleger. Johan Larsen tar en runde med vannslangen før TM skal være med Solveig Bolstad på en kjøretur.
▲ Gode kolleger. Johan Larsen tar en runde med vannslangen før TM skal være med Solveig Bolstad på en kjøretur. Foto: Frode Tellevik
AS Oster Transport og Entreprenørforretning disponerer sin egen tipp, noe som er mangelvare i Bergensområdet. Her i Gloppemyra har de inngått en 25-års avtale med grunneier og bygget demning tvers over dalen, for å kunne ta imot bløte masser. Kapasiteten er på en million kubikk.
AS Oster Transport og Entreprenørforretning disponerer sin egen tipp, noe som er mangelvare i Bergensområdet. Her i Gloppemyra har de inngått en 25-års avtale med grunneier og bygget demning tvers over dalen, for å kunne ta imot bløte masser. Kapasiteten er på en million kubikk. Foto: Frode Tellevik
Veronicas mor, Liv Grete Ahmer, kjørte også lastebil om lørdagene på 80-tallet. Her er hun på vei med grus til en av bøndene på Osterøy.
Veronicas mor, Liv Grete Ahmer, kjørte også lastebil om lørdagene på 80-tallet. Her er hun på vei med grus til en av bøndene på Osterøy. Foto: privat

Stjernebiler

Veronica ble nødt til å overta som daglig leder.

– Det var travelt, men for seks år siden kom heldigvis Monica B. Vevle inn og tok seg av regnskapet. Nå er hun både sikkerhetsrådgiver og HMS-ansvarlig i begge firmaene. Hun har med andre ord gjort seg uunnværlig, sier Veronica.

Den nye hverdagen bruker hun til å regne anbud, holde oppsyn med anleggene bilene opererer på og selvsagt kjøre så mye lastebil hun klarer.

I dag disponerer Oster noen og tjue lastebiler, så det hender rett som det er at en av dem er ledig. De fleste av dem går på massetransport, men noen frakter også Leca i bulk fra Østlandet til kunder vestpå. I sortimentet finner vi også en krokbil og en kranbil.

– Bruken av Leca har tatt seg veldig opp etter at vi overtok det agenturet, men det er fortsatt ikke nok jobb til en sjåfør på heltid, sier Veronica. Denne vinteren står dessuten ti av sjåførene oppført på listene til Mesta, som brøytevakter på Bergen lufthavn.

Sjåførene har en time på seg fra de blir innkalt, til de skal bemanne to av sweeperne som børster snø fra hovedrullebanen. Kanskje er de håndplukket av Mesta, ettersom utstyret som brøyter også har stjernemerke i grillen?

For om du ikke trives i en Mercedes-Benz Arocs, er det nok andre steder enn Oster du bør se deg om etter arbeid. Helt siden Atle Ahmer kjøpte sin første MB i Sverige for over 30 år siden, har det vært stjernebiler i Fotlandsvåg.

– Det er totalpakken som avgjør. Bertel O. Steen sin avdeling i Arna er dessuten nærmeste merkeverksted og servicen vi får der er enestående. Det sitter langt inne å kjøpe noe annet, fastslår Veronica og legger til at Sørling har nesten like lange tradisjoner når det gjelder påbygg.

– Egenvekt og lasteevne er veldig viktig for oss. På en fireakslet bil laster vi nå lovlig 17 tonn. 30 tonn på bil og henger. I tillegg leverer Sørling kvalitet, konkluderer hun.

Monica B Vevle har orden i permene, i jobben som regnskapsfører, HMS-ansvarlig og sikkerhetsrådgiver for selskapet. Hun får timelister og faktureringsgrunnlag direkte fra sjåførenes iPader.
Monica B Vevle har orden i permene, i jobben som regnskapsfører, HMS-ansvarlig og sikkerhetsrådgiver for selskapet. Hun får timelister og faktureringsgrunnlag direkte fra sjåførenes iPader. Foto: Frode Tellevik
Sliter med å trappe ned. Einar Berge (69) skulle bare hjelpe litt til for fem år siden. Han kjører enda.
Sliter med å trappe ned. Einar Berge (69) skulle bare hjelpe litt til for fem år siden. Han kjører enda. Foto: Frode Tellevik
◀ 14 meter dyp myrjord må skiftes ut, før Åsane kan ta i bruk sin nye kirkegård. Det betyr mange tunge lass på tungkjørt vei. Oster har nå kun Arocs med de to største motorene i stallen. Og dieselforbruket har gått ned, bekrefter ledelsen.
◀ 14 meter dyp myrjord må skiftes ut, før Åsane kan ta i bruk sin nye kirkegård. Det betyr mange tunge lass på tungkjørt vei. Oster har nå kun Arocs med de to største motorene i stallen. Og dieselforbruket har gått ned, bekrefter ledelsen. Foto: Frode Tellevik
Frank Robert Sture ble lei av å sloss mot byråkratiet i byggebransjen. Nå senker han heller skuldrene i lastebilen.
Frank Robert Sture ble lei av å sloss mot byråkratiet i byggebransjen. Nå senker han heller skuldrene i lastebilen. Foto: Frode Tellevik

Solid samarbeid

Den største kunden har i mange år vært FM Gruppen, også kjent som Fyllingen Maskin. Men Veronica bedyrer at de kjører for alle som trenger dem.

– Vi er veldig ryddige og samarbeider godt, vi som driver med massetransport rundt Bergen. Vi er konkurrenter inntil en av oss får tildelt en jobb, men der etter drar vi alle sammen lasset i lag for å få prosjektet i havn. Det er en daglig kabal som må legges. Vi leier inn biler fra andre, eller leier ut våre egne etter behov.

I Åsane har vi for eksempel 15 biler gående for Sartor Maskin AS i dag. Åtte av våre egne og sju innleide. Vi har absolutt et godt samarbeid. Det skaper også en trygghet å vite at vi ikke trenger å vokse ut over det vi har i dag. Blir det behov, får vi hjelp av de andre, forklarer hun.

Ryddige forhold til tross, smertegrensen når det gjelder pris er nådd for lengst, også i denne delen av transportbransjen.

– Vi har valgt å skru opp prisene i år. Noen har fulgt oss, men ikke alle. Vi har mistet en del oppdrag av den grunn, men vi kan ikke gå løs på en treårskontrakt som gir oss røde tall. Når en dør lukker seg, åpner det seg som regel en ny. Vi har vært heldige, tross alt. Vi har fortsatt til gode å se røde tall i regnskapet, bekrefter Veronica og forklarer det med store og solide kunder gjennom mange år.

– De årene vi har hatt dårlige tall, handler om for mye skader og fravær.

Fra 2014 til 2019 er også hele bilparken skiftet ut for å få på plass Euro 6. Mest med tanke på miljø, men også fordi stadig flere oppdragsgivere krever det. Neste skritt blir tatt så snart Mercedes-Benz kommer på markedet med en elektrisk utgave, lover ledelsen.

Gjengen

Vi blir med en runde på noen av anleggene for å hilse på noen av sjåførene som jobber her.

Aller helst vil Veronica at vi skal treffe dem alle sammen. Vi lander et sted midt i mellom. Rundturen gir oss et godt bilde av denne bedriftens ansatte, fra standhaftige pensjonister til lærlinger. Og nåløyet for å få jobb her er ikke av de største i bransjen, forstår vi.

– Jeg er ofte skeptisk til de som søker jobb hos oss og jeg er i tillegg direkte og sier det jeg mener. Vi er et lite firma og dermed sårbare hvis en bil står i ro. Jeg pleier å si at hvis folk er mye syke og lite i arbeid, trenger de ikke søke jobb hos oss. Jeg ser etter oppegående og selvstendige sjåfører som er punktlige og presise.

Folk som bestiller en bil fra Oster skal få noe mer enn bare en lastebil. De får med en hyggelig sjåfør, korrekt antrukket og med papirene i orden. En som tar i et tak der det kreves, slår hun fast.

Lei byråkratiet

Einar Berge (69), er en sånn en. Dessuten er han en av flere «pensjonister» som det viser seg å være vanskelig å bli kvitt, til Veronicas store glede. Einar skulle bare hjelpe til litt for fem år siden, men ble værende.

– Jeg drev Berge Termotransport i sin tid, og ble oppkjøpt av HSD, nå Suldal Transport. Etter 44 år med langtransport, tenkte jeg at tippkjøring kunne være greit å trappe ned med. Egentlig jobber jeg 50 prosent, men det er vanskelig å si nei til Veronica. Hun driver godt og har orden på alt, så jeg har bestemt meg for å bli her så lenge helsen holder, selv om jeg er nødt til å kjøre Mercedes, sier veteranen og smiler lurt.

På et veianlegg på Askøy treffer vi også ferskingen Frank Robert Sture, som bare har kjørt lastebil i tre uker. Han skiftet beite fra byggebransjen.

– Jeg ble lei av byråkratiet og ansvaret. Jeg ønsket meg en hverdag der jeg slapp å ta jobben med meg hjem, sier han mens gravemaskinen laster opp bak oss. At det ble Oster var imidlertid noe tilfeldig.

– Det var mest fordi jeg så at bilene kjørte i nærområdet mitt. Men jeg trives allerede veldig godt, sier han.

kjempebra miljø

Veronica tar oss med videre til Åsane, der ny gravplass er under utarbeidelse. Her sitter Arild Kleiveland i semien og venter på lass. Han har vært i Oster siden 2002.

– Jeg har fortsatt ikke funnet noen god grunn til å gi meg her enda, bekrefter han.

På det samme anlegget treffer vi også lærlingen, Solveig Bolstad (23). Hun har kjørt fireakslet tippbil med slephenger, med to selvlysende Poppy på dashbordet, i snart et år nå. Hun forteller at hun har valgt å gå ut læretiden for å bli fortere ferdig med fagbrevet.

– Jeg var en periode på verkstedet til Scania, men jeg ville heller kjøre. Det er en helt knall bedrift med et kjempebra miljø. Jeg har nesten ikke ord, sier hun og ser oss inn i øynene.

– Jeg blir her så lenge Veronica vil ha meg i arbeid, fastslår hun.

Vi har skjønt budskapet sjefen har fortalt oss tidligere. Sjåførene som ikke har det fra før, blir tilbudt anleggsmaskinførerkurs. Og i fjor var det felles innsats for å ta fagbrev noe som selvsagt også inkluderte sjefen sjøl. Hun er opptatt av å styrke fellesskapet, enten det er fellesturer med seilskute i Trøndelag, eller som nå sist: 1381 meter med zipline i Flåm.

– Jeg føler vi er en god gruppe som drar lasset i lag, avslutter Veronica Ahmer.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 09 2019

De lett gjenkjennelige lastebilene fra Oster dukker opp over alt der er det er jord og steinmasser å finne.
De lett gjenkjennelige lastebilene fra Oster dukker opp over alt der er det er jord og steinmasser å finne. Foto: Frode Tellevik