Så lite sparer du Oslo-Trondheim
Det er riktignok noen år siden vi tok denne uformelle testen, men den er like aktuell i dag. Vi lånte nemlig to vogntog fra Scanias Demosenter på Kløfta og satte kursen nordover.
Den ene lå i 80 km/t som høyeste hastighet, med unntak av utrulling i utforbakker. Den andre hadde som mål å komme raskest mulig til Trondheim, med fartsperre som eneste begrensning.
Andre fartsgrenser enn 80 km/t forsøkte vi å respektere underveis.
Vi som satt bak rattet fikk en ganske så forskjellige opplevelse av turen.
Ble automatisk stresset
- En interessant opplevelse var stressfaktoren jeg klarte å opparbeide i eget hode. Tok jeg igjen et kjøretøy som lå i lavere hastighet enn mine 89 – 90 km/t ble jeg stresset helt automatisk, og hvis vedkommende stoppet og slapp forbi, eller svingte inn på en avkjøring og jeg igjen kom opp i maksimal fart, ble verden fin igjen.
Min erfaring er at man venner seg til høyere hastighet og nærmest opplever alle som ikke kjører i samme fart, eller høyere, som sinker i trafikken.
Jeg er overbevist om at jeg får en bedre arbeidsdag bak rattet, og kommer fram til bestemmelsesstedet i bedre form og humør, hvis jeg stresser ned i sted for opp, uttalte Tormod etter endt tur. Han var den som måtte ligge på fartsperra i to dager.
Finn Roens-orkester ga behagelig tur
Frode hadde en mer tilbakelent tur, bokstavlig talt. Han satte inn en cd med Finn Roens-orkester i popanlegget og limte fast cruisekontrollen på 80 km/t.
- Behagelig er vel dekkende for opplevelsen jeg hadde. Det gir en god følelse å kjøre defensivt og økonomisk. I tillegg hadde jeg Scanias kjøretips som sparringpartner på displayet foran meg med stadige tilbakemeldinger på kjørestilen min.
Inn mot rundkjøringer og over bakketopper slapp jeg av gassen tidlig, brukte retarder i stedet for fotbrems og gjennomførte turen uten brå bevegelser av noe slag.
Ingen av svingene i Østerdalen kom for brått på, for å si det slik.
Stressfaktoren ved å ligge i 80 består stort sett i hva de bak deg vil finne på. Jeg hadde et par av dem, dansker med hjemlengsel som dro forbi, gjerne i 60-soner etter å ha hatt den gule stripa midt under bilen i flere kilometer.
ForskjelleneFor å utjevne forskjeller, byttet vi biler på returen. Våre sett var lastet til noen og 40 tonn og besto av en 560 og en 620. Resultatet ble det samme.
Vår konklusjon er ikke uventet at man lever bedre og ikke minst tryggere i 80 enn 90 km/t. På turen oppover ble Tormod �?hindret�? i noen mil av en av de andre langs veien som mente 80 var godt nok. Det skulle ikke mer til før forspranget var spist ned til 9 minutter da vi ankom Trondheim.
Returen dagen etter ga mer rom for effektiv kjøring og resulterte altså i 20 minutters forskjell. 20 minutter på 46 mil.
Er det virkelig verdt å hente dem inn for enhver pris? Ikke hvis man ser på kostnadene det medfører.
16 liter ekstra diesel på 20 minutter, nesten 0,35 liter på mila.
Dette er våre tall. Andre vil sikkert oppleve variasjoner, men tendensen er klar nok.
Legger vi til at Tormod hadde fire ganger så mange innbremsinger, over 40 i tallet med sin kjørestil, så begynner kostnadene å løpe.
Noen setter kanskje spørsmålstegn ved hvorfor de skal gi sin arbeidsgiver såpass mye penger og samtidig bruke 20 minutter lengre tid på hver tur. Da er det kanskje på tide å prate sammen.
For å endre et kjøremønster, bør man motiveres fremfor å straffes.
Vi vet om mange transportbedrifter som tilbyr bonusutbetalinger på skadefri kjøring. Hvorfor ikke foreslå og gjøre det samme her? Kan man dokumentere at det blir igjen en god slump med penger på å kjøre i 80 km/t, er det kanskje en ide å belønne den som faktisk har stått for utførelsen.
Til syvende og sist vil vi alle tjene på å senke skuldrene. Spesielt om vinteren. Uansett hvor i landet vi ferdes. Østerdalen er likevel spesiell.
Passer ikke inn i bildet
Alle dem som bor her har ingen alternativer. De må bruke denne veien når de skal på jobb og skole, handle mat, eller når de skal på fotballtrening. Da handler det om samspill og sikkerhet.
Den økte sikkerheten i en fartsreduksjon er og blir det viktigste momentet her.
Vi var bare på gjestevisitt disse to dagene. Likevel rakk vi å oppleve dansken som dro forbi oss i 60-sonen nord for Kvikne. På bussholdeplassen sto en gjeng ungdommer og ventet på skolebussen, slik de ofte gjør i 8-tiden om morgenen.
To vogntog side om side, den ene langt over fartsgrensen, passer ikke inn i et slikt bilde.
Som med alt annet vi bedriver ute på veien, så er dette helt og holdent opp til hver enkelt av oss. Hvorfor har vi skapt en slik kultur når det bare handler om 20 små minutter?
Hva er det som gjør at disse minuttene er verdt alle ulempene?
Drøye 800 kroner
Vi lot Transportkompetanse i Haugesund kikke på tallene våre og fikk denne tilbakemeldingen:
- Det er ingen tvil om at kostnadene med å kjøre i 90 kontra 80 er ganske store. Forbruksøkningen som du har i 90 kontra 80 skyldes mange faktorer. Vindmotstand, retardasjoner og akselerasjoner. Dette sier seg selv i sammenheng med at dere kan dokumentere mange flere bremsinger i 90 km/t. Da vil det selvsagt bli mange flere akserasjoner også.
Dekkslitasjen, bremseslitasjen og øvrig slitasje kan du kostnadsmessig sammenligne med samme besparelse som dieselreduksjonen. En krone for en krone.
Jeg tror også dieselforskjellen ville vært betydelig større ved 52 tonn. Dette begrunner jeg med at antall nedbremsinger og akselerasjoner øker og koster mer, kommenterer Svein Ove Vetrhus.
Hvem skal tjene på det?
Hvor mye penger snakker vi egentlig om her? Legger vi til grunn en dieselpris på 13 kroner, utgjør det 208 kroner. Ifølge Transportkompetanse kan vi altså doble dette når vi tar med slitasje og driftsutgifter. Drøye 800 kroner for en tur-retur gjennom Østerdalen altså. Da er det vel bare å regne på hvor mange turer du kjører i løpet av året og se hva sluttsummen blir?
