23948sdkhjf

Digre Transport AS: Transportfamilien

Det var rigget til fest da TransportMagasinet ankom Støren i Sør-Trøndelag tidligere i år.

På tomten til Digre Transport AS sto bilene oppmarsjert og sjåførene hadde med ungene. Alle som en skrøt uhemmet av sin arbeidsgiver.

Daglig leder, Øystein Digre, serverer pølser, vafler og kaker til de som vil ha.

Inntrykket av trivsel og tilhørighet er overveldende mens vi prater oss gjennom bilparken og får innblikk i en liten bit av hverdagen til noen av de 40 ansatte.

Øystein holder seg litt i bakgrunnen. Han smiler hele tiden, og unner sine ansatte litt tid i rampelyset.

Han har stort sett klart å skaffe lokale sjåfører til de 33 lastebilene Digre Transport har i trafikk. Mange av dem er venner og bekjente både i jobb og fritid. Slikt blir det samhold av.

Transportsentrum

Støren er tilgodesett med flere store transportbedrifter. Kanskje flere enn mange andre steder med tilsvarende innbyggertall. Det skaper rift om sjåførene.

- Sjåførene vokser ikke på trær lengre. Det er mange som spør etter arbeid, men det er ikke dermed sagt at de kan gjøre en god jobb. Vi har fordelen av å holde til på bygda, mener Øystein. Han opplever også en sterkt økende søkermasse fra østblokkland.

Foreløpig har han et par av dem i arbeid, i tillegg til en fast sommervikar fra Italia.

En prat med Øystein, broren Hans og deres far Ingmund, er en reise i stolte tradisjoner og solid håndverk. Flere av kundene har de hatt med seg siden 70-tallet og så har vi Arvid Sagen da, som begynte å kjøre for Digre i 1966 og som fortsatt tar sin tørn bak rattet.

Han kommer vi tilbake til.

Ford

Først spoler vi tilbake til start. Året er 1937 da Ingvald Digre kjøper sin første Ford lastebil og samtidig legger grunnlaget for dagens transportbedrift.

Ingvald handlet i utgangspunktet bil fordi han trengte den til å frakte okser, som han kjøpte og solgte over hele landet, men den ble snart hans levevei. Helt frem til 70-tallet holdt han på, men karrieren tok en brå slutt da han måtte amputere «clutchfoten».

Tre av Ingvalds sju barn ble sjåfører. En av dem var Ingmund.

I 1961 kjøpte han seg en gammel Leyland og begynte å kjøre melkespann.

Generasjoner

Selv om Ingmund gikk av med pensjon for snart 14 år siden, var han fortsatt å se i lastebil helt frem til november i fjor, da helsen satte en stopper for fornyet førerkort. Tre av hans fem barn er i dag med i driften av Digre Transport.

Vi snakker altså solid historie og familiebedrift på Støren.

Øystein Digre kjøpte lastebil og startet for seg selv i 1993, mens broren Hans begynte å kjøre for sin far allerede i 1986.

Ved årtusenskiftet slo Ingmund og Øystein sammen selskapene og startet dagens Digre Transport. Øystein er sjef og befrakter, Hans kjører MAN og styrer bedriftens ti kranbiler, mens søsteren Solveig tar regnskap og fakturering. På kontoret er det ytterligere to befraktere i Arne Malum og Roger Svendsen.

Ingmund er pensjonist og gjør som han vil.

Frarådd

Han benekter at han dyttet sønnene inn i transportbransjen og får støtte av Øystein.

- Vi ble frarådd, bekrefter Øystein som forteller at han gjorde et hederlig forsøk på å skolere seg mot andre karrierevalg.

- Jeg har fjorten dager på høgskolen i Molde å vise til, før jeg ble sjåfør, sier han. Rastløsheten tok overhånd og lastebilyrkets mange muligheter ble for spennende.

Broren Hans har aldri hatt noe annet alternativ i hodet enn å kjøre lastebil. Han kan se tilbake på en lang karriere med kranbil og trelast.

Byggevarer

- Byggevaretransport er det største området vi driver med. Flere store lokale bedrifter står på kundelisten, både direkte og gjennom vårt medlemsskap i den lokale transportsentralen OTTS.

Vi har også to til tre biler hver dag som går til Østlandsområdet. Vi har blant annet et godt samarbeid med Åge Widme i Gudbrandsdalen, sier Hans.

Alt i alt opplever han et godt samarbeid med flere andre bileiere her i regionen. Det er ingen bitter konkurranse. Det blir ofte gitt bort oppdrag så man får hjelp tilbake en annen gang.

- Problemet er når Schenker og Bring blander seg inn. Vi merker godt presset fra dem og bruken av utenlandske aktører. Det kan umulig være norske transportører som kjører for de prisene vi ser at de tilbyr, mener han.

Samarbeid

- For å stå best mulig rustet mot denne konkurransen har noen av selskapene her i regionen gått sammen om å se gjennom regnskapene til hverandre, slik at vi kan lære av andre hva som lønner seg og ikke. Vi fikk noen aha-opplevelser. Ta bare et eksempel som dekk. Skal man ha det i eget hus, eller inngå kilometeravtale med et firma som ordner alt for deg? Når vi kan sammenligne kostnader med andre som gjør ting på en annen måte, kan man lære mye. Jeg vil absolutt anbefale andre å tenke i de baner, sier Øystein.

Hverdagen hos Digre består av mye forskjellig. Trelast og byggevarer har fulgt bedriften i flere tiår, men de tar alt som byr seg og vognparken er spredt både geografisk og oppdragsmessig.

Mye av virksomheten handler om distribusjon av vanlig stykkgods.

MAN

Vaskeriet Nor Tekstil er en stor kunde som knytter opp fem-seks biler, hvorav tre citysemier som betjener hoteller fra Ålesund til Levanger.

Flisbilene i bedriften kjører mer laminat, trelast og søppel enn flis for tiden. De går i et trekantløp mellom Norge og Sverige. En røslig Volvo med storkran går mye på montering.

Men Digre har aller mest MAN i stallen, hva kommer det av?

- De har hatt gode selgere opp gjennom årene, selv om det skar seg litt i fjor. Så det siste året har vi handlet både DAF, Renault og Volvo, forklarer Øystein.

Lastebilkjøp er veldig personavhengig, tydeligvis.

Kompetanse

Med mye stykkgods følger store bunker med papirarbeid og fakturering. Øystein savner kjøringen hver eneste dag og tar en tur om han får muligheten og tiden strekker til.

I noen tilfeller er han nødt til å prioritere kjøringen også.

- Vi merker at kravet til yrkeskompetanse tar bort avløsere vi tidligere har benyttet oss av, slik som bønder og pensjonister, innrømmer han.

Noen pensjonister har han likevel i bakhånd. Evigunge Arvid tar fortsatt en tur når det byr seg en sjanse. Her er hans historie.

Bedford

Arvid Sagen ble ansatt og kjørte første tur for Ingmund Digre Transport 13. juni 1966.

I starten var det bare han og Ingmund i hver sin Bedford med 124 hestekrefter.

Han har vært med på en lang og spennende reise, Arvid.

Nå tar han den bilen som er ledig til enhver tid, samtidig som han prøver å være litt pensjonist. Han fyller 70 år 1. november.

Kurs

- Har man reist etter veien så lenge som jeg så vil man gjerne være i miljøet lengst mulig. Det er der jeg kjenner folk. I mange år kjørte jeg flis lokalt i Trondheim, men de senere årene har jeg kjørt mye Sverige. Jeg trivs likevel best her i nærområdet, fastslår han.

Bilene har vokst i takt med karrieren hans. Fra en toakslet Bedford til 50 tonns flisvogntog.

Han syns det var en merkelig opplevelse å måtte på kurs og å få opplæring av en som knapt hadde vært inne i en lastebilhytte, for å få lov til å fortsette med et yrke han har hatt i 48 år.

Ulykken

Han har klart seg bra gjennom alle disse årene ute på veien, men ulykken en kveld på vei til Oslo har brent seg fast i hukommelsen. Ved Fåberg i Gudbrandsdalen møtte han en personbil som kom over i hans kjørebane. Den kvinnelige sjåføren og to av hennes tre sønner som satt i bilen omkom. - Jeg tror på en måte jeg var heldig, i og med at det var en politimann som åpnet døren i lastebilen like etter smellen.

Det første han sa var at dette ikke var min feil, før han tok meg med bort fra stedet. Det var gode ord å få der og da. Samtidig ble jeg spart for de verste inntrykkene på skadestedet.

Første turen forbi stedet etterpå, stanset jeg og gikk meg en tur der ulykken skjedde. Da jeg var nede og ryddet ut av vraket, traff jeg mannen til hun som omkom. Han kom bort til meg og sa at jeg ikke hadde noen skyld i det som hadde skjedd, men det var tøft likevel. Jeg må berømme Åge Widme som kom til sykehuset og møtte meg like etter ulykken. Støtten hans betydde mye.

Dagbok

Arvid har ført dagbok over hvor han har vært på alle turene sine i løpet av 48 år bak rattet. Sånn sett kan han dokumentere hele karrieren hvis han ønsker det.

- Jeg har notert dieselprisen da jeg begynte å kjøre. 27 øre literen og en total dieselutgift på rundt 10 kroner på en rundtur fra Støren til Trondheim, smiler han.

For dagens sjåfører høres det ut som dette er ufattelig lenge siden, men slik var det da Arvid startet sin karriere hos Digre Transport, hans arbeidsgiver gjennom 48 år.

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.078