Vegard og veggen
Yes-man blir han kalt. Unggutten som øvelseskjørte over 100 000 km fra han var 16 år og til han fikk lappen for stor bil som 18-åring og ble lærling. - Jeg gikk på skole i Sogndal og øvelseskjørte ofte fra Voss om morgen, og leverte brus til butikkene der inne før jeg gikk på skolen. Sjåføren på bilen leverte resten mens jeg hadde undervisning og så kjørte jeg hjem igjen på ettermiddagen, forteller Vegard.
Han bekrefter at lysten til å overta det tradisjonsrike transportselskapet, Olav Rogne AS på Voss, er høyst til stede.
Han har allerede lært litt om ansvar på den harde måten. - Jeg har alltid jobbet og følt at jeg aldri ble mett. Hadde jeg 45 minutter pause i kjøringen, fant jeg alltid noe papirarbeid å holde på med. Jeg følte alltid for å yte mer. Jobben var så interessant at jeg ikke klarte å se mine egne begrensninger. Jeg sa alltid ja, der andre kanskje sa nei, forteller han.
Etter noen år som lærling og sjåfør, fikk 21 år gamle Vegard tilbud om jobb som logistikkansvarlig hos den største kunden, NOBI. Et tilbud han ikke kunne takke nei til. - Jeg fikk etter hvert ansvar for logistikk av ferdigvarer ut til kunde og råvarer til produksjonen inn til fabrikk. Lærekurven var bratt, da jeg måtte lære meg både å lese byggetegninger og bruke økonomiprogram.
- Så i stedet for å være ferdig på jobb, ble jeg sittende hjemme og tenke på om jeg hadde husket alt. Jeg våknet midt på natten og kjørte bort for å se om løfteutstyret lå på bilen som skulle avgårde neste morgen. Jobben begynte å spise meg opp og jeg er ikke typen som ber om hjelp, innrømmer han.
For et år siden var det flere store prosjekter som skulle leveres på kort tid og nye skulle befares. Samtidig skjedde det en ulykke under lasting av betongelement som førte til at faren, Torgils, havnet på sykehus. En ulykke Vegard kjente et stort ansvar for. Han måtte takle både politi og arbeidstilsyn, som til slutt konkluderte med at han ikke hadde gjort noe straffbart i forbindelse med ulykken.
Så, under en synfaring i Gulen, ble Vegard stående og vente på et vogntog som hadde glidd baklengs og sakset på den smale veien. Etter hvert tok han selv grep. - Planen var å legge på en kjetting for å hindre at det gled videre før bergingsbilen kom, men så fikk vi vite at den ikke kom frem på grunn av køen. Da valgte jeg å prøve på egen hånd. Da jeg jobbet med kjettingene, begynte vogntoget å gli og jeg tok tak i kardangen for å komme meg unna. Derfor tok jeg av jakken før jeg fortsatte, for at den ikke skulle komme i klem hvis det skjedde igjen.
Vegard la på tilsammen åtte kjettinger før han etter flere timer, egenhendig fikk fjernet det havarerte vogntoget. - Det var et av mine stolteste øyeblikk da jeg klarte det. Lokalbefolkningen hadde ventet i timevis for å komme seg hjem fra jobb, sier han.
Redningsaksjonen fikk stor omtale i lokale medier, men å ligge i t-skjorte i snøen i så lang tid hadde sin pris. For Vegards utslitte kropp var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. - Jeg ble veldig sjuk i dagene etter, men presset meg til å jobbe videre. Etter mange døgn uten søvn falt jeg til slutt om.
På sykehuset lå jeg med EKG lenge og legene stusset over at en så ung kropp virket så gammel. Jeg hadde ikke sovet på flere dager da jeg kollapset. Jeg ble på sykehuset i en måned og to dager, men den største knekken kom da de tok fra meg sertifikatet, av helsemessige årsaker. Jeg følte de tok fra meg livet mitt og kjente nok på en depresjon, innrømmer Vegard.
God støtte fra familie og venner, sammen med et godt team av leger, psykiatere og medisiner fikk ham etter hvert tilbake på beina. Og da han fikk tilbake sertifikatet og tok en tur med sin gamle Scania 143, falt de siste brikkene på plass. I dag er han frisk, men lærdommen preger hans nye hverdag.
- I dag kjenner jeg igjen symptomene og har lært meg å si nei når jeg er sliten. Jeg har fortsatt logistikkansvar på hulldekkeproduksjonen hos NOBI, i tillegg til en befrakterrolle hos Olav Rogne AS. I dag trives jeg veldig godt med arbeidsoppgavene jeg har. Jeg kjører fortsatt, men tar bare de turene jeg har lyst på og tid til.
- Jeg har nok lært mye i denne perioden, så jeg føler meg både ydmyk og optimistisk med tanke på å kanskje overta bedriften en dag. Jeg har lyst til å prøve. Så får det heller våge seg at flere av sjåførene her i bedriften har fulgt meg siden jeg gikk i bleie. Vi skal nok få til dette i lag, avslutter en optimistisk Vegard Rogne.
Hele historien om den tradisjonsrike transportøren, Olav Rogne AS, sto på trykk i TransportMagasinets utgave 1.2019. Klikk her for abonnement.
