Volvo-eksperiment: Med 540 i skogen
Bedriften Vuttudal skrev vi om forrige lørdag - se lenke under. I denne saken blir vi med en tur til Fannrem for å laste tømmer.
Asfaltstripa blir smalere og smalere, før den etter hvert går over til grus. Langt til fjells, på Metliåsen, finner vi likevel en rundkjøring mange fylkesveier ville misunne. To av Vuttudals tre tømmervogntog kjøres i posisjon og lastingen kan starte.
Erfarne Raymond Tindvik svinger seg kjapt opp i krana, mens den ferske og omskolerte dyrebilsjåføren, Dag Ronny Rye, fortsatt må tenke igjennom hvilken vei spakene skal for å få sliptømmeret dit det skal.
Det er nok av skog her i Trøndelag. Likevel drar ofte hogstlagene sørover til Møre på sommeren, noe som betyr pendling også for tømmerbilene, ettersom tømmerbiler visstnok er mangelvare i det fylket.
– De har så krevende terreng der nede at det krever sommerføre de fleste plasser. Derfor blir det ingen stabil hogst året igjennom, forklarer Raymond.
Han startet selv som 18 år gammel lærling hos Vuttudal for 15 år siden, og etter å ha flørtet litt med krokbil og langtransport, har han nå funnet plassen sin i tømmerbilen. Det ble mest familievennlig, har han funnet ut.
– Det står jo ikke i stil lønnsmessig heller. Vi tjener gjerne mer vi som er hjemme hver kveld, enn en som reiser land og strand. Da var valget enkelt for meg, innrømmer han.
Noen overnattinger blir det likevel i bilen. Sagtømmer skal leveres på Selbu, der distansen kan bli opptil 17 mil hver vei. Tømmerbilsjåførene får ordrene inn på nettbrettet og skriver fraktbrev selv.
De lever sitt eget liv, noe som fordrer oppegående og selvstendige folk bak rattet. Belønningen er en type transport der man ikke er avhengige av noen. Frihetsfølelsen trekkes da også frem som tømmerbilsjåførens store pluss i hverdagen.
Ferdig lastet til 60 tonn. De to ekvipasjene glir sakte gjennom skogen nedover til sivilisasjonen. Raymond forteller om den gangen han ikke klarte å holde igjen settet i bakkene her en vinter. Den turen sitter enda i ryggmargen.
– Jeg kjørte rett opp uten kjetting og tenkte at føret var veldig bra. Det var det ikke da jeg skulle ned igjen. Jeg merket det etter bare en halvmeter og det bare dro på. Jeg måtte legge bilen inn i snøskavlen for å få stanset. Heldigvis ble ingenting ødelagt, bortsett fra at draget ble bøyd når hengeren dyttet på. Trasig var det uansett, erkjenner han.
Verre gikk det i Østerdalen da forhjulet eksploderte med fullt lass i 80 km/t. Raymond slapp unna den gang også, selv om tømmerbilen lå på siden i gresset.
Nå vil han bruke sin 15 år lange erfaring på neste generasjon. Transportfaglinjen på Meldal videregående skole har engasjert tømmerbilsjåføren i 25 prosent stilling denne høsten.
– Det gleder jeg meg til. Det blir undervisning om alt som har med lastebil å gjøre, både i klasserommet og i praksis. Det blir nok mye å sette seg inn i når jeg skal stå foran en gjeng med nysgjerrige 17–18 åringer, innrømmer han.
Han har allerede blitt advart om at hvis han stiller uforberedt og ikke kan svare på spørsmålene som kommer, så kan han se på resten av den skoledagen som ødelagt. Elevradaren fanger kjapt opp en usikker lærer.
– Men det skal bli godt å bruke hodet litt igjen. Etter 15 år i tømmerbil er det mye som går på autopilot, smiler han. Også Jon Olav Vuttudal ser på sjåførens nye utfordringer med positive øyne.
540’en nærmer seg Orkanger havn, der tømmeret skal losses på kaien. Målingen av tømmeret foregår via fotografering av lasset. Så enkelt at selv undertegnede skulle klart det på en god dag.
Lossingen derimot, krever litt erfaring. Den foregår med tømmerkranen på bilen. Idet vi starter på returen må vi prate litt om bilen.
540 i tømmerdrift er ikke hverdagskost, så vi ber Raymond begrunne valget.
– Volvo mente vi burde prøve 540, for den gikk så billig. I tillegg var den 200 000 kroner billigere i innkjøp enn en 750. Dealen med sjefen ble da at jeg fikk bruke så mye penger jeg ville innvendig i hytta, hvis jeg ville prøve 540’en, forklarer Raymond.
Det ble en dyr tur til Danmark, for å si det slik. Men Volvo hadde rett, 540’en går billig. Vuttudal kjøpte derfor enda en, men for hver sjåfør som får ny bil, må sjefen gå samme runden.
Sjåføren har, om ikke siste ord, så i hvert fall en solid stemmerett.
Dag Ronny, i bilen bak oss, har fått den nye 540’en med tridem. Stødighet og mer vekt fra hengeren over på bilen taler for bedre fremkommelighet, men kanskje er den også mer villig til å gå rett frem i svingene på glatte skogsveier, med en ekstra aksling bak. I løpet av vinteren får vi nok svaret.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 07 2019
