Vi har besøkt Brødrene Sætran

Kreative brødre på Smøla

Her er historien om en litt annerledes transportbedrift som har vært med på det meste og som feirer 75 år i år.

Publisert Oppdatert
På Veiholmen, ytterst mot havet, laster bilene fisk, krabbe og hvalkjøtt som går til Kristiansund og videre derfra med andre biler. Her sammen med ¿Fiskerkjerringa¿.

På Veiholmen, ytterst mot havet, laster bilene fisk, krabbe og hvalkjøtt som går til Kristiansund og videre derfra med andre biler. Her sammen med ¿Fiskerkjerringa¿.

På nordspissen av øya ligger tettstedet Sætran. Det er her vi møter familien som driver øyas eneste transportbedrift. Jens Egil med sine to sønner Jens og Tore, mens broren Arnt har med seg kona Marit og sønnen Geir. Til sammen er de 11 ansatte.

Latteren sitter løst når et langt liv i transportens tjeneste skal oppsummeres.

Brødrene Sætran har alltid sett muligheter, og ikke vært redd for å prøve nytt.

Det startet i 1936 med Jens Edvardson Sætran, far til Arnt og Jens Egil.

Fylkesveistyret ga i 1932 tillatelse til "inntil videre å trafikkere bygdeveien i Hopen med motorvogn på vilkår av at vognens vekt i lastet stand ikke overstiger 2500 kg, at der ikke kjøres i teleløsningen og ellers når lensmannen av hensyn til veiens tilstand finner å måtte forby kjøringen."

I dag er det godsbiler, søppelkjøring og en tankbil som utgjør inntektsgrunnlaget.

Til sammen har de slitt ut over 50 biler gjennom årenes løp, så aktiviteten har vært stor hele veien.

Fortsatt går bilene herfra i faste ruter for gode kunder i tillegg til samlasting fra alle de store speditørene tilbake til Smøla.

Øya er kjent for sine gulrøtter, som de produserer 1200 tonn i året av, og som fraktes til fastlandet av den lokale transportøren.

- Det er jo litt artig, smiler Jens Egil. - Vi har vært med på veldig mye rart og vi har aldri vært helt blakk.

I fleng nevner de bedrifter de har vært med på å starte opp på Smøla. Både båtbyggerfirma, vindusfabrikk og fryselager er blant investeringsobjektene.

Moxy lagde dumperkassene sine her ute en periode, noe som betydde seks lass hver uke inn til fabrikken.

- Det er så små forhold utpå her vet du, at vi må være med hvis det er noen som får en ide, fastslår hanl.

Ingen er uerstattelige sies det, men noen er vanskeligere å erstatte enn andre, så den dagen de virkelig føler for å gå av med pensjon blir det nok vanskelig å fylle skoene til Jens Egil og Arnt Sætran.

Hele den eventyrlige historien fra Smøla kan du lese i TransportMagasinet om ikke så lenge.