Endelig helg med Raymond: Mellomledere og handlevogner
HUMOR: Transporten består av flere «tannhjul», som alle må være intakte for at det skal gå rundt. Mellomledere er et av dem.
Det er mye som må stemme i hverdagen hos en transportbedrift. Ledelsen må være på hugget, sjåføren må være på hugget.
Men det er noen flere vi må snakke om: Mellomlederne.
Gjerne de som har fått utdelt et kontor og fått i oppdrag å navigere bilene ut til kunder og oppdrag. Der sitter de, og gjør tidenes innsats på denne planeten. Synes de i hvert fall selv.
Nå skal jeg naturligvis ikke skjære alle over en kam. Det finnes gull blant mellomledere også. Men mellomledere er som den første pannekaken man steker. Den som alltid blir litt rar. Og det går gjerne litt tid mellom hver gang man treffer på en mellomleder som har kommet seg til pannekake-nivå nummer to.
Bippet matvarer
Der jeg jobbet tidligere, fikk vi en ny mellomleder. Han skulle ha i oppgave å styre fire–fem tankbiler. Han kom første dag og sparket opp døren, dog imaginært, med en like imaginær ryggsekk, der han hadde all sin kompetanse og erfaring.
La oss i hvert fall kalle det kompetanse og erfaring, for å være litt snille.
Han kom fra den gamle jobben sin borte på Spar-butikken, hvor han hadde satt på plass handlevogner, bippet matvarer og veid agurker og tomater i kassen. Nå satt han der og skulle ha ansvaret for fem–seks sjåfører, fire–fem biler, og fortelle oss hvordan vi skulle gjøre jobben vi hadde gjort i flere år.
Det startet bra. Det startet bra fordi det startet som vi hadde forventet: det gikk til helvete.
Det viste seg pussig nok å være en forskjell på tankbiler og handlevogner. Hvem hadde trodd det? Og det var tydeligvis sjåførenes skyld.
Veldig ofte er det en yrkessjåfør som har skyld i ting. Om det begynner å snø, om det er kø, om det er dyre flybilletter eller om Liverpool taper. Det er sjåførenes skyld.
Uansett, vi prøvde å hjelpe han på vei, og gjorde jobbene han kommanderte oss ut på. Vi gjorde de bare ikke sånn som han sa. Vi gjorde de sånn som de skulle gjøres, vi.
Ærlighet varer lengst
Når man sitter i kassen på butikken, så er det jo fort gjort å ta feil av snittbønner og sukkererter. Man kan fort tenke at det er hipp som happ. Men når denne mellomlederen peker på meg med tysk presisjon og kommanderer meg ut på et oppdrag, med tankbil, og i samme åndedrag ber meg ta med en full bigbag tilbake, da satte jeg meg ned sammen med ham på kontoret.
Jeg spurte: «Skal jeg ta med en bigbag?»
Noe han myndig bekreftet.
«Har du noen problemer med det??!» var hans oppfølgingsspørsmål.
Og ærlighet varer lengst, så jeg rettet litt på capsen, og bekreftet til han at: «nei, nei ... JEG har ikke noe problem med det. Bilen derimot ... hvor på bilen vil du ha den?»
Han himlet med øynene, tok på seg en arbeidsjakke, skinnende ren, uten en flekk, uten en eneste krøll på, og skulle bli med meg ut til bilen for å vise meg hvor jeg skulle plassere bigbagen.
Med hendene plassert på hoftene, står han og ser på tankbilen. Han ser opp, han ser langs siden, han går bak og ser, han går rundt bilen, og ser etter et sted å plassere bigbagen.
Så lyser han opp, og jeg kunne skimte håp i ansiktet hans: Han åpnet klesskapet. Like fort som han åpnet det, sluknet håpet. Det var jaggu ikke plass til noe bigbag der heller. Han ble genuint overrasket.
Jeg rettet på capsen igjen, og spurte han: «Du har ikke en handlevogn da?»
Raymond Falldalen
Omskolert yrkessjåfør, jobber i dag som komiker. Etter 16 år som yrkessjåfør er tiden inne for å framsnakke transportbransjen og livet ellers.
Raymonds spalte har turet og gått i TransportMagasinet i noen år. Nå er det på tide at et større publikum får kost seg med skråblikket hans på transportbransjen og livet generelt. Hver fredag vil vi legge ut et nytt innlegg fra spalten hans som tidligere har stått på trykk i TransportMagasinet.
