Logistikk i produksjonsbedrifter:

Del 3: Samfunnsutviklingen og omstillinger

For å forstå hvilke faktorer som driver bedriftene og menneskene som arbeider der, er det nyttig å vite hvordan samfunnsmaskineriet ser ut og hvordan det har utviklet seg.

Oddvar Eikeri

I figur 1 har vi grovt delt opp 1900-tallet i fire perioder og oppkalt dem etter hvor brorparten av befolkningen har hatt arbeidsplassene sine - eller har forventet å få dem. Slik kan vi se at vi i år 1900 i Norge befant oss i jordbrukssamfunnet - 65 % av befolkningen var sysselsatt i jordbruket. Gradvis vokste industribedrifter frem, og i 1950 var hele 50 % av arbeidsplassene å finne i industribedrifter. Siden det har det gått jevnt nedover med sysselsettingen i industribedriftene. I 1980 arbeidet under 25 % for industribedrifter og i dag er det under 20 % av befolkningen som arbeider i industrien.

Dette betyr ikke at produksjonen avtok. Vi produserer i dag mer jordbruksprodukter enn vi gjorde i jordbrukssamfunnet, selv om under 5 % av arbeidsplassene i dag er i jordbruket. Likeså produserer vi nå mer produkter, både i mengde og variasjon enn i industrisamfunnet - med under halvparten av arbeidsstyrken. I 1950 arbeidet ca 10 % i servicenæringer eller tjenesteytende næringer. I 1980 var hele 65 % av arbeidsplassene å finne på denne sektoren. I 2004 befinner vi oss fremdeles i servicesamfunnet - med 80 %. Hvordan kan det ha seg?

Det har foregått en samfunnsendring og omstrukturering av måten bedriftene arbeider på. Ordet omstilling har vi sett i mediene i de senere år, og det betyr gjerne førtidspensjonering og oppsigelse. At antall arbeidsplasser i industribedrifter har avtatt, skyldes i første rekke to hovedfaktorer og ett incentiv fra myndighetene.

Mekanisering er den ene hovedfaktoren som gjør at personell blir erstattet av maskiner og utstyr. Den andre faktoren er omstruktureringen til større spesialisering. Myndighetenes bidrag har vært skattesystemet, som ble sterkt utbygd etter 1945. Det var stor mangel på arbeidskraft etter 2. verdenskrig, og man ønsket å mekanisere bedriftene for at landet skulle få utrettet mest mulig med færrest mulig personer. Skatte- og avgiftssystemet ble lagt opp gjennom arbeidskraften, mens investeringer i maskiner og utstyr kunne nedskrives gunstig. På denne måten fikk kapitalintensive bedrifter en større fordel enn arbeidsintensive bedrifter. Når så skatter og avgifter økte, fikk mekaniseringen en pådriver. Bedriftene kvittet seg også etter hvert med alle de funksjoner som kunne skilles ut. Det betydde for eksempel at bedriftene ikke lenger ønsket å ha egne ansatte som utførte renhold, vedlikehold, transport osv. Norge var i ferd med å bli omstrukturert til det vi kaller servicesamfunnet. I 1980 var hele 65 % av arbeidsplassene våre i servicenæringen - og slik servicesamfunnet defineres i statistikkene forblir vi der. Utviklingen frem mot år 2000 var ventet å bli informasjonssamfunnet - da ventet man å finne 50 % av arbeidsplassene der.

Det er ganske greit å se utviklingen i ettertid, men når man forutså informasjonssamfunnet, var det bygd på trender og definisjoner som vi ikke finner igjen hos statistisk sentralbyrå. I 1988 mente man at ca 5 % av yrkesbefolkningen i Norge arbeidet i informasjonssamfunnet. Det vi vet i dag er at informasjonssamfunnet er integrert i alle bedrifter - og at over 50 % av arbeidsplassene anvender informasjonsteknologien i de daglige arbeidsrutinene.

La oss se på det som er typisk for disse samfunnene. I jordbrukssamfunnet var det jorden som var grunnlaget for alt, og produksjonen av mat stod i sentrum for all virksomhet. Ofte gjaldt det å overleve rent fysisk. Det var bonden som var drivkraften, og de store i samfunnet var godseierne og lensherrene. Vi ser fra vår egen Eidsvollsforsamling i 1814 at det var representanter for et typisk jordbrukssamfunn som kom sammen der.

Jordbrukssamfunnet varte i mange hundre år og eksisterer fremdeles i mange land. Omstillingen til en ny type samfunn er preget av omveltninger og medfører ofte store samfunnsproblemer. Alt i 1770-årene startet den industrielle revolusjonen i England, med oppfinnelsen av spinnemaskinene. Alt lenge hadde folk i England strømmet fra landsbygden til vevefabrikkene, og det vokste frem større bysamfunn. Disse hadde store slumstrøk allerede da spinnemaskinene ble introdusert i 1776. Spinnemaskinene fortrengte vevstolene, og mange ble arbeidsløse. Overgangen til industrisamfunnet var i gang i England, mens vi i Norge ikke fikk liknende tilstander før over hundre år senere.

Det som skjedde var en overgang fra at dyrkbar jord stod i sentrum, til at kapitalen mer og mer ble grunnlaget i samfunnet. I Norge flyttet bondesønnene til byene. Istedenfor å bli bønder ble de ansatte, de fremstilte produkter, og fabrikkeierne ble den store mannen i samfunnet. Folk kjøpte ferdige produkter fra fabrikkene istedenfor at de ble laget på gården. Nye produkter ble tilbudt, og behovet for å skaffe seg disse vokste. Hvem kan vel i dag tenke seg å være uten strøm, telefon, radio tv, bil osv?

Samtidig med produktene som kom på markedet, ble det behov for servicetjenester som bensinstasjoner, sykkelreparatører, motorverksteder, radio- og tv-reparatører osv. I tillegg fikk vi en omstrukturering i industrisamfunnet mot mer spesialisering. Tidligere fraktet produksjonsbedriftene produktene sine med eget transportutstyr, elektrometallurgisk industri hadde egne skip og bedriftene ellers sine transportavdelinger for både tung og lett transport. Frakt- og spedisjonsfirmaer overtok dette. Videre ble renhold, vakttjenester, vedlikehold osv. mer og mer overtatt av de nye servicebedriftene. Denne omstruktureringen gikk parallelt med gjenreisningsarbeidet etter siste verdenskrig, da arbeidsmarkedet var stramt. Derfor uteble også de mest synlige omstruktureringsproblemene som arbeidsledighet og arbeidere i streik. Få konkurser var det også i denne perioden. Mange ble selvstendig næringsdrivende. De utførte arbeid selvstendig innenfor de forskjellige frie serviceyrker, eller de hadde fagbrev. Vi fikk en ny borgerstand, og arbeidsstandarder var fastsatt gjennom fagbrev, konsesjoner, handelsbrev og annen yrkeskompetanse. Velstanden i samfunnet økte ytterligere.

Nå, i dette århundret, kan vi se konturene av et nytt samfunn - informasjonssamfunnet. Det som preger dette samfunnet, er samspillet mellom kunnskap, teknologi og organisasjonsform, og særlig er det datateknologien som preger det. Den gjør det mulig å samle, holde på og bearbeide enorme mengder data, slik at en situasjonsendring i et marked, for et produkt eller i en styringssituasjon kan måles, vurderes og reageres på hurtig. I tillegg kan dataverktøy erstatte personell i alle kjente arbeidsoppgaver. Vi kan bare slå fast at databrikken, «the chip», er det skarpeste rasjonaliseringsverktøyet menneskene har sett. Informasjon har til alle tider vært av stor verdi, men det har hittil bare vært de store bedriftene som har hatt kapasitet og økonomi til å skaffe seg overlegen kunnskap i form av informasjon. Med databrikken er dette endret fundamentalt, fordi datakraften etter hvert blir alle manns eie. I dag kan alle bedrifter uten problemer skaffe seg datakraft - og Internett har ytterligere økt informasjonsverdien. Informasjonsverktøyene eksisterer, de er billige og robuste, men den enkelte bedrift mangler ennå mye kunnskap om hvordan man best kan utnytte dem.

I informasjonssamfunnet blir tilgang på og behandling av informasjon på en billig og hurtig måte et hovedgjøremål. Slik jord, kapital og ferdigheter preget de tidligere samfunnene, blir kunnskap det viktigste i informasjonssamfunnet. Som det fremgår i det neste eksemplet, er det informasjoner satt sammen i konsepter (for eksempel programvare) som blir informasjonssamfunnets salgsvare. Visjonæren blir den store mann eller kvinne i samfunnet, den som kan se anvendelsesmulighetene - og den jevne mann blir partner med andre og tilknyttet nettverk.

Et eksempel på en visjonærs konsept: Et klesfirma fikk ideen om at det finnes et behov for at ting skal matche - fordi folk er mer klesbevisste og samtidig kvalitetsbevisste. Dette konseptet la grunnlaget for at man nå innenfor spesielle merkevarer kan kjøpe alle klesplagg - inklusive sko og sportstøy - som passer med motefargene (trendene). Bedriftene som produserer de forskjellige plaggene er selvstendige, men det er nettverket som har avtale om å være med på konseptideen, som leverer til butikkene som forhandler kolleksjonene. Nettverk er også en organisasjonsform som passer godt i informasjonssamfunnet. Eksempelvis samler en gruppe frittstående konsulenter seg under et felles navn og gir hverandre muligheten til å dele kunnskap, programvare, kapasitet og andre tilbud av tjenester gjennom markedsføringen av ett firmanavn.

Det viktige i denne gjennomgangen er at det er av stor verdi å skjønne hvordan samfunnet vårt endrer seg, og dessuten være var for at andre land kanskje er i andre faser i sin utvikling. Eksempelvis vil utviklingsland og industrialiserte land på mange områder være i forskjellige faser.

I neste utgave vil vi se på produksjonsbedrifter, kategorier, produksjonsprosesser og hva som bestemmer en bedrifts valg i en skiftende produkthistorie.

----------------

«Logistikk i produksjonsbedrifter» er en artikkelserie basert på Oddvar Eikeri´s bok «Materialadministrasjon. Kapital- og produksjonsstyring». Serien vil være matnyttig lesing for folk som arbeider i næringslivet - spesielt i produksjonsbedrifter. De som skal bidra til bedriftens konkurranseevne på markedet, de som må ta avgjørelser om prioriteringer og de som skal styre mot de overordnede resultatmål vil ha spesiell nytte av lesingen.

Artiklene vil ta utgangspunkt i hva som er avgjørende for konkurranseevnen. Materialflyten og behovet for materialer i en produksjonssituasjon behandles sammen med den praktiske styringen. De metoder og styringsgrep som omhandles er alle gjennomprøvd og virkningsfulle.

Serien har så langt tatt for seg:

www.logistikk-ledelse.no© 2004