retro: Fra Remfabrikk til Metso
Dag Andreassen, Norsk Teknisk Museum
Men disse livsviktige delene på innsiden fortjener også sin plass i historiebøkene – i alle fall produsentene av dem. I tilfellet Den Norske Remfabrikk kan vi dra historien fra Akerselvas bredd i industrialiseringens barndom via de fondsutbygde distrikter til våre naboer og trofaste teknologileverandører Finland, uten å miste båndet av syne.
Vokste seg store
Den Norske Remfabrikk startet i 1891 som en av fabrikkene ved Akerselva, nede på Vaterland i Christian Kroghs gate 2. Bygget står fortsatt. Remfabrikken var en av de mange fabrikkene som vokste seg store på å levere utstyr til industrien. Reimer og akslinger var sentrale for å overføre kraft fra turbiner, stasjonære dampmaskiner og senere elektromotorer direkte til arbeidsmaskiner i industrien og verksteder.
Etter hvert som elektromotorene ble mindre og hver maskin fikk sin egen motor, forsvant behovet for reimer. Men samtidig kom fabrikkenes samlebånd og anleggssektorens transportbånd, og remfabrikken kunne levere.
Stor eksport
De første årene førte selskapet en seig kamp for å få sine produkter innført på det hjemlige markedet, hvor utenlandske fabrikker hadde vært enerådende i bransjen. Selskapet fikk etter hvert ikke bare et stort innenlandsk salg, men også en betydelig eksport. Atlas-remmen fikk utmerkelser ved flere utstillinger i inn- og utland.
Produksjonen omfattet Balata drivremmer og transportremmer i alle dimensjoner, alle slags balata- og guttaperkavarer for teknisk bruk, dessuten eikebarkede lærremmer, råhudsremmer, sy- og slagremmer og tekniske lærartikler. Selskapet hadde eget garveri og gummifabrikk, og til og med en egen gummiplantasje.
Gunstig i nord
Remfabrikken ble på 1960-tallet en av mange som flyttet fra Oslo for å få mer tidsriktige og hensiktsmessige produksjonslokaler. Første stopp var Oppegård i Follo, hvor en ny fabrikk sto ferdig i 1963.
På samme tid vokste den distriktspolitiske satsingen sterkt, og det ble svært gunstig for bedrifter å etablere nye produksjonslokaler i Nord-Norge eller andre og mer sørlige strøk som ble definert som støtteverdige av Distriktenes Utbyggingsfond, i kombinasjon med andre statlige og kommunale tiltak. Remfabrikken var blant de aktive, og etablerte nye produksjonsavdelinger i SIVA-bygg både på Kongsvinger og i Hallingdal.
Mistet jobben
Distriktsetableringene førte til nedleggelse av de mer sentrale fabrikkene, først i Oslo og i 1977 også på Kolbotn. I 1977 meldte Aftenposten at 140 ansatte ville miste jobben ved denne fabrikken. For de fleste var det ikke aktuelt å flytte til Kongsvinger eller til Ål i Hallingdal. Bygget i Kolbotn ble overtatt av nye leietakere som drev bl.a. bowling og squash-anlegg i den gamle remfabrikken.
Selskapet ble på 1980-tallet en del av internasjonale konsern, først overtatt av det svenske gummikonsernet Trelleborg, ca 1985. Det fusjonerte selskapet fikk navnet Trelleborg Atlas, med remfabrikkens kjente merke Atlas bevart som en del av firmanavnet. Selskapet hadde da 180 ansatte på Kongsvinger og i Ål i Hallingdal.
Holdt stand
Fabrikken i Hallingdal ble på samme tid skilt ut som et eget selskap og overtatt av Mehren-familien som også eide Sande fabrikker. I 1997 ble produksjonen flyttet til Askim, og senere til Sande i Vestfold før selskapet ble kjøpt opp og inkludert i Trelleborg-fabrikken i Mjøndalen.
Fabrikken på Kongsvinger holdt stand under ulike navn som produksjonssted av spesialiserte produkter for transportbånd i steinknuseverk og andre anlegg og industritransportsystemer.
Rundt 1990 het firmaet Trellex Atlas. Siden ble Trelleborg splittet, og gummidelen Trellex Atlas kom under Svedala i 1993. I 2001 ble Svedala kjøpt av finske Metso Minerals, og dermed ble Kongsvinger integrert i denne store finske leverandøren av maskiner for industri og anlegg. Særlig når det kommer til steinknuseverk, både faste og mobile, og transportsystemer for gruveindustrien, er Metso et av de store navnene.
Global jakt
I dette systemet leverte altså fabrikken på Kongsvinger den mest sentrale delen, på løpende bånd. Men som i alle globaliserte industrisammenhenger er jakten på økt lønnsomhet og mer rasjonell produksjon ved færre og større produksjonsanlegg nærmest konstant.
I 2009 var det Kongsvinger-fabrikkens tur til å gå tapt til fordel for Metso-anlegg i andre land. Dermed var det slutt på «Made in Norway» på det nye båndet som fortsatt trengs i et steinknuseverk eller en anleggsmaskin.
