5

Bilder

Ole Gunnar i 2008. Bildet er tatt i forbindelse med reportasjen i TM dengang Scaniaen var ny. Ironisk nok er bildet tatt på samme sted som ulykken rammet ham i april.

- Det var 12. april, noen dager etter at jeg fylte 40. Jeg skulle losse en truck på tre tonn. Etter at stroppene var festet, løftet jeg den en halvmeter over planet for å se at den hang som den skulle. Så snudde jeg meg for å gå bak på planet og heise den av bilen. Idet jeg passerte med ryggen mot trucken røk den ene stroppen. Jeg fikk trucken over ryggen og ble klemt mot den ene sidelemmen mens fjernkontrollen ble trykt inn i buken, helt bak til ryggsøylen, forteller han.

Til alt hell kom en nabo tilfeldigvis ut av garasjen akkurat da det skjedde. Han fikk åpnet lemmen slik at Ole Gunnar falt ut og ned på bakken.

- Jeg spratt ut som en kule, minnes han. Så ble alt svart.

Marginene var på hans side denne dagen. Naboen som var der akkurat da ulykken skjedde og ikke minst at den nye helikopterplattformen på Haukeland Universitetssykehus ble offisielt åpnet bare to timer før ulykken.

Med store skader i buken og indre blødninger, svevde han mellom liv og død de neste ukene.

Selv husker han ingenting fra de seks ukene på sykehuset i Bergen.

Hele 12 operasjoner måtte han gjennom. Familie og venner var på besøk og snakket med ham den ene dagen, neste dag var det kritisk igjen.

Samboer Christine og sønnene Ole (15) og Even (8) ble ringt etter flere ganger. Også natten før eldstemann skulle konfirmeres.

- Jeg kan nesten ikke skjønne hvordan Christine holdt ut med alt dette, sier Ole Gunnar ettertenksomt.

Legene i Bergen så snart at transplantasjon var eneste utvei for Ole Gunnar. Flere av organene hans var totalt ødelagt og en kirurg fra Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Göteborg ble tilkalt. Så store operasjoner som den Ole Gunnar måtte igjennom blir kun utført på Sahlgrenska og et sykehus i USA

Køen for levertransplantasjon er lang og det at Ole Gunnar hadde en frisk lever å gi fra seg, plasserte ham langt frem i køen.

Det skulle kun gå fire dager før beskjeden kom om at ambulanseflyet var på vei for å hente ham.

- Nå er det rette mennesket død, tenkte han før han ringte venner og kjente for å si ifra. Han visste godt at det ikke gis noen garantier. Kanskje kom han ikke hjem igjen fra Sverige i live, men han hadde heller ikke noe valg hvis han ville leve.

Etter seks uker på Haukeland, fløy han til Sverige en sen kveld. Neste morgen klokken seks trillet han inn på operasjonsstuen.

Fra en ukjent donor fikk han friske tarmer, en frisk magesekk, bukspyttkjertel, milt og lever.

Siden operasjonen har alt virket som det skal. Men det var noen tøffe uker etterpå med feber,utslett og dårlig allmenntilstand, men han kom gjennom det.

- Legene har sagt i ettertid at jeg var nære ved å dø da også.

Nå har jeg utlagt tarm på grunn av alle kontrollene legene må gjennomføre. Den skal opereres inn til sommeren, smiler han.

1. august flyr han tilbake til Bergen. Hans mor er med som følge. Hun får en siste beskjed av legene om å se til at han tar det med ro. De har sett tendensen den siste tiden. Unge fremadstormende Tuft har det travelt med å komme tilbake til livet han har savnet i 14 uker nå. I sitt eget hode er han erklært frisk.

Sta som han er, skal han gå ned flytrappen på Flesland. Han feilvurderer høyden på siste trinnet og ender på rygg.

Dagen etter sitter han i personbilen og drar for å besøke sin søster. Han blir sittende i 15 minutter etter kjøreturen for å samle krefter til å gå inn i huset.

Uken etter er han bak rattet i lastebil igjen, sammen med kollega Roy Vabø.

Ole Gunnar kjører hele dagen og Roy tar seg av alt det andre.

- Legene kan operere, men frisk må du bli selv, er hans motto.

Transplantasjonen han var igjennom var den femte i sitt slag i Sverige.

- Jeg så mange skjebner på sykehuset. Folk som ikke kom seg til hektene. Jeg skjønte jo hva jeg hadde å gjøre. Faktisk har jeg ikke hatt en eneste negativ tanke rundt ulykken og tiden etter, selv om jeg jo skjønte at dette ville bli tøft.

Jeg følte heller ikke noe spesielt da jeg etter fire uker var tilbake i kranbilen jeg hadde da ulykken skjedde. Jeg kunne nesten ikke gå, men hver dag var et skritt videre i riktig retning, sier han.

I skrivende stund er Ole Gunnar tilbake i den nevnte kranbilen og kjører en full dag hele uken, selv om han fortsatt er deltidssykemeldt. Treningen og gleden lastebiljobben gir ham er det avgjørende.

- Ingen skal få hindre meg i å ta tilbake livet mitt. Legene sier jeg aldri vil bli helt som før, men jeg vet nå ikke...

Les hele den gripende historien om ukuelig optimisme og pågangsmot i TransportMagasinet nummer 10.2012.