Fritidsfornekter med kranbil
FIIIN GAMMEL - FØRSTE GANG PUBLISERT I SEPTMBER 2019
Vi blir alltid nysgjerrige når vi hører om godt voksne mennesker som nekter å lene seg tilbake på pensjonisttilværelsen. Hva er det som driver folk som heller surrer et plankelass i regn og kuling, enn å sitte på danskebåten med en paraplydrink i neven?
Arne er en sånn. Han ga beskjed til sjefen på Sotra Trelast allerede i fjor sommer. - Nå er du nødt til å kjøpe ny kranbil til meg, sa Arne. Han hadde regnet ut at han hadde mye lengre tid igjen i bedriften, enn den 11 år gamle kranbilen han kjørte.
I sommer tok Arne i bruk en splitter ny DAF LF 180, med automatkasse, må vite. - Bilen er fin den, beroliger hoffsjåføren gjennom 20 år. Skal han sette fingeren på noe, må det være kranen, som er vesentlig mer automatisert enn forgjengeren. Til og med støttebeina går via fjernkontrollen nå.
- Det er mye mer alarmer på denne, men jeg venner meg vel til den, tror Arne. Både han og sjefen har bare gode ord å si om den nå 11 år gamle kranbilen som takker av. - Det var aldri noe tull med den. Jeg ville derfor ha en ny DAF og det fikk jeg, sier Arne.
Kanskje var det samarbeidet med daglig leder, Kjell Rune Garlid, gjennom 30 år som ble avgjørende. Vi forstår etter hvert at veien frem til i dag har vært en smule utradisjonell. - Vi eide et hotell sammen i Bergen helt i starten. Gamle Hotel Skogen i Håkonsgaten. Arne jobbet i Nordsjøen på den tiden og når han hadde fri gikk han inn i rollen som John Cleese på hotellet. Det var mye styr. Han fungerte vel mest som banken vår, på den tiden. Siden ble han sjåfør på kranbilen, oppsummerer Garlid.
Jernhelse Samarbeidet med Garlid har fungert veldig bra i alle år, bekrefter Arne, men på et punkt valgte han å trekke seg ut av investeringene og heller bli en vanlig ansatt. De siste 20 årene har han derfor kjørt kranbilen. Men sjåførkarrieren hans startet allerede på 60-tallet.
- Da kjørte jeg mye på veianlegg både i Bergen og på Sotra. Jeg jobbet for Atle Strand. På den tiden jobbet jeg som sjømann og gikk på 24 måneders kontrakter. Derfor passet det med lastebilkjøring i friperiodene, forteller Arne, som seilte både til Østen og Statene med lastebåt.
- En kjempeflott opplevelse for en ungkar og nyutdannet førstemaskinist. Samtidig har jeg fulgt transportbransjen i alle disse årene. Hadde jeg visst den gang hvordan utviklingen ble i transportbransjen, kunne jeg gjerne satset mer på den. Det er en kjempebransje. Men jeg får vel ikke flere sjanser til å satse. Dette er nok den siste, sier han med et skøyeraktig glimt i øyet.
Selvironien sitter løst, men det er likevel ikke et tema å se slutten på karrieren enda, selv om Arne innrømmer at han kaster et blikk på fødselsattesten av og til. - Helsen er avgjørende. Jeg har faktisk aldri vært sjuk siden jeg begynte her. Aldri sjukemeldt, aldri spist en tablett. Jeg har vært svinheldig, men det ligger nok i genene mine. Besteforeldrene mine ville heller ikke forlate denne verden. De overlevde både kriger og tunge tider. Jeg husker selv når Hitler og gjengen hans var her, sier han og forteller om sterke opplevelser fra barndommen.
- Jeg er født i 1940 og minnes godt rassiaene hjemme på gården i Risør. Far var i motstandsbevegelsen og jeg husker godt at tyskerne sto med geværene i ryggen på ham og mor. Det gjør inntrykk på en femåring. Alle på gårdene rundt oss hadde radioer gjemt vekk ute i skogen. Det var ingen spøk, det var ikke det.
Arne liker seg best i jobb. Og har ikke behov for ferie. Han ser ikke vitsen, fastholder han og tror at noe av forklaringen er jordomseilingene som sjømann. Han har reist og sett nok. - Jeg har vært gift og skilt som alle andre. Og hus har jeg bygget til begge ungene. Jeg har eid bobil, og solgt den igjen. Jeg fikk aldri tid til å bruke den. Nå har jeg bare en liten båt, som jeg skulle brukt litt av og til. Den står på land.
Arne forklarer at han bor sånn til at han trekker garnet fra husveggen og ut til en liten blåse. - Når jeg trekker det inn igjen er det fullt av fisk. Hovedsaklig sild og makrell, og litt pale. Det er nok en av grunnene til at helsen holder, dette med fisken. Jeg spiser fisk fire-fem ganger i uken. Det er viktig. Omega-3, vet du. Jeg frykter ingenting når det gjelder helsa. Livet går som det går, avslutter Arne Marcussen.
Hele intervjuet med Arne Marcussen sto på trykk i TransportMagasinets sommerutgave. Vil du sikre deg godbitene kan det være smartest å abonnere. Klikk isåfall her!
