23948sdkhjf

Karambol – Ingen grunn til å feire

Del 2: Dagen etter ulykken ble Roman og Natalie hentet av en kollega. Den lange reisen hjem til Tsjekkia kunne starte.

 

Det første Roman spurte om morgenen etter ulykken, var hvordan det gikk med barnet som overlevde ulykken og havnet på sykehus. På nyhetene sa de at barnet trolig ville overleve. Roman pustet lettet ut da han fikk vite det. Like etter våknet også Natalie. Hun fikk en kjempeklem av pappa og de pratet litt sammen. Hun hadde sovet godt, men øynene var fortsatt preget av dagen i forveien.

 Les del 1 av historien her...

Roman fylte 42 år denne dagen. På mobilen hans tikket det inn gratulasjoner. Det ble vanskelig. «Karambol, karambol, tre mennesker kaputt», forklarte han og holdt opp mobilen. «Pip, pip happy birthday». Han ristet på hodet.

 

Mona kjøpte mat og marsipankake. For å prøve å gjøre noe positivt ut av dagen. Roman fikk frem et smil, men orket ikke smake. Han var mer opptatt av hva avisene skrev. Vogntoget hans var brettet ut over alle forsidene. «Drept av trailer», sto det. Roman gjorde det ikke med vilje. Mona prøvde å fortelle at avisene skrev at føreren av den første personbilen forårsaket ulykken. Han roet seg litt med det, og idet Natalie kom inn i rommet pakket han sammen avisene og la dem i vesken sin. Hun skulle ikke se dette.

 

Politiet brukte tid på å bestemme hvor de skulle gjennomføre avhøret. Det endte med at Roman ble bedt om å møte i Stavanger klokken 13. I mellomtiden prøvde han å finne ut hvor bilen hans sto og om det var mulig å få hente klær, Natalie sine briller og det de ellers trengte. Det viste seg at både bil, henger og last var beslaglagt av politiet, og ingen fikk hente noe som helst før de hadde klarert det.

 

Han prøvde å roe seg ned med en røyk på terrassen før han skulle ta ferjen. Han kjente at han gruet seg til avhøret. Natalie syklet på en lånt sykkel. Hun smilte til faren på terrassen. Roman fortalte om idrettskarrieren sin. At han spilte EM-fotball for juniorer for Tsjekkoslovakia i sin tid. Han drømte seg et øyeblikk tilbake til det trygge livet som hadde vært.

 

Før han dro ba han Mona om å følge med til Stavanger og politiavhøret. Hun lovet å komme etter, og i det de skulle gå fikk han med seg en pose med mat, drikke og noen saker til Natalie. Kosebamsen fra kvelden før fikk hun beholde, og Mona fikk den første ordentlige harde klemmen siden de to møttes.

 

Natalie var med under første del av avhøret. Det føltes ikke lett verken for Roman eller politimannen som noterte hans forklaring, å gå gjennom historien på nytt. Politiet ville vite alt fra bilens tekniske stand til hvordan han hadde sikret lasten. Stålbjelkene hadde falt av under sammenstøtet.

 

Utpå formiddagen hadde også Roman’s kollega, Peter, kommet til Stavanger. Han hadde koblet av hengeren i Halden og kjørt til Stavanger for å hente med seg Roman og Natalie hjem til Tsjekkia, da han fikk vite om ulykken.

 

Mona og Peter tok med seg Natalie for å kjøpe is, mens pappa gikk inn igjen for å avslutte avhøret. Fortsatt var språket mellom Mona og Natalie uten ord begge kunne forstå, men hun klamret seg til den fremmede kvinnen som viste henne så mye kjærlighet og omtanke.

 

Avhøret var slutt, og Roman kom ut sammen med politimannen og tolken. For første gang siden ulykken knakk den store mannen sammen og gråt. Han hadde fått beskjed om at politiet fortsatt ville beholde sertifikatet hans. Han følte at de mistenkte ham for noe. Samtidig tok de fra ham muligheten til å jobbe. Han forsto heller ikke at noen i Norge kunne ta hans tsjekkiske sertifikat. Spesielt ikke siden han ikke hadde skyld i ulykken i egne øyne.

 

Han ble sittende og gråte, mens Natalie hulket på skulderen hans. Hun skjønte ikke hvorfor store, sterke pappa gråt. Politimannen forsto situasjonen og gjorde det han kunne for å hjelpe til. Etter en time hadde derfor en jurist vurdert det som hadde kommet frem i avhøret og Roman fikk tilbake sertifikatet sitt. Nå gjensto det bare å hente sakene i lastebilen som sto hos Viking i Eigersund. Politiet hadde endelig sagt det var greit.

Roman og kollegaen Peter ryddet ut av vraket, mens politiet var til stede. Lastebilhytta var full av jord, og det var ikke alle eiendelene tsjekkeren fant igjen. Foto: Frode Tellevik

Mona tok med seg Natalie i bilen, så Roman og Peter fikk pratet litt sammen i lastebilen på vei nedover. Alt gikk bra, helt til de passerte en bergingsbil som sto langs veien med varsellampene tent. Da kom tårene hos den vesle jenta. Hun spurte etter pappa. Han lå et stykke bak og ventetiden på rasteplassen før han tok dem igjen ble vanskelig.

 

Natalie gråt og ropte på pappa, alene i et fremmed land der ingen snakket hennes språk. Hun klamret seg til Mona de lange minuttene før den svarte trekkvognen til Peter kom til syne. Pappa hoppet ut av bilen omtrent før den hadde stanset og klemte henne hardt. Hun ble med i lastebilen videre.

 

I Eigersund sto politiet og ventet. De loset de to bilene frem til vraket av lastebilen og folk fra Viking kom for å låse opp porten. Dokumenter og sertifikater måtte finnes frem og kopieres. Noen måtte betale for opprydningen og de rette opplysningene måtte innhentes før Roman fikk dra videre.

Vraket av lastebilen ble tømt for det som var igjen av eiendeler. Brillene til Natalie var knust, viste det seg. Noen pappkartonger og bager ble pakket og lempet inn i bilen som skulle ta dem hjem til Tsjekkia. 

Lommebok, mobiltelefon, DVD-spiller og de andre verdisakene lå inne i bygget. Der sto også vrakene av de andre bilene fra ulykken kvelden før.

Representanten fra Viking ba om noen minutter alene før de andre fikk komme inn. Han skulle dekke til de verste inntrykkene. Roman måtte siden gå gjennom eiendeler fra begge bilene for å sortere ut hva som tilhørte dem. En av de omkomne var en jente på fem år. Noe av det som lå i eskene tilhørte Natalie, noe ikke.

Et tøft øyeblikk. Roman må sortere mellom datterens og den omkomne jentas eiendeler. Under den gule presenningen står bilen der en mor, en far og en datter mistet livet under vogntoget hans. Også for Johnny Brekke fra Viking redningstjeneste var dette en vanskelig stund. Foto: Frode Tellevik

 

Roman opplevde seansen som et mareritt. Dette krevde mye av ham. Nå ville han bare hjem. Han kunne ikke komme seg ut herfra fort nok.

 

Peter startet lastebilen. Klokken var åtte om kvelden. Tre mennesker som hadde kjent hverandre i snart et døgn tok avskjed. Natalie klemte Mona så hardt hun bare kunne. Ingen ord, men masse følelser som fortalte om takknemlighet.

 

Roman kysset sin reddende engel på begge kinn og avsluttet med et på munnen. Han sa navnet til Mona og strakk armene mot himmelen i takk.

 

De neste to dagene fortsatte turen hjem til Tsjekkia. Til kona Ivana og sønnen Adam.

Da skal han drikke seg full, sove i to dager og bytte harddisk i hodet, sa Roman og smilte. Mona ba ham innstendig om å oppsøke en psykolog sammen med Natalie, hjemme i Tsjekkia. Roman lovet.

 

De lovet også å holde kontakten. Mona fikk noen minner fra lastebilen hans, blant annet et skolebilde av Natalie, satt inn i et rødt papirhjerte. Følelsene var sterke for alle som var til stede idet lastebilen dro av gårde, mens Natalie og Roman vinket og smilte.

 

Hjem til Tsjekkia. Bort fra Norge og minner om en forferdelig kveld.

 

Del 3 av denne historien kan du lese på tungt.no mandag 28. desember.

Kommenter artikkelen
Tips redaksjonen
Bedriftenes egne nyheter
Se alle medlemsnyheter
Anbefalte artikler

Send til en kollega

0.094