23948sdkhjf

Kjersti fra Lesja: - Det gikk en faen i meg!

MENNESKENE PÅ VEIEN
“Får andre det til så skal nå jeg få det til”

  • Sjåfør: Kjersti Storrusten
  • Bosted: Lesja, øverst i Gudbrandsdalen
  • Kjører: Har Lesja som utgangspunkt for kjøringa, men leverer på forskjellige meieri på Østlandet og en sjelden gang på Vestlandet.
  • Bil: Scania R580
  • Kjersti har kjørt lastebil i seks år, og jobber i dag for Lesja Bilruter som henter melk på oppdrag for Tine.
  • Instagram: @kjersti_ks

“Det er vanskelig å peke på en spesiell ting som inspirerte meg til å bli yrkessjåfør, men jeg har alltid likt å kjøre bil. Etter noen "friår" etter videregående skole så hoppet jeg i det og søkte meg inn på 19 ukers kurs. Da hadde jeg jobbet flere år på Texaco på Dovre, og kanskje det var der jeg fant inspirasjon til å ta lastebillappen?

Det å kjøre melkebil er den beste jobben jeg har hatt så langt, og det har jeg lyst til å drive med så lenge jeg kan. Jeg får ofte spørsmål om hvordan det er å kjøre på gårdsveier av forskjellig slag i all slags vær, og hver gang svarer jeg at det ikke er noe problem. En blir fort vant til det, og når tankbilen er på den samme gården hver andre til tredje dag, så lærer en seg å kjenne hver meter og hvert fjøshjørne på en gård. 

Også må en jo fram med kjettingene, noen ganger oftere enn andre, men med godt samarbeid med bonden som både brøyter og strør så kommer en seg som regel fram.

Ellers er det lite håndtering av lasset og det er enkel lastsikring. Det er bare å dra fram en slange og ellers være sikker på at lukene er tette. Det er daglig vask av settet både utenpå og inni tankene. Noen kan kanskje synes at det er kjedelig med så mye vask, men det er også trivelig med ren bil hver dag.

Når jeg startet å kjøre lastebil så gikk det i kraftfôr med bil og slephenger. Hengeren skulle rygges inn i en garasje hvor vi droppa kraftfôret over i bilen under. Jeg hadde kjørt med slep to ganger på kjøreskolen og var helt grønn når jeg skulle starte med det på egenhånd. I starten brukte jeg veldig lang tid på i det hele tatt å få hengern nærme garasjen. Jeg var helt på gråten til slutt, og tenkte at her måtte jeg bare gi opp jobben. Men så gikk det en faen i meg, og jeg tenkte som så at får andre det til så skal nå jeg få det til. Og det mottoet lever jeg etter fortsatt. Rygginga kom seg forresten betraktelig etter det.

Det blir mye kjøring opp og ned Gudbrandsdalen, så når jeg en sjelden gang får sjansen til å kjøre til Vestlandet så setter jeg stor pris på det. Det er fint med litt annet landskap gjennom vinduet innimellom.

I hverdagen er det viktig for meg å ha utstyr som fungerer og at bilen er ren og pen både inni og utenpå. Det er også viktig for meg med alle de trivelige kollegaer jeg treffer rundt om på meieriene.

På fritiden er mine to hester som krever mye tid og penger. I tillegg så er jeg brannkonstabel på deltid i det lokale brannvesenet.”

Kilde: Tungt.no

Artikkelen er en del av vårt tema om Menneskene på veien.

Kommenter artikkelen
Tips redaksjonen
Anbefalte artikler

Send til en kollega

0.095