Renathe fra Harstad: - Jobben som yrkessjåfør skal utføres med stolthet
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Jeg gjør aldri noe halvveis”
- Sjåfør: Renathe Rinaldo
- Bosted: Harstad, Troms
- Kjører: Kjøre kun lokalt, og litt i nærområdet rundt Harstad
- Bil: Volvo FH4, 2016 modell med tridem
- Transporterer: Transportere mest stein, jord og alt anna av masser som hører til i anleggsbransjen. En sjelden gang rør, kummer, dieseltanker, containere osv. Det er lite med lastsikringsmuligheter i en tippbil så det begrense seg selv egentlig.
- Renathe har kjørt lastebil siden 2013. Hun tok lærlingtiden sin i Forsvaret, og gikk ut som sivil etterpå. Nå kjører hun for Harstad Maskin AS.
- Instagram: @renatherinaldo
“Det er egentlig veldig tilfeldig at jeg ble yrkessjåfør. Jeg hadde lyst til å jobbe som ambulansesjåfør, men siden jeg ikke tok skolen så seriøst ble heller ikke karakterene gode nok til å komme inn på den utdannelsen. Jeg valgte da heller å gå service og samferdsel, og videre til transportfag. Jeg trodde det ville være et steg i riktig retning. Jeg skjønte fort at det ikke stemte, så jeg søkte meg inn i Forsvaret som lærling. Da fant jeg endelig noe jeg kunne trives med.
Jeg har også en pappa som har vært bussjåfør hele oppveksten min, og han er jo en av mine største forbilder. Det føltes helt riktig å følge i hans fotspor.
Jeg tok utdannelsen min i Forsvaret, så det tok derfor litt tid før jeg kunne kjøre alene på oppdrag som yrkessjåfør. Jeg husker godt følelsen av usikkerhet, ansvar og stolthet fra den første gangen jeg var alene i bilen. Det er jo vanvittig store kjøretøy, og det å skulle håndtere det helt alene og stole på seg selv og dømmekraften sin i trafikken føltes utrolig overveldende. Men den første turen gikk kjempefint.
Så lenge man tar det rolig og aldri kjører fortere enn det man selv er komfortabel med, så utvikler man seg sakte men sikkert til en reflektert og god sjåfør. Det mener hvertfall jeg.
Det er viktig å respektere egne grenser i trafikken. Er man usikker så kan man heller stoppe og ta noen runder med seg selv, eller ringe en venn å høre. Vi har heldigvis mange kolleger som også er på veien, og som gjerne deler sine erfaringer.
I hverdagen som yrkessjåfør er det viktig for meg at de som møter meg i trafikken og på jobb oppfatter meg som en likandes, trygg og snill person. Jobben som yrkessjåfør skal utføres med stolthet, og jeg ønsker aldri å utføre den halvveis.
Utvikling er også viktig for meg, og det er kjempeviktig med konstruktiv kritikk for å bygge meg opp til en bedre sjåfør. Jeg elsker å få mer kunnskap og spør alltid dersom jeg er usikker. Det er bedre å spørre en gang for mye, enn en gang for lite.
Jeg trives veldig godt som yrkessjåfør, og så lenge jeg får holde på med det er jeg fornøyd. Det er gøy å jobbe på anlegg, men en langtur i ny og ne er ikke å forakte.
På fritiden går det mye i motorsport. Jeg har vokst opp med sand i trusa, eksoslukt bak øra og svidd gummi i snyteskaftet. Jeg kommer nok til å holde på med det til “skankan” svikter under meg. Min datter har allerede begynt å spare til egen crosscart som hun skal starte med når hun fyller seks år.”
Opphav og kilder: Tungt.no
