23948sdkhjf

Rachel fra Nordkisa: - Første gangen med kjerre bak semien, da var jeg nervøs!

MENNESKENE PÅ VEIEN
“Det var jo så langt”

  • Sjåfør: Rachel Renstrøm
  • Bosted: Nordkisa
  • Kjører: Er stasjonert i Oslo. Kjører store deler av tiden på diverse steder på Østlandet, men det hender det blir noen lengere turer rundt om i hele landet.
  • Bil: Scania R540, 2021-modell
  • Transporterer: Stort sett matvarer eller fisk. Men noen dager er vel heller spørsmålet, hva er det Rachel ikke kjører?
  • Rachel tok lappen på storbil i 2013, og kjører i dag for Timetrekkeren.
  • Instagram: @xvimsax

"Hvorfor jeg ble yrkessjåfør er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger. Det gikk vel mest på at jeg likte å kjøre bil, og at jeg ikke helt visste hva jeg ville drive med. Jeg jobbet først på cafe, ved siden av skolen. Planen var å utdanne meg til lakkerer på Strømmen, men jeg fullførte ikke skolen. Jeg jobbet en stund som postbud før jeg ble tipset om opplæringskontoret i Oslo og mulighet for førerkortet på lastebil. Så da tenkte jeg at den muligheten måtte jeg bare ta, og jeg er veldig glad for det.

Som kvinne i et mannsdominert yrke ser jeg at enkelte er veldig overrasket over at det er jeg som kommer som sjåfør, men de synes det er kjempegøy at jeg kjører. Men jeg har også en gang fått beskjed om at ieg ikke hadde noe i yrket å gjøre. Jeg tenker egentlig ikke noe over det. Jeg koser meg uansett som yrkessjåfør.

Etter at jeg tok lastebillappen i 2013 var jeg lærling hos Veøy i Oslo i tre år. Deretter prøvde jeg meg som tippbilsjåfør hos Bjerkelia, men trivdes ikke der. Jeg fikk muligheten hos Bama og trivdes godt der i to år, men på grunn av familie så passet ikke den jobben. Prøvde meg på Wethal og Bunes før jeg i 2019 begynte hos Timetrekkeren.

Det virker som den hopper frem og tilbake og lever sitt eget liv.

Jeg husker de første turene mine med lastebil. Det var vel mest skummelt og stressende for å gjøre feil. Det som var skummelt var hvor stor jeg var. Finne min plassering i veien, få oversikt over alle bilene som var rundt meg og få levert varene ditt dem skulle.

Jeg kjente virkelig på nervøsiteten den første gangen jeg fikk en kjerre bakpå semien og skulle være 25,25 meter. Det var i september 2020, og jeg var ansatt hos Timetrekkeren. Det var jo så langt med ett ekstra ledd bakpå som konstant bare forsvant i speilet. Den største utfordringen med å kjøre slik er følelsen av lite kontroll på kjerra. Det virker som den hopper frem og tilbake og lever sitt eget liv. Men veldig gøy å få det til.

I hverdagen er det viktig for meg med kommunikasjon med venner, kontoret og kolleger. Og kaffe! Uten det hadde vel ikke ting funka her så lett.

Jeg trives best med lokal kjøring, for da skjer det noe omtrent hele tiden. Rekker ikke å bli rastløs, som med langkjøring. Men nordover mot Finnmark er jo en fantastisk tur.

Fritid? Har vi tid til sånt? Tia flyr vel bort med å være mamma annenhver uke og jobbe. Men skulle muligheten by seg, så tar jeg gjerne en kaffe eller tre med gode venner eller kolleger."

Kilde: Tungt.no

KLIKK for alle artikler i Menneskene på veien.

Kommenter artikkelen
Tips redaksjonen
Anbefalte artikler

Se seneste nyhetsbrev ???id_11737???

Send til en kollega

0.078