Gustav – sjef med fast kontortid

Han startet med egen bil i 1986 og fikk en boost gjennom samarbeidet med Johs. Lunde. I dag består Gustav Eidsvåg Langtransport AS av drøyt 20 sjåfører og like mange biler. Og sjefen tar fortsatt bussen til jobb.

Høy trivselsfaktor hos Gustav Eidsvåg Langtransport AS. Her representert av fra venstre: Oddvar Solheim, Ida Bjelland Birkeland, Johnny Aase og Sander Lien. Foran ser vi Gustav og Ronny Eidsvåg i selskap med Anita «Dolly» Handeland. De to bak til høyre heter Erlend Sønstadbø (t.v.) og Pål Storesund.
Høy trivselsfaktor hos Gustav Eidsvåg Langtransport AS. Her representert av fra venstre: Oddvar Solheim, Ida Bjelland Birkeland, Johnny Aase og Sander Lien. Foran ser vi Gustav og Ronny Eidsvåg i selskap med Anita «Dolly» Handeland. De to bak til høyre heter Erlend Sønstadbø (t.v.) og Pål Storesund. Foto: Frode Tellevik
Sist oppdatert

Da Gustav Eidsvåg startet bedriften, fikk han snart sin far Bernt med på laget som sjåfør. – Han passerte 70 og fikk ikke kjøre buss lenger, så da kjørte han en stund fast hos meg, forteller Gustav.

Før det hadde de byttet litt jobb når det passet seg sånn. Gustav kjørte bussrutene, mens Bernt dro over Haukeli etter trelast. Gustav leter frem et bilde i albumet, som viser bilen til Bernt ferdig lastet hos Moelven på Eidsvoll.

– Dette er nok tidenes lass i dette firmaet, mumler han, litt usikker på om det tåler dagens lys. Vi blir enige om at saken trolig er foreldet. På bildet ser vi bilen og hengeren som Bernt kom tilbake til Berg Bygg i Haugesund med, søkklastet med trelast.

– Totalvekten var nok over 66 tonn på den turen. Jeg tror ikke det var så godt å kjøre med, konkluderer Gustav.

En av mange historier fra et langt liv på landeveien for familien Eidsvåg fra Sveio. Albumene på kontoret er fulle av minner. På et av dem ser vi sønnen Ronny hjemme på Tittelsnes. Han hadde helgejobben med å vaske bilparken på to-tre vogntog med høytrykksspyler.

Far og sønn. Gustav og Ronny Eidsvåg sitter side om side på kontoret og styrer den daglige driften.
Far og sønn. Gustav og Ronny Eidsvåg sitter side om side på kontoret og styrer den daglige driften. Foto: Frode Tellevik
Oddvar Solheim (54) hadde allerede kjørt for Gustav Eidsvåg i seks år, da Ida Bjelland Birkeland (17) ble født. I dag er de kolleger. Lærlingen sikter seg inn på langtransport når lappen er i boks. Hun ble håndplukket etter at Gustav, som sjåfør på skolebussen, fant ut at hun gikk transportlinjen.
Oddvar Solheim (54) hadde allerede kjørt for Gustav Eidsvåg i seks år, da Ida Bjelland Birkeland (17) ble født. I dag er de kolleger. Lærlingen sikter seg inn på langtransport når lappen er i boks. Hun ble håndplukket etter at Gustav, som sjåfør på skolebussen, fant ut at hun gikk transportlinjen. Foto: Frode Tellevik

Skolebussen

– Jeg hadde den jobben fra jeg var 10 år, minnes Ronny. I tenårene var det countrymusikk på anlegget og full rundvask hver lørdag.

– Det var nesten ikke strøm igjen på bilene på søndagen, kommer det tørt fra Gustav. – Jo, men det var der jeg lærte å bakke med henger, kontrer Ronny.

Listen ble lagt og livet hans har stort sett handlet om lastebiltransport siden. Bestefar Bernt sørget for at han fikk øvelseskjørt i rikt monn. Etter flere år på landeveien, sitter nå Ronny mest på kontoret og fakturerer, sammen med faren, som styrer bilene.

Utenfor står også to rutebusser parkert side om side. Historien bak dem er litt fornøyelig, syns vi og ber Gustav fortelle:

– Vi kjører rutebuss fra Sveio til Haugesund videregående skole hver morgen og hjem igjen når dagen er slutt. Jeg begynner hjemme 06.30 hver morgen, er på jobben her 07.45 og kjører rutebussen hjem igjen 15.30. Det kan av og til bli litt høyt blodtrykk på slutten av dagen når det er papirer og telefoner som må ordnes, men jeg må gå når jeg må gå. Det er egentlig en perfekt løsning for å komme seg hjem til middag til fornuftig tid, innrømmer han.

Vi skylder å legge til at også faren, Bernt, var bussjåfør i 49 år.

Kjøpt av Lunde

Tilbake til 1986, da Gustav Eidsvåg Langtransport ble etablert av Gustav og en Scania 141. Hva var intensjonen?

– Jeg hadde ingen intensjon i det hele tatt. Den kom av seg selv senere, for å si det sånn. Jeg hadde jo kjørt lenge, både i Skude Transport og Haugaland Billag. Så kjørte jeg for en som het Sigurd Hundsnes i Haugesund, som kjørte mye trelast. En dag fortalte at han at han ikke ville mer og så tilbød han meg å overta bilen og kjøringen. Sånn startet det, forteller Gustav.

Han økte etter hvert på med to biler til, før Johs. Lunde kom og banket på døren i 2004. Gustav valgte å selge 51 prosent av bedriften til transportkongen lenger sør i fylket.

– Johannes ønsket å etablere seg i Haugesund. Samtidig hadde kundene våre vokst såpass at vi slet litt med å holde unna oppdragene. Vi måtte vokse og med Lunde sine stordriftsfordeler så vi en mulighet. Det var helt greit at han kjøpte når han gjorde. For vår del har Johs. Lunde alltid vært en kjempekar. Vi har ingenting å utsette på det samarbeidet, fastslår Gustav.

Så, i februar 2011, gikk Lundes forretningsimperium over ende.

Unngikk konkursen

Lundegruppens konkurs ble tidenes største i Norge. Gustav Eidsvåg skjønte hva som var i gjære og tok grep i siste liten.

– Jeg begynte å merke det på kontoer som ble stengt både hos Scania og Volvo, og dieselkort som ikke virket lenger. Vi hadde fortsatt kontoer som virket fra vi drev selv, men som jo Lunde eide 51 prosent av, så da begynte alle å bruke dem i stedet.

Johnny Aase (74) kan se tilbake på en lang karriere offshore, med lastebilkjøring i friperiodene. Nå har pensjonisten kjørt mer eller mindre fast i snart 10 år.
Johnny Aase (74) kan se tilbake på en lang karriere offshore, med lastebilkjøring i friperiodene. Nå har pensjonisten kjørt mer eller mindre fast i snart 10 år. Foto: Frode Tellevik

– Da jeg plutselig fikk regninger fra øst og vest på biler som ikke vi hadde noe med å gjøre, så jeg begynte å stusse. Videre ble bilene våre dirigert på nye ruter i Lundesystemet, der andre bileiere hadde parkert på grunn av manglende betaling, så det var mange tegn på at noe var i gjerde, forklarer Gustav.

Lundekonsernet var uoversiktlig, for å si det mildt, med kryssgarantier og pant i mange forskjellige firma. Det ene dro det andre med seg og til slutt veltet alt.

– Vi ble oppringt av advokaten med beskjed om at vi nok kom til å ryke med vi også. Men han oppfordret oss til å jobbe videre og skaffe nytt organisasjonsnummer. Vi fikk ordnet formalitetene og gled over i egen drift igjen. Vi merket liksom ikke så mye til den konkursen, oppsummerer han.

Gustav hadde hele tiden kjørt for egne kunder, selv da han var i Lundesystemet. Tanken på å trekke seg ut av transportbransjen da alt raste rundt ham, eksisterte ikke.

– Vi hadde ikke vært så store som vi er i dag, hadde det ikke vært for Johs. Lunde. Vi gikk inn med tre biler og satt igjen med 11 etter syv år.

Selger selv

Ekteskapet med Johs. Lunde endte dramatisk i 2011. Gustav Eidsvåg sitter likevel igjen med gode minner.
Ekteskapet med Johs. Lunde endte dramatisk i 2011. Gustav Eidsvåg sitter likevel igjen med gode minner. Foto: Frode Tellevik

De siste årene har det gått i bølger. Gustav Eidsvåg Langtransport har både tjent og tapt penger.

Et av grepene for å bedre bunnlinjen er å selge bilene direkte til eksport og ikke levere dem i innbytte. Han samarbeider mest med oppkjøpere i Estland og Nederland. De vil helst ha Volvo, Scania og Mercedes. Gjerne med tandem og hydraulikk.

Gustav Eidsvåg Langtransport har alle de nevnte merkene i stallen og skal ikke beskyldes for å være merkeavhengig. Ikke nå lenger, i hvert fall. I dagens bilpark finner vi også Renault. Ankepunktet for sistnevnte er tilgangen til deler.

– Bare noe så enkelt som et speil til en Renault er mer komplisert å få tak i enn hos de andre. Men nå om dagen ryker det heldigvis ikke så mye speil som det gjorde før i tiden. Så dyre som speilene har blitt, er det et stort pluss.

– Også på service tror jeg det lønner seg å eie de tre store merkene. Vi er veldig fornøyde med verkstedene her lokalt. Verre er det på Østlandet. Der må du kanskje vente et par dager hvis det ryker en luftbelg. Det er skremmende. Man bestiller jo ikke time på forhånd hvis det ryker en luftbelg? Vi forventer jo å få hjelp, sukker han oppgitt.

Tunge lass på tung vei gjør at Gustav skifter ut bilene sine etter fire år. Da har de passert 500 000 km og da må de selges for å ha en noenlunde restverdi.

Mye moro

Påbyggene består stort sett av stykkgodsskap fra Ekeri. Bare en semi har aggregat, og det startes ikke opp hver dag. Det er mest bare for å ha muligheten hvis rette lasset byr seg. De liker best partigods i denne butikken.

Matvarer og gods med klokkeslettlevering prøver de å styre unna. Stress passer liksom ikke inn her. Sjåførene skal kjøre med senkede skuldre og slippe å tenke på å bytte bil med andre for å komme i mål.

Oddvar Solheim (54) er bedriftens mest trofaste sjåfør. Han har vært her siden 1996 og er i tillegg Gustavs nærmeste nabo.

– De fleste av disse årene har jeg fraktet aluminium østover og trelast og sponplater tilbake over Haukeli til Haugesund. Full tonnasje begge veier. Jeg har fortsatt ikke sett noen grunn til å bytte arbeidsgiver, sier han og smiler, mens sjefen hvisker oss i øret at alle disse årene også har vært skadefrie. En imponerende CV, med andre ord.

– Vi er et veldig sosialt firma, forteller Ronny. Partyfaktoren er høy når sjansen byr seg, med fellesturer på messer, båtturer, paintballkrig og julebord av den gode gamle sorten. Sjåførene bidrar til velferdskassen enten de vil eller ikke, sier han og ler.

Problemet er å få tid til det sosiale, med biler som kommer sent hjem på fredagen og skal av gårde igjen søndag ettermiddag. Ronny har vært en fast del av familiebedriften siden han fikk vogntoglappen i 2004.

– Jeg fikk først fagbrev som mekaniker hos Scania. Nå sitter jeg mest på kontoret og snakker med kundene våre og fakturerer. Vi losser og laster en del her på tomten også, i tillegg til at vaskehallen skal driftes, forteller han.

Juleturen

Ute på tomten står en gjeng med sjåfører og venter på å bli avbildet. Anlegget tilhørte tidligere Haugaland Billag, før Gustav og Johs. Lunde kjøpte det i 2005.

– Det er vaskehallen vi tjener mest penger på, fleiper Gustav. Han har ingen lønnsutgifter på den. Ut over det kalkulerer han med at hver av bilene bør kjøre inn ti tusen kroner til dagen for at det skal bli penger igjen etter at utgifter til sjåfør og vedlikehold, diesel og ferger, er betalt.

Gustavs andre Scania etter oppstarten i 1986. Her ferdiglastet med trelast på Kirkenær Bruk. Foto: Privat
Gustavs andre Scania etter oppstarten i 1986. Her ferdiglastet med trelast på Kirkenær Bruk. Foto: Privat Foto: Frode Tellevik

– Vi kjører de fleste av oppdragene direkte og litt gjennom speditører. Byggevarer generelt og trelast spesielt har vi alltid kjørt, og Moelven er fortsatt blant de store kundene våre. Vi kjører også brødbiler, mye Bring og veldig mye ADR-gods til gjenvinning.

Seks av bilene våre har walkingfloor og frakter søppel. Dyrt utstyr både i innkjøp og på vedlikehold, medgir Gustav.

Veteranen, Johnny Aase (74), kommer bort og spør om ikke vi bør ha med hans strøkne og meget sjeldne Corvette fra 1961 på bildet. Så slik blir det.

Etter seansen spør vi Gustav om ikke han savner selve kjøringen, noe han hevder han ikke gjør. Han forteller i stedet om juletradisjonen han startet på 90-tallet, der han besøker alle kundene på Sør- og Østlandet i løpet av en uke. Den holder han fast ved.

– Det går nok med 15 000 kroner i kaker i løpet av den uken, smiler han. Nå er juleturneen eneste mulighet til å møte kundene ansikt til ansikt. Vi tipper de setter pris på besøket. For etter et møte med Gustav Eidsvåg og gjengen hans, sitter man som regel igjen med et smil om munnen. En bussjåfør er som kjent en mann med godt humør.

Dollemobilen

Anita «Dolly» Handeland har brukt over 100 000 kroner av egne penger på å rigge bilen slik hun vil ha den. Vi følte behov for en liten utdyping ...

- Jeg har trukket den innvendig for 56 000 kroner, brukt over 10 000 kroner på høyttalere og enda mer på selve anlegget, litt over 30 000 kroner for lakkering og montering av platen jeg har på bakveggen, der det står «Simply the best» og rett over fem tusen på profilering ellers, forteller Anita og trekker pusten.

Hun har betalt ned ekstraregningen på halv­annet år, og Dollemobilen lever opp til navnet sitt. Her er hjem, jobb og hobby samlet på få kvadratmeter. Livsstilen kan leves ut 100 prosent. Etter 12 år som langtransportsjåfør vet man gjerne hva som trengs for å trives. For Anita var det dette som måtte til.

Hun tar et blås av den elektriske sigaretten og forteller om medgang og motgang. Velten for syv år siden, som resulterte i overgang til nytt firma.

– Gustav ringte og ville ha meg til å jobbe her. Det ble en opptur i en ellers ganske slitsom periode med vogntoget som la seg på
siden og like etter, gallesteinsoperasjonen som gikk galt og holdt på å ta livet av meg. Jeg var sykemeldt i et halvt år, sier hun.

Velten sitter i enda. Selv etter syv år er det ubehagelig når kantlinjen forsvinner under forhjulet på trange steder. Nå kjører hun en Scania R580, to år gammel. Er det ikke litt spooky å investere såpass mye av egne penger i en bil man bare er ansatt for å kjøre?

– Jo. Noen ganger er man så drittlei at man bare har lyst til å gi opp i denne jobben, men jeg tenker som så at det er her jeg bor. Jeg tilbringer mest tid i denne bilen. Jeg er singel og har ingen unger, så jeg har ikke så mye å bruke penger på, sier Anita og håper det rettferdiggjør investeringen.

– Men hva skjer den dagen bilen skal skiftes ut?

– Jeg tror planen er at det meste av det jeg har lagt igjen i denne bilen, vil jeg få tilbake i en ny bil. Den stiger jo i verdi med dette ekstrautstyret, og Dolly-profileringen går an å ta bort, hevder hun.

Uansett skal hun nyte 580’en i drøye to år til før det blir tema å bytte.

– Jeg har et lite håp om at jeg har fått bedre vett innen den tid og kanskje kunne gitt meg med dette her, men jeg tviler. Frihetsfølelsen og utfordringene denne jobben gir kan ikke beskrives. I tillegg blir man en rastløs sjel når man har dette som yrke, slår hun fast.

Minuset er at venner og familie ofte havner litt for langt bak i køen. Sjansen for at vi får se Dollemobilen på vei mellom Vestlandet og Brevik med ADR-gods i mange år fremover er nok uansett ganske stor. Man doller ikke opp bilen sin på denne måten uten at det er noe mer enn bare en jobb ...

Anita Dolly Handeland har sponset arbeidsplassen sin med et sekssifret beløp. Alt for trivselen.
Anita Dolly Handeland har sponset arbeidsplassen sin med et sekssifret beløp. Alt for trivselen. Foto: Frode Tellevik

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 07 2019. Flere bilder under.

Ronny Eidsvåg i helgeantrekket han brukte gjennom hele ungdomstiden. Nå disponerer han og bilparken egen automatisert vaskehall. Foto: Privat
Ronny Eidsvåg i helgeantrekket han brukte gjennom hele ungdomstiden. Nå disponerer han og bilparken egen automatisert vaskehall. Foto: Privat Foto: Frode Tellevik
Lasset det fortsatt snakkes om. Bernt Eidsvåg, som tidlig på 90-tallet dro fra Moelven på Eidsvoll til Haugesund med drøyt 66 tonn totalvekt. Foto: Privat
Lasset det fortsatt snakkes om. Bernt Eidsvåg, som tidlig på 90-tallet dro fra Moelven på Eidsvoll til Haugesund med drøyt 66 tonn totalvekt. Foto: Privat Foto: Frode Tellevik
Det hører med til sjeldenhetene at en bileier med 20 biler i drift kan ha fast kontortid. Gustav Eidsvåg har ikke noe valg. Han skal kjøre rutebussen til Sveio klokken 15.30.
Det hører med til sjeldenhetene at en bileier med 20 biler i drift kan ha fast kontortid. Gustav Eidsvåg har ikke noe valg. Han skal kjøre rutebussen til Sveio klokken 15.30. Foto: Frode Tellevik
Ronny Eidsvåg havnet bak kontorpulten da hun som fakturerte ble gravid. Han innrømmer at han savner kjøringen.
Ronny Eidsvåg havnet bak kontorpulten da hun som fakturerte ble gravid. Han innrømmer at han savner kjøringen. Foto: Frode Tellevik

Denne saken ble første gang publisert 14/12 2019, og sist oppdatert 09/12 2019