8

Bilder

Det har vært mange, mange timer med lastebiler da vårt møte avsluttes ved trailerparkeringen. Historien om Barnabas og familien traff rett i det norske transporthjertet. Hvem sa at det ikke skjer positive saker i bransjen?

Det er fredag kveld ved Gardermoen. Bruen ved avkjøringen fra E6 er stapp full av glade mennesker som venter på konvoien. Ved enden av bruen, litt bortenfor alle andre, står et ungt par og en liten gutt på 6 år. Han vet ikke hvorfor de er der, men i hånden holder han en isskrape. Han holder den hardt, slik at den ikke skal bli borte.

Så kommer en lastebil. Med blinkende lys ruller den forbi. Det kommer lave, ulende lyder fra seksåringen mens han springer frem mot fortauskanten. Der stanser han brått. Barnabas har ikke noe talespråk. Akkurat nå trengs det ikke heller; det er ingen tvil om hva han synes er viktigst i livet akkurat nå: det er lastebil.

Isskrapen vinker mot bilen idet den passerer. Barnabas løper noen skritt til. Ikke ut i veien, men langs fortauet, etter bilen.

Så snur han seg. Det kommer en ny bil. Litt avventende står han der til bilen har passert. Det er tryggest slik når de ikke kommer rett mot ham. Så kommer isskrapen opp igjen og han løper pånytt noen nye skritt langs fortauet.

Neste bil tuter. Folkene på brua er i ekstase. De filmer, fotograferer og ringer i mobilene. Noen sitter i campingstol og bare nyter. Det ser fristende ut.

Barnabas løper mot mamma. Lyden skremmer ham. Omgivelsene ellers bryr han seg for øyeblikket ikke mye om, selv om hans mor, Carmen, har fortalt at nye omgivelser ofte virker truende. Nå er bilen deres på verksted og det tok lang tid før han ville sette seg inn i verkstedets leiebil og bli med på kjøreturen fra Eidfjord til Gardermoen.

Så kommer bilene forbi på rekke og rad. Nærmere 250 av arten flotte norske lastebiler ruller i rytmisk sportsdans over brua. Eget hornorkester har de også.

Det blir liv i isskrapen, men det er godt mamma og pappa er med. Mamma passer på. Hun er like ved og holder foran ørene hans når strofene i orkesteret blir for høye. Pappa Tamas passer på at Barnabas ikke løper ut i veien. De smiler mot meg. Får jeg det jeg vil ha av dem?

Slik holder de på, den lille familien på tre, frem til konvoien er over. Når det ikke er flere biler å vinke til, vil Barnabas tilbake på hotellrommet. Derfor gjør de nettopp det. Rommet fikk de takket være varme mennesker i Bring Linehaul som sponset overnattingen.

Dagen etter er det en glad familie som dukker opp på messa. De har sovet godt og hotellrommet vendte heldigvis ut mot veien. Dermed kunne Barnabas følge med på trafikken før han la seg og på morgenen før frokost.

Sammen går vi gjennom messeområdet. Det er langt, men Barnabas blir ikke trett av å gå. Han går mye. Både hjemme i hagen, der han har en fast sti han trives å gå rundt i, men aller mest ved sentrum av Eidfjord. - Vi går som oftest tre-fire timer hver dag slik at Barnabas får sett lastebiler, forteller mamma Carmen. De har sine faste plasser å stå på. Steder der det er mye gjennomgangstrafikk.

Det var også der Toten Transport sjåfør Wiggo H. Lamela la merke til dem og skrev et innlegg på facebook som tilslutt endte med denne drømmehelgen på transportmessa for Barnabas.

Les også: Hverdagshelten Wiggo startet det hele

Nå er han altså her. Med sine svært takknemmelige foreldre, dette unge paret som flyttet fra Ungarn til Norge for ett år siden slik at Barnabas skulle få et bedre liv. - Her blir han integrert på skolen og i samfunnet, forteller Carmen. I Ungarn ville han som en seksåring med bleie og uten språk blitt plassert i en isolert gruppe. Carmen ser på meg, men har hele tiden Barnabas og Tamas i øyekroken. Det er en velutviklet rutine. En form for manuell autopilot.

Men nå er Barnabas altså på messa. Kraner, utstyr og led-lys får være i fred. Svempa-bilene også. De slår ikke en Tonerud-bil. Barnabas har sett disse før, vet når de passerer Eidsfjord og har vinket til dem. Dermed blir det bråstans igjen.

Han lar fingrene rulle over enden på isskrapen. Han liker det. Ritsj, ritsj. Lyden er nesten den samme som når man stryker raskt over en kam.

Wiggo spør om Barnabas kan komme opp i Svempas cabriolet. Svempa åpner. Men det blir for skummelt. Vi raser videre.

Carmen og Tamas henter ham tilbake og forsøker å lokke Barnabas opp i bilen. Tamas har svetteperler i pannen og Carmen er tydelig sliten, selv om hun forsøker å skjule det. De har allerede brukt noen intense timer her i solsteken med mange folk rundt seg. De smiler mot meg hver gang blikkene våre møtes. Barnabas ser på sin side ikke helt hensikten med å gå inn i en bil så lenge man kan nyte den fra utsiden.

Foreldrene er takknemmelige for sønnens opplevelse og vil takke ved å kvittere med bilder av sønnen bak rattet - det perfekte fotoet av en vellykket dag.

Jeg føler skam. Er det slik at vi forsøker å få en bit av Barnabas? Dette skal være deres dag - ikke vår. Vi er gratispassasjerer på deres reise denne dagen. De skal ikke behøve å prestere noenting. Selv om de altså gjør nettopp det. De vil tilfredsstille alle som har stilt opp for sønnen samtidig som de også ivaretar ham. Det må være slitsomt.

- Neida, det er ikke så farlig sier Carmen. Dette er den eneste måten å takke alle de flotte menneskene som har vært så snille med oss, tilføyer hun. Dagen i forveien fikk de flere poser med reklameeffekter fra utstillere. Alt fra flotte jakker, via modellbiler og til klistrelapper har Barnabas fått. Toten Transport har bestilt profilert arbeidstøy i hans størrelse.

Egentlig har jeg fått mitt. Jeg har tatt flere hundre fotos, men synes det er vanskelig å gi slipp på disse tre menneskene. De virker så åpne. Så vil vel en del av meg ha en bit av dem da.

Allikevel - denne situasjonen løses enklest ved at jeg trekker meg tilbake. Lar familien og Wiggo gå på egenhånd rundt. La dem slippe pressen over skuldrene.

Wiggo foreslår en tur til trailerparkeringen litt senere. Det vil jeg gjerne. Det får bli avslutningen på vårt møte denne gang.

- Mange viser medlidenhet og spør om det er slitsomt å være foreldre til ham. Ja, det er slitsomt, men jeg ville aldri, aldri byttet Barnabas mot en "frisk" gutt. Han har så mye kjærlighet i seg. Så mye å gi. Det er det siste mamma Carmen forteller meg før vi skilles.

De takker, men det blir så feil. Det er jeg som skal takke. Takke for møtet. Takke for perspektivet jeg har fått av Carmen, Tamas og Barnabas.

Barnabas mangler talespråk, men forteller mer med kroppsspråket enn de fleste jeg kjenner. Nå står han der og kikker på bilene på trailercampen.

Barnabas er glad.

Han har fått mange nye, flotte ting.

Den fineste holder han hardt i hånden.

Det er en isskrape fra Toten Transport.

Liker du å lese nære historier om mennesker i bransjen?

Da vil du kanskje også like denne: - Takk Gud for denne jobben!