Ingen dager er like for disse tungbergerne
Morten Trøan har drevet i 10 år med bilberging. Fem år som bakvakt og de siste fem med bilberging på full tid.
- Som bakvakt må man være på hugget og stille opp. Hvis ikke er det ikke sikkert du blir ringt etter som førstemann neste gang, sier han.
Morten passet på å holde seg inne med dem som jobbet med bilbergingen, slik at han lå langt fremme i bevisstheten dersom de skulle trenge en ekstra mann.
Dette var noe han hadde lyst til å drive med.
Trønderen fremhever turnusen og mye fritid som det mest positive med å jobbe som bilberger. Og selvsagt trigges han av action når det skjer noe. Adrenalinkicket snakkes det mye om i disse kretser. Det er der i fullt monn når man blir utkalt til en ulykke. Man vet aldri hva som møter en og hvordan man skal angripe situasjonen.
- Vi livnærer oss jo på andres ulykke og får se det meste. Av og til må vi fort frem også for å hjelpe til med å redde liv. Jeg har opplevd å ha politieskorte frem til et ulykkessted. Da handler det ofte om tungbil der sjåføren er fastklemt. Brannvesenet har ikke alltid kraft nok i sine biler til å trekke et vogntog løs.
Adrenalinkick
Slike situasjoner begynner alltid med et adrenalinkick, for min del. Når jeg nærmer meg stedet går jeg over i fokus på å løse oppgaven. Ofte er det litt utfordrende fordi man ikke vet hvordan det ser ut før man faktisk er der. Man danner seg et bilde ut fra beskjedene man mottar på veien dit, men det er ikke alltid bildet man har i hodet stemmer med virkeligheten.
I første fase av jobben er man kanskje med på frigjøring og får ut skadde personer. Så skal man skifte fokus over på bergingsjobben.
Man sitter igjen med mange forskjellige inntrykk etter en slik ulykke. Brannvesen og politi har ofte debriefinger på skadestedet når ting har roet seg og vi prøver å få vært med litt på dem, selv om vi i utgangspunktet ikke har innpass.
Jeg syns til nå at jeg har taklet det ganske bra i forhold til sterke inntrykk, men du kjenner vel ikke deg selv før du har blitt vippet av pinnen en gang. Dit er jeg ikke kommet enda. Jeg har ikke vært borti de mest alvorlige ulykkene enda, heldigvis.
Spesialister på laks
Når eventuelle skadde er kjørt bort, starter den egentlige jobben for en bilberger. Da overlates han ofte til seg selv og sine egne vurderinger. Kanskje må man rekvirere ressurser i forhold til last som må fjernes og kanskje trengs det mer bergingsmateriell for å få ryddet et vanskelig skadested.
- Der er vi heldig som har Ann Kristin på kontoret. Hun kjenner de fleste bileiere i transportbransjen og får organisert det som kan gjøres via telefon, slik at vi på skadestedet får holde på med våre ting. Jeg våger å påstå at vi er ganske spesialisert på laksetransporter etter hvert. Kollega Kurt Fridtjofsen er stasjonert på Orkanger og dekker inn den viktige lakseveien til Hitra, blant annet.
En havarert laksetrailer er tidkrevende greier. Noen ganger er man heldig og får brukt puter, mens andre ganger plukker vi fisk i en hel skråning. Da tar det tid, konstaterer Morten.
I bergingsbransjen finnes det ikke noen fasit. Hver og en av dem som er ute på oppdrag må selv vurdere hva som tåler å bli dratt i og hva som ikke tåler det. Dette er et fag man aldri blir utlært i. En annen faktor som påvirker hverdagen er været.
Gullregn
- Vinteren i fjor var nedtur i så måte. Vi hadde vel ikke mer enn ni dager med snøføre gjennom hele vinteren. Den uken gikk det til gjengjeld døgnet rundt, minnes Morten.
November, desember og januar er månedene der bilbergingsbransjen legger grunnlaget for et mulig overskudd i løpet av året. Man er avhengig av værgudene.
Det er ikke uten grunn at denne bransjen mener det regner gull når regnet begynner å krystallisere seg og blir hvitt. Er det snø i luften er det egentlig bare å sette seg i bilen.
Blir det ille nok, henter de frem grombilen, en Scania 93 med firehjulstrekk som tar seg frem over alt. Den er det Kurt som disponerer. Han opererer mest på småveiene i distriktet. Skal noen av bilbergerne her i landet kalles lakseekspert, så må det være ham.
- Det er rart det ikke skjer mer alvorlige ulykker på 714 til Hitra enn det gjør. Jeg vil si de er ganske flinke, utlendingene, når du tenker på hvor langt de har reist og utstyret de har å hjelpe seg med. Det lastes over 100 laksevogntog hver dag på Hitra og Frøya.
Mangler kunnskap om vinterføre
Kurt har drevet berging siden 2009 og har den nyeste bilen i stallen. Han opererer mest alene år han rykker ut fra stasjonen i Orkanger, der han har tre bergingsbiler å veksle på.
- De utenlandske sjåførene mangler ofte kunnskap om kjøring på vinterføre. Det er den største utfordringen. Svingskivene er ofte helt tørre og bilene går dermed rett frem i svingene. Mange våger heller ikke å bruke sperre og slike ting når de står fast, fordi de har fått beskjed av sjefen om å ikke røre den bryteren. Så det går mye på kunnskap, fastslår Kurt.
Kanskje obligatorisk smøring av svingskive bør bli en del av Trygg Trailer-prosjektet?
