Pausen som forandret alt
- Jeg kom sørover fra Hammerfest. Jeg visste det var et toalett på den rasteplassen og jeg trengte både det og en halvtimes pause, så jeg svingte inn, forteller Bjørn Tore mens vi sitter rundt kjøkkenbordet hjemme i Narvik og nyter nystekte vafler.
Datoen han snakker om, var 1. juni 2009.
Mens han var på toalettet, parkerte en annen lastebil på den samme rasteplassen. Det var Keylin, på vei nordover med Sundolitt. - Jeg skjønner ikke hvorfor jeg svingte inn der, for planen min var å dra forbi Storslett og stanse på en annen rasteplass, forteller Keylin.
Hun parkerte og hadde dratt for gardinene sånn halvveis for å skifte klær. Så ser hun en mann gå inn på utedoen rett foran henne. Selskap, tenkte Keylin, som åpnet bildøra og rullet seg en røyk. - Etter en stund kommer Bjørn Tore ut. Det flotteste mannfolket jeg noengang har sett, sier Keylin. Hun får øyekontakt, men han bare nikker en liten hilsen og går videre.
- Jeg ble vel litt perpleks av å se en flott jente som kjørte lastebil. Hun var jo kjempesøt. Dessuten kom jeg rett fra toalettet, unnskylder Bjørn Tore seg.
Keylin tok grep. Hun bestemte seg for å ta lystesten på sin gamle MAN og med det lokke fyren i den andre lastebilen ut for en prat. Og det virket. - Ut av bilen kom det fineste mannfolket jeg noengang hadde sett. Det sa bare pang. Jeg var solgt og min verden skulle aldri bli den samme.
De to fikk pratet litt, skiftet et markeringslys og Keylin fikk omvisning i Bjørn Tores Scania R620, hvor skoene måtte parkeres i stigtrinnet. Til slutt utvekslet de telefonnumre, før Bjørn Tore måtte videre for å rekke toget i Narvik med tralla full av fisk. - Fyren var flott, bilen var flott og været var fint. Herregud for en kveld, sukker Keylin og tar seg en vaffel til.
På vei ned fra Sørkjosfjellet klarte ikke Bjørn Tore helt å forstå hva som hadde skjedd. Men noe var det. Etter bare fem minutter ringte han nummeret på den gule lappen han hadde fått i neven. - Vi satt vel på telefonen helt til jeg var tilbake i Narvik. Jeg husker vi sa god natt da jeg hadde lagt meg i senga, minnes han.
Keylin måtte likevel slite i fire lange år, før Bjørn Tore tok hintet og de ble et par. - Vi møttes jo her og der etter veien og dro på besøk til hverandre, men jeg var litt "hard to get", humrer han før han innrømmer at det nok var nervene som spilte litt. - Jeg var rett og slett redd for at Keylin skulle forsvinne videre og turte derfor ikke gå "all in".
Da Keylin og sønnen var på besøk fra Senja til Narvik en høstferie, røpet hun at hun hadde et jobbtilbud sørpå. Da tok endelig Bjørn Tore mot til seg og spurte om hun ikke heller kunne flytte inn til ham. Keylin var ikke så tung å be.
Ikke lenge etter, på hennes 30-årsdag, fridde Bjørn Tore. Det skjedde midt på natta. - Jeg hadde vekkerklokka på halv fire. Bjørn Tore sto opp klokka tre, siden vi begge skulle på jobb. Kan du tenke deg å fri til kjæresten sin på den tiden av døgnet? En time før jeg skulle til Tromsø med lastebilen? Jeg husker ingenting fra den turen, sier Keylin før hun må smile igjen.
Bjørn Tore fylte 40 i løpet av det neste året. Lite ante han at han med frieriet hadde satt i gang en nedtelling hos sin samboer. For Keylin lot ikke sjansen gå fra seg. - Jeg booket prest, kirke, brudekjole, forlovere, bryllupsreise, gjester og lokale. Uten at Bjørn Tore visste noe. Drømmeferien til Bjørn Tore var en tur til Karibien med cruiseskipet "Oasis of the Seas". En tur han hadde snakket om siden vi møttes. Jeg husker jeg bestilte bryllupsreisen mens han satt ved siden av meg i sofaen og kikket på TV. Han merket ingenting.
Planen videre var å si alt dette det til ham dagen før vielsen, men jeg klarte bare å holde det hemmelig til tre måneder før. Mens jeg sto og kledde på meg for å dra til Gratangen etter et lass med laks, nevnte jeg det i en bisetning før jeg løp avgårde. Jeg feiget ut.
Keylin og Bjørn Tore kjører i dag begge for Hålogaland Transport. Det vil si, Bjørn Tore har i utgangspunktet en 60 prosent stilling som bussjåfør hos Nordlandsbuss. I tillegg kjører han fisk når kona ikke kan. For Keylin på sin side sverger til lastebilen, selv om hendelser i hennes ti år lange karrière er egnet til å skremme noen og enhver bort fra tungbilrattet.
- Da den siste ulykken skjedde, var jeg på vei sørover fra Narvik. Etter en tur med vedvarende bremsetrøbbel og flere verkstedsbesøk gikk vogntoget av veien og landet på taket. Hytta ble klemt helt flat og jeg satt fastklemt i tre timer. Jeg lå på magen med bilen oppå meg, forteller hun.
Vi får også se bilder fra den første ulykken, da hun satt i passasjersetet i et vogntog som gikk av veien i Trøndelag etter at forhjulet eksploderte. Lastebilen traff en stor stein, før den fortsatte kast i kast ut i fjorden. Keylin ble med mange meter ned i dypet. Hun husker ikke hvordan hun kom seg ut og inn til land, men har fått vite at hun var svært nær en drukning.
Som om ikke det var nok, skjedde det nok en ulykke like sør for Mosjøen. Ved en møteulykke er ikke et sammenstøt med møtende vogntog til å unngå. Hun blir kastet av veien og landet lengre nede på en traktorvei. Alle tre bilene har blitt totalvrak, Keylin har overlevd, men ikke uten mèn. Den siste ulykken gjorde noe med nervebanene og musklene i ryggen. Hun brukte måneder på å klare å gå igjen og er i dag hundre prosent ufør.
Utenfor huset i Narvik står en kufanger. Hvitmalt og med eget blomsterbed. - Den er kanskje selve symbolet på vår kjærlighet, sier Keylin og forteller historien bak. - Lastebilen var vår møteplass. Og lastebilen er fremdeles vår arena, snart ti år senere. Den første bilen vi fikk hos Hålogaland Transport var "Gamlingen", stallens eldste og mest trofaste asfalttraver. Vi byttet på å kjøre den når behovet var der, sier hun.
Sist vinter skulle en annen sjåfør låne den noen uker, og da gikk det galt for både bil og sjåfør på slapseføret. "Gamlingen" endte sine dager i en elv, men heldigvis klarte sjåføren seg. - Noen minner må man ha, mener Keylin. Hun fikk hentet hjem restene og ga bilen en verdig slutt. - Nå står kufangeren og hviler, til heder og ære, hjemme hos oss, sier hun.
Keylin har vært heldig, og hun vet det. Hun kan fortsatt sitte trygt og godt på kjøkkenet og spise vafler sammen med kjæresten. - Her kan vi sitte og snakke om lastebiler og følelser. Bjørn Tore er den perfekte samtalepartner, sier hun og ler. Det er ikke alle forunt å sitte i armkroken til drømmeprinsen og kikke ut på en kliss ny Scania i oppkjørselen, som hun kan ta en tur med når hun selv føler for det.
Lidenskapen for lastebilen har krevd mye av henne, men har også gitt mye tilbake. Hun hadde ikke vært på Sørkjosfjellet 1. juni 2009 uten. - Jeg har alt jeg ønsker meg nå. En mann, en sønn, hus og lastebil, sier hun og smiler til Bjørn Tore.
Har du også kjærlighet til bransjen? Da er TransportMagasinet det rette for deg. Klikk her for abonnement.
