Dagens oppvoksende sjåfører vil neppe få oppleve frykten for lavserien
Saken ble første gang publisert i 2017.
Det var en gang i lastebilhistorien da man måtte gire selv. Lastebilene tenkte ikke selvstendig, men gjorde som de fikk beskjed om. Det var tiden før Opticruise og I-shift gjorde venstrefoten overflødig og girspaken forsvant.
Ganske lenge siden, med andre ord.
Men for dem som opplevde denne tiden sitter minnene fortsatt i.
Selv husker jeg fortsatt omtrent på meteren hvor i Håralia det ble for tungt for 420’en med 48 tonn. Tokagjelet det samme. Volvoen møtte veggen like overfor Lid Jarnindustri. Og skulle jeg en sjelden gang rundt Sørlandet, var det lavserie fra den røde låven i bakken ved like vest for Vigeland.
Lavserien var en psykisk belastning. Det skjedde noe mentalt når man innså at kreftene tok slutt og man måtte krype til korset og gire ned, langt ned.
I lavserien gikk det utrolig sakte.
Spennende var det også, spesielt vinterstid.
Man var aldri uforberedt. Et skifte fra høy til lav i en bratt bakke med snøføre fikk frem de ypperste av sjåførgenene i deg. Spesielt om du prøvde deg uten kjetting.
Noen girkasser var av det lumske slaget. De tok tiden på deg. Giret du for raskt, straffet de deg ved å gå i fri og all fremdrift stoppet opp. Da hadde du tapt.
Giret du for seint, risikerte du at momentet forsvant og motoren ikke orket når du endelig fikk lagt inn et gir. Som regel tapte man da også.
Man måtte være skjerpet. Finne rette giret og holde fremdriften oppe, med minst mulig endring på drivhjulenes rundetid, ellers sto man der.
Dette magiske øyeblikket mellom høy og lav har ført til svært mange akutte kjettingmonteringer rundt i landet. Når du slapp clutchen og turtallet økte uten at speedometeret hang med. Du hadde du ikke noe særlig valg.
Alt i alt hadde nok lavserien en negativ innvirkning på kjøregleden til veldig mange.
Ekstra frustrerende var det de gangene man lå og presset på turtallet i tredje høy og fristelsen for å gire opp i høyserien ble for stor, bare for å oppdage etter femti meter at det ble for tøft likevel. Da måtte man som regel så langt ned at man kom senere til topps enn om man hadde hatt litt is i magen.
Nei, lavserien var best i starten. Når man hadde vridd om nøkkelen og varmet motoren noen minutter, gnidd søvnen ut av øynene og fått luft nok til å løse ut bremsene. Når 48 tonn kom i sig og man vippet bryteren på girstangen opp, etterfulgt av et avventende klikk klakk i girkassen, før turtallet steg, farten økte og man kjente at nok en fin dag på landeveien var i emning.
På den tiden overnattet vi ikke i bunnen av lange motbakker. Vi trengte nemlig denne starten på dagen. Følelsen av å komme opp i fart og høre vinden suse i solskjermen
Dagens vogntogsjåfører ser ikke ut til å bry seg i like stor grad. Nå setter man spaken i drive og er ellers ganske likegyldig til om det går opp eller ned. Verden har helt klart gått fremover. Eller har den det?
Da jeg selv kjørte, i det forrige århundre, var mitt hovedfokus på friksjon når jeg skulle over Haukeli en vinterdag. I timevis lå stigningen like før Saudasvingen i bakhodet og lurte. Det var der jeg måtte ned i lavserien. Det kritiske punkt.
I dag tror jeg kontrollstasjonen på Seljestad er en vel så stor bekymring for sjåførene.
Så jeg vet nå ikke om absolutt alt var bedre før.
Hadde jeg fått velge, hadde jeg nok svingt inn på vekta og hilst på kontrollørene fremfor å bomgire i Håralia.
Vil du få skråblikk på bransjen rett hjem i postkassen? Abonner på TransportMagasinet
