10

Bilder

Alltid først i køen, Rune Pedersen.

Klokken tikker mot 04.30. Kun prioriterte deler av hjernen er koblet til mens vi rusler mot en hvit Scania R560 som står parkert på fergeleiet i Svolvær.

Heldigvis er været bra og solen allerede oppe.

Rune Pedersen strekker ut en hånd og hilser oss velkommen ombord, nesten provoserende morgenfrisk og opplagt.

- Det er far min som er best på disse morgenturene, innrømmer han og starter maskineriet som skal bringe oss til Brettesnes, der lasten skal leveres.

To smekkfulle tanker med lakseensilasje, eller på godt norsk fiskeslo i flytende form.

Vi har en times kjøring foran oss til fergen, selve årsaken til den ukristelig tidlige oppstarten.

Rune forklarer:

- Når vi kommer til Digermulen må vi ta ferge over til øya Storemolla, der vi skal levere. Ferga er så liten at den bare tar 50 tonn dekkslast. Det betyr at står det en personbil foran oss i køen når vi kommer til fergeleiet, så får vi ikke være med.

Fergen dekker to samband, så den går heller ikke så ofte, tilføyer han.

Det betyr altså at om det kommer en døgnvill lofotværing og stiller seg på kaia før vi er der, så har vi stått opp til ingen nytte?

Trøsten får være at øya vi skal til hovedsaklig består av hytter og fraflyttede hus som brukes mest i helgene og da er ikke tankbilene der. Oddsene for å komme til en tom fergekai er dermed relativt store, forstår vi.

- I tillegg må vi ringe til ferga dagen før og melde vår ankomst. Hvis ikke går de ikke den første turen ti over seks, legger han til.

Rune startet karrieren i 1997. Transportselskapet til faren Svenn har vært hans arbeidssted siden. Han viser oss et hakk i gangbroen like før Svolvær sentrum.

- Det laget jeg i 1998 da jeg glemte å slå sammen kranen, innrømmer han.

Kransemi er hans egentlige virke til daglig. I Scania R730 med en 50 tonnmeter Palfinger.

Han skal ut på kranoppdrag i dag også, men først må vi få levert noen tonn med guffe til depotlageret der bedriften Hordafôr samler biprodukter fra lakseslakteriene før det fraktes videre med båt til Austevoll eller Lovund og blir gjenvunnet til blant annet dyrefôr.

- Vi henter slakteavfall fra Mo i Rana i sør til Senja i nord, så vi dekker et ganske stort område med våre to vogntog. Transporten av slakteriavfall er fritatt for kjøre- og hviletid, så man kan kjøre mer etter kroppens signaler fremfor klokka. Det er en fin ting. For å kompensere for lange dager kjører vi bare fire dager i uka på disse bilene, sier Rune.

En havørn sitter på en grein og ser etter oss idet vi smyger oss frem på smale veier langs det berømte Raftsundet. På andre siden skimter vi Trollfjorden, der Hurtigruten pleier å svinge innom for å ta pusten fra turistene. Vi er midt i et av Norges vakreste landskap.

Klokken er snart seks, fjorden er blikkstille og det føles som vi er alene i verden idet vi drar på håndbrekket foran fergelemmen på Digermulen.

«Lofotferje 1» ligger til kai og starter motoren for en ny dag. Snart er vi ombord og overfarten på 10 minutter går med til å prate med mannskapet.

Rune innrømmer at det ikke er så veldig dramatisk om det står biler foran i køen, for i så fall kommer ferga tilbake og henter tankbilen i løpet av en liten halvtime. Problemet da er å rekke å losse og samtidig rekke returen, før ferga drar videre til neste samband den skal dekke.

- Vi risikerer å måtte vente i mange timer, hvis så skjer. Vinterstid kan det være utfordrende, sier han.

Neste avgang til øya er ikke før halv tre og halv fem på ettermiddagen.

Ute på øya Storemolla er det grusvei og 12 kilometer til endestoppet.

Hengeren forsvinner i en sky av hvitt støv.

Det er en spøkelsesfabrikk som møter oss etter turen over øya. Den gamle sildeoljefabrikken var i drift fra 1872 til 1990 og var i sin tid den første i Norge. Tidlig på 1900-tallet var dette stedet mer befolket enn Svolvær. Nå bor det kun noen få fastboende her.

Rune kobler slanger og betjener pumper og i løpet av en liten time er bilen tom. Hengeren lar han stå igjen. Den skal Svenn ta med seg når han kommer med neste lass litt senere på dagen.

Vi rekker returen med god margin.

Vel tilbake i Svolvær er det tid for frokost. Klokka har passert ni om morgenen og vi har vært på jobb i fem timer allerede.

- Det er ulempen med å starte så tidlig, sier Rune. - Dagene har en tendens til å bli litt lange når man kommer i inngrep med resten av samfunnet utpå formiddagen.

Vi rekker en tur med kranbilen også, før vi takker for oss.

Rune har fått en kjapp jobb med å heise en laksenot opp i vaskemaskinen hos en Svolværbedrift som vasker og impregnerer mærdene fra oppdrettsanlegg.

I starten var disse nøtene 90 meter i diameter. I dag er de største 135 meter på tvers.

- Den største jeg har hentet var på 16 tonn. Vi bruker en container uten tak til å hente dem inn med kransemien. Hensyn til smittefare er tilstede under slike operasjoner, så nå har vi investert i en ny container som er trukket med presenning innvendig. Dette gjør vi for å sikre at avfall fra mærdene blir med hele veien, forteller han.

Svenn Pedersen Lastebiltransport har en komprimatorbil og to krokbiler som veksler mellom renovasjonskjøring hos industribedriftene i området og kranoppdrag, foruten kransemien og de to tankbilene.

- Kranmarkedet er ikke så stort her i Lofoten, så man må være fleksibel, avslutter Rune Pedersen.

Fergekapasiteten er heller ikke så stor i deler av Lofoten, men er man fleksibel med nattesøvnen, går det som regel godt.