To med kremkjøring
Vi møter Otto Hetleøen en tidlig lørdag morgen på Bryne kro & hotel. Etter en tur fra Voss med fløte til Tine-meieriet på Jæren og påfølgende overnatting på hotel Actros, er det obligatorisk med frokost her for liksompensjonisten.
- En solid frokost som dette holder deg gående langt utover dagen, sier han og tar i på et smørbrød. Godt vant som han er, med en kone som i alle dager har sørget for frokost og nistepakke når han skulle ut på tur. Hotelfrokostene har fulgt ham helt siden starten av karrieren, 1. februar 1971.
Allerede første høsten fikk han tilbud om å kjøre østover med yoghurt, etter at lastebillappen noen måneder tidligere var i boks etter en kort runde med Biltilsynet i en sliten Bedford. - Den gangen ble omtrent alt av yoghurt på Østlandet levert fra Bergen. Det gikk faste biler over fjellet allerede fra 1969. Jeg fikk utlevert en Mercedes LP1317 med skap og skyvedører på siden da jeg skulle begynne på den ruten. Det var ingen køy i bilen, så vi bodde på hotell, forteller Otto.
Han leverte yoghurt fra Notodden og nedover til Kragerø, før han losset seg oppover igjen. Helt opp til Eina på Toten hadde han leveringer. Der tok toget med seg varene videre til Fagernes. Siden kjørte han til Gjøvik og Lillehammer, før turen gikk ned til Østfold. - En haug med leveringer på hver tur og alt var stuet for hånd, minnes veteranen fra Bergen.
- Senere fikk jeg overta en Volvo F86, og snekret til en brisk i bakveggen. Da ble hotelltilværelsen byttet ut med en ostefjøl og sovepose. Vi var ikke så kravstore den gangen. Det ble noen turer med hardt underlag, før det endelig dukket opp en Volvo F88 med køye, smiler han.
Det ble mange gode år på denne ruten. Otto husker godt da de kjørte med kapellbil midt på sommeren, lastet med yoghurt og tørris, fordi det ikke var nok skapbiler å oppdrive. Den første tankbilen han fikk, en Volvo F12 med 12400 liter tank for melk, på containerchassis, hentet han i Danmark i 1986.
Etter et langt liv på landeveien, kan også Otto Hetleøen se tilbake på hendelser som for mange blir livsendrende. Som da en traktor brått svingte til venstre da Otto og vogntoget foretok en forbikjøring. Den ble delt i to og føreren omkom. Sterke inntrykk til tross, Otto har sluppet unna plager i ettertid. Han ble heller ikke tildelt skyld i ulykken, noe som betyr mye for en som står igjen og skal videre i livet.
Vogntoget endte opp som lager ved meieriet i Etne etter ulykken og Otto tok på seg vaktmesterrollen ved meieriet i Bergen i et par år. Siden ble han transportleder, men kontorlivet appellerte ikke til den blide bergenseren. Han puttet i stedet mobilen i lomma, fant seg en lastebil og styrte de andre bilene fra førersetet.
Sønnen, Trond Hetleøen (52), er mer eller mindre vokst opp i førerhuset hos faren, så ingen bør bli overrasket over at også han kjører tankbil for Tine. Han tar hånd om den ene av to tankbiler som fortsatt eies av Tine i Bergen, og kjører det som byr seg. For det meste består ukene av leveringer til en fiskematfabrikk i Bergen, en iskremfabrikk på Askøy og tre turer med fløte ned til Tine sitt anlegg på Jæren. Ofte jobber han bare tre dagers uker.
- For å få litt avveksling tar jeg litt fri innimellom og hiver meg på en langtur til Padborg i Danmark for KLM Termo. Her hos Tine har jeg ofte bare tre dagers uke, forteller han. Trond har, som sin far, vært ansatt i både Bergensmeieriet, Vestlandsmeieriet, Tine meierier Vest og nå Tine, avdeling Bergen.
Slik er historien om Trond, midt i livet, og med ny bil i vente. Men det kunne sett veldig annerledes ut. Det vet han bedre enn de fleste. For halvannet år siden stanset hjertet hans. Trond rister på pilleesken på dashbordet i sin MAN TGX 26.480, før han forteller hva en innsnevret blodåre resulterte i for hans del.
- Jeg er heldig som sitter her i dag. 2. juli 2017 var jeg på Jæren og leverte fløte. På vei hjem til Bergen ble jeg dårlig. Akkurat som om jeg fikk influensa. Jeg klarte å kjøre hjem, sent på kvelden, men det verket så jeg ikke klarte å sitte i ro i setet. Jeg tenkte som vi mannfolk ofte gjør, at jeg måtte dra hjem og sove det av meg, men det ga seg ikke. Da jeg kom hjem utpå natten, bestemte jeg meg i stedet for å dra på legevakten for å få noe smertestillende. Den avgjørelsen reddet livet mitt.
- På legevakten traff jeg en sur kjerring som mente jeg kunne komme tilbake når de åpnet neste dag. Jeg fikk likevel komme inn til slutt og ble lagt på en benk for å ta EKG av hjertet. Siden husker jeg ingen ting. Hjertet mitt stanset der på den benken. Jeg var død i ti minutter. Hadde jeg vært hjemme, ville jeg aldri våknet igjen. Legene la meg i kunstig koma og blokket ut blodåren. Jeg er glad jeg ikke husker noe av det. Alle ribbeina mine var knekt da jeg våknet noen dager senere, så de har herjet mye med meg, bekrefter Trond.
Nå går han på blodfortynnende og kolesterolsenkende medisin og føler seg veldig heldig som fikk tilbake sertifikatet for lastebil bare seks uker etter hjertestansen. Noe som førte til at den påfølgende seks måneder lange sykemeldingsperioden ble mye lettere. Nå har han også kastet røyken for godt og lagt på seg ti kilo. - Jeg jobber meg ned igjen, forsikrer han og skylder alt på røykeslutten. - Jeg og tre kompiser går på Grete Roede. Det er kamp om kiloene hver uke, avslutter Trond og smiler.
Med abonnement på TransportMagasinet, får du historiene rett hjem i postkassen. Klikk her!
