- En av de fineste dagene i livet

Øyvind Jensen feiret 50 år som transportør i sommer. Her er jubileumsintervjuet.

Publisert

Det oser av yrkesstolthet rundt bilene fra Øyvind Jensen Termotransport. Både den og lastebilinteressen har gått i arv gjennom fire generasjonsledd.

Faren til Øyvind var fra Drammen og jobbet som ungdom med å montere Chevrolet lastebiler fra General Motors hos Drammen Auto. Siden ble han verksmester for GM på Notodden og der rakk Øyvind å bli født, før familien flyttet videre til et verksted på Stavsjø i Hedmark. - Jeg snakket hedmarksdialekt da jeg kom til Fauske, ni år gammel, sier Øyvind og ler.

Vi møter ham på lunsjrommet hos Scania på Fauske. Det fungerer så godt at han har droppet å lage sitt eget. - Ja her er vi ofte og spiser lunsj, sier han og smiler, etter å ha hilst på og småpratet med alle de andre i rommet.

Da Shellstasjonen på Fauske kom for salg i 1958, kjøpte familien den og dro nordover. Øyvind og broren, Per, ble tidlig satt i arbeid og hadde blant annet sommerjobb med å vaske busser i ungdommen, noe som åpnet for muligheten til å kjøre noen meter med stor bil. - Vi dro ofte ut av stasjonen for å snike til oss noen meter ekstra kjøring i gata. Lensmannen fikk jevnlige henvendelser, så han visste godt om det, men det skjedde ingenting annet enn at han oppfordret oss til å roe oss ned litt med kjøringen, minnes Øyvind.

På dette sjarmerende uskarpe bilder ser vi noen av de første bilene til Øyvind jensen og broren, Per.
På dette sjarmerende uskarpe bilder ser vi noen av de første bilene til Øyvind jensen og broren, Per. Foto: Utlånt av Øyvind Jensen

Etter noen år overtok familien tankbilkjøring for Shell i hele Salten. Øyvind begynte som sjåfør på tankbilen på 18-årsdagen og da han og broren en stund senere fikk nyss i at Saltfjellet skulle holdes vinteråpent, ruslet de bort i banken for å låne penger til vogntog. - Vi ba om 350 000 kroner. Ufattelig mye penger i 1968. Banksjefen trodde ikke mye på prosjektet, men skulle ta det opp med styret. Noen dager etter ble lånet innvilget, mest på grunn av at vi var sønnene til han Anton, ifølge banksjefen.

Øyvind og broren kjøpte vogntoget sitt og ble med det Norges første eiere av en Scania 110. - Vi bestilte en 76 Super, men da jeg skulle hente den i Oslo, sto det en 110 der på en jernbanevogn og med treklosser som hjul, som de hevdet var vår. Du vet, den gang var det importavgift på alt, så bilene ble levert strippet for utstyr. Alt skulle ettermonteres i Norge.

Så da jeg fikk på gummihjul måtte vi dra til Rygge for å montere boggiløft hos Sørling. Hengeren hentet jeg på Maur, før jeg dro videre til Kristiansund for å montere fryseskap. Til slutt monterte vi køya, solskjerm og annet ekstrautstyr både utvendig og innvendig i hytta. Bilen ble registrert 20 april 1968, samtidig som lengdebestemmelsene ble økt fra 16 til 18 meter. Så vi hadde nok et av de første vogntogene i Norge på 18 meter. Du kan tro det var svært for en 19-åring, forteller Øyvind.

Frysevogntoget med logo fra Brødrene Jensen gikk blant annet for Stie's på 70-tallet.
Frysevogntoget med logo fra Brødrene Jensen gikk blant annet for Stie's på 70-tallet. Foto: Utlånt av Øyvind Jensen

Det er 50 år siden nå, og vi som kjenner historien fra før, prøver å dykke enda litt dypere for å finne nye gullkorn fra Øyvind Jensens liv og virke. 50 år er lang tid, men Øyvind har ikke tenkt så nøye over hva han og transportbedriften har betydd for landsdelen gjennom alle disse årene. Han vil heller snakke om bilene han har hatt og ting han har opplevd. - Luftfjæringen både på bil og henger er kanskje det største fremskrittet jeg har vært med på. På bladfjæring og luftfjæring er det så stor forskjell at du må være med på det for å forstå det, mener mannen som har gått fra 275 hk til 730 hk i løpet av fem tiår.

Men når han virkelig skal slappe av og kose seg, kryper Øyvind bak rattet på sin strøkne Scania 110. Og sammen med sine gode venner, Åge Widme, Arild Båtberget og Helge Skjåk, drar han på langtur hver sommer. - Åge organiserer og vi andre følger på. 110'en har vært både på Lindesnes og Nordkapp, forklarer han. Originalen forsvant i sin tid i ovnene på smelteverket i Mo i Rana, men for drøyt ti år siden fant han en pent brukt erstatter som han har hatt mye glede av.

- Jeg hadde en 112 også med snute. Jeg er jo litt sånn snuteentusiast. Og jeg hadde jubileumsbilen til Scania fra 1986. De som var svart med gullstriper. De laget 50 av dem og jeg hadde nummer 25. Den kjørte jeg mye selv, for det var første bilen vi fikk med luftfjæring. I 87 kjøpte jeg en Royal, som det jo også bare ble laget en liten serie av. Og så må jeg nevne vår R580 som straks har gått over en million kilometer uten at vi knapt har rørt noen ting på den. Det er den jeg helst kjører når jeg skal ut på tur, sier Øyvind før han utdyper den litt spesielle historien rundt 112'en.

Denne 112'en fikk Øyvind Jensen ny i 1980, som aller første kunde.
Denne 112'en fikk Øyvind Jensen ny i 1980, som aller første kunde. Foto: Utlånt av Øyvind Jensen

- Jeg skulle i utgangspunktet handle en brukt tippbil, da jeg gikk inn døren til Salten Diesel, som det het den gang. Men sjefen der mente jeg burde kjøpe nytt og sa han hadde et 112-chassis stående i Oslo. Jeg hadde ikke hørt om 112 før, men fikk forklart at det var en ny generasjon Scania, så jeg slo til. En av de første turene var til Sverige for å hente høy og da jeg sto og tanket diesel i Arjeplog, kom det noen gamle gubber gående. Lokale tippbilsjåfører, viste det seg. De lurte på hvilken bil dette var og hvor jeg hadde fått tak i den. Øyvind fortalte, hvorpå svenskene utbrøy: "Det er det jævligste. Vi har ikke en gang sett brosjyrer på denne bilen og så kommer det en sånn bil til Arjeplog og så er det en nordmann!" - Jeg gjorde 54 turer til Sverige etter høy i løpet av åtte måneder den vinteren, med en åtte meter henger.

Hjertet for bransjen har i alle disse årene ligget i tykke lag utenpå både sjåfører og bilpark hos Øyvind Jensen Termotransport. Her får man mer følelsen av storfamilie enn bedrift. Den genuine bilinteressen som gjennomsyrer bedriften, gjør noe med folka som jobber her. For Fauskebedriften fungerer fortsatt nærmest som en magnet på spesielle utgaver av Scania, mye takket være sønnen Erik som ser ut til å ha arvet de sunne interessene fra faren. I dag er det Erik som styrer det daglige og Øyvind ser med glede på at også neste generasjon, barnebarnet Nick, er på plass bak lastebilrattet.

- Jeg er jo litt sånn snuteentusiast, innrømmer Øyvind Jensen.
- Jeg er jo litt sånn snuteentusiast, innrømmer Øyvind Jensen. Foto: Utlånt av Øyvind Jensen

- Vi trives ikke på kontoret, noen av oss, innrømmer Øyvind. Alle de tre generasjonene kjører lastebil og skrur, fremfor å drive kontorarbeid. De har funnet dyktige folk til å ta seg av den biten. Hvor mange ansatte som har vært innom i alle disse årene har ikke Øyvind oversikt over, men det er mange. - Vi er jo bort i 30 fast ansatte i dag, og mange av de gamle ansatte kom på jubileumsfesten vi hadde i juni. Jeg har mange å takke, som har vært med å bidratt gjennom disse 50 årene. Det har vært en lang reise, men veldig trivelig. Jeg har venner rundt i hele Norges land som jeg fortsatt har kontakt med. Men man husker jo heldigvis det positive og glemmer det negative man har opplevd i alle disse årene, sier Øyvind.

Vi som ikke er gamle nok, klarer nesten ikke å forestille oss at det var en tid da Saltfjellet var stengt for lastebil åtte-ni måneder i året. Det gikk egentlig ikke an å drive langtransport fra Fauske før Øyvind startet i 1968. Ikke var det vei til Sverige heller, verken over Graddis eller Bjørnefjell. - Eneste alternativ var Kilpis og da måtte vi kjøre 50 mil nordover, før vi kom oss inn i Finland og kunne begynne å kjøre sørover igjen. Da jeg og broren min, Per, hentet vår første bil hos påbyggeren i Kristiansund, kjørte vi til Oslo og lastet kjøtt til Harstad. Veien over Saltfjellet var brøytet, men hadde bare tre tonns akseltrykk mens den ventet på å tørke opp. Så for å komme til Harstad, kjørte vi Sverige og Finland til Kilpis og så ned igjen. Vi kjørte to lass til Harstad på den måten, den våren, men vi fikk dispensasjon for å kjøre tom over Saltfjellet og videre sørover i Norge, minnes Øyvind.

En av mange jubileumsbiler. Denne er fra 1986 og Øyvind Jensen fikk nummer 25 av 50.
En av mange jubileumsbiler. Denne er fra 1986 og Øyvind Jensen fikk nummer 25 av 50. Foto: Utlånt av Øyvind Jensen

Under teleløsningen, når akseltrykket ble satt ned i nord, holdt Øyvind Jensen seg gjerne i Sør-Norge, der han som en av de første leiebilene kjørte for Stie's. - På 70-tallet, da Saltfjellet og resten av E6 nord for Nord-Trøndelag risikerte å miste europaveistatus, ble tillatt akseltrykk økt med et pennestrøk. Det samme opplevde vi på brua nord for Harran. Vi ble i årevis fortalt at den var for spinkel og bare tålte åtte tonn akseltrykk, men plutselig over natta hadde den blitt oppjustert til ti tonn.

Jubileumsfesten i verkstedet hjemme på Fauske 9. juni beskriver Øyvind Jensen som en av de fineste dagene han har hatt så langt i livet. - Så mye folk som kom innom og viste interesse for det vi driver med. Det var overveldende. Hvordan konvoien med alle bilene ble mottat her i byen og ikke minst festen på kvelden med all positiviteten og gode tilbakemeldinger som var der. Gamle sjåfører kom jo i bobiler og stilte seg opp her. Det var virkelig stort. Jeg kjørte jo for Diplom Is i 24 år, og han som var lagersjef, nå pensjonist i mange år, han satt her på lørdagsmorgenen og ventet på meg. Han hadde lest om jubileet og måtte treffe meg. "Du kjørte jo for meg i noen og tyve år, og jeg opplevde ikke en gang feil temperatur, eller at du ikke var her til avtalt tid", sa han til meg. En slik start på dagen varmet, smiler Øyvind.

Strøkent, slik vi kjenner bilene fra Øyvind Jensen. Denne rattes av perfeksjonisten Tord Inge Skjevik.
Strøkent, slik vi kjenner bilene fra Øyvind Jensen. Denne rattes av perfeksjonisten Tord Inge Skjevik. Foto: Utlånt av Øyvind Jensen

Allerede et år i forveien begynte familien å diskutere hvordan de best skulle feire 50-årsjubileet. Øyvind selv var inne på tanken om å ta med alle sjåførene på tur, men sønnen Erik mente de heller burde ha det hjemme hos dem selv. - Det er jeg veldig glad for i dag, innrømmer pensjonisten. Vi rusler bort til jubileumsbilen for å ta noen bilder. - Her har vi fått kjøpt fire mål tomt, så nå skal vi få dobbelt så stor plass. Det har vært alt for trangt og vi har lenge måttet parkere hengere rundt hos andre, sier han før han stiller seg opp for fotografering. Øyvind tar fortsatt en tur i lastebilen når sjansen byr seg. 69 år er ingen alder så lenge kropp og sinn spiller på lag. Fortsatt sitter svært mange registreringsnumre i bilparken gjennom 50 år som klistret i hukommelsen, men kjærest av dem alle er nok W 92646. Norges første Scania 110.

Få med deg det beste fra norsk transporthistorie. Klikk her og tegn et abonnement!

Tralletrekking fra toget som kommer sørfra er en stor del av hverdagen hos Øyvind JensenTermotransport nå. Her er matvarer på vei fra Fauske til Narvik
Tralletrekking fra toget som kommer sørfra er en stor del av hverdagen hos Øyvind JensenTermotransport nå. Her er matvarer på vei fra Fauske til Narvik Foto: Utlånt av Øyvind Jensen