Utvikling: Maskinstyringen i Norge
Denne saken er skrevet av Karsten Haukås SITECH AS:
Vi har gått fra snor, basislatte, stikk og spray til å bli ett av landene med høyest adopsjonsrate på teknologi.
På midten av nittitallet var det bortimot null anleggsmaskiner med teknologi. I dag er 50 prosent av kurante, solgte maskiner påmontert posisjons- og høydeteknologi.
Økt kontroll av kvalitet og faktisk utført arbeid ute på norske bygg og anleggsplasser fikk tidlig et fokus fra Statens vegvesen. Allerede i 1998 begynte Vegvesenet å eksperimentere med teknologi på maskiner, da fra flere teknologileverandører og med forskjellige typer av sensorteknologi. Målet var å se på gevinster i produktivitet, nøyaktighet og besparelser på de forskjellige mengdepostene ute på prosjektene. I 1999 var det utstrakt testing av mange maskiner og forskjellige oppsett på E18-utbyggingen i Nordre Vestfold.
Tidlige forsøk
For å gå tilbake til bakgrunnen for teknologien så kan vi si at den kom sammen med GPS og GLONASS-signalene, henholdsvis fra amerikanske og russiske satellitter. De første tilgjengelige sivile signalene for kommersiell bruk kom i slutten av 1989 via amerikanske satellitter men var først fullt utbygd i 1993. Det russiske motstykket var fullt operasjonelt i 1995. Når man på dette stadiet fikk tilgang til begge disse systemene begynte det å implementeres i sivile applikasjoner, og stikningsingeniører var blant de første i verden til å benytte seg av dette.
Man så veldig tidlig at dette også kunne utvikles videre til maskinapplikasjoner, og i vår del av verden, der vi adopterer teknologi fortere enn noe annet sted, ble det tidlig gjort forsøk på hvordan dette kunne virke på anleggsmaskiner.
Alle ville ha
Sentralt i dette arbeidet var Statens vegvesen med deres egenutviklede programvare for stikking; Anfelt. Dette var fra midten av nittitallet bortimot enerådende som stikningsprogram i Norge. Var det totalstasjoner eller mekaniske kikkerter som ikke var kompatibelt med dette ble de nærmest ekskludert fra markedet. Alle ville ha denne programvaren, som på denne tiden må sies å være ekstremt avansert, innovativ og forut sin tid. Den første tiden denne var på markedet var det kikkerter som var det primære verktøyet til stikningsingeniørene, mens det fra siste halvdel av nittitallet kom stadig bedre og flere håndholdte Rovere på markedet som kunne benytte seg av satellittsignalene som ble mer og mer kjent. Ut i fra dette ble det da som nevnt begynt med tester av denne programvaren på maskiner av forskjellige typer. Det ble også lagt til mye egen funksjonalitet i programvaren, så mye at denne ble døpt om til Anmask. Anfelt – feltprogram, Anmask – maskinprogram.
Bever Control
I 2001 ble det første prosjektet i Norge igangsatt med krav om maskinteknologi på maskiner. Dette var på Melhus i Trøndelag der Bjørn Hoven, utvikler av Anfelt/Anmask-programvaren, var stasjonert. Kontrakten den gangen ble intensivert ved hjelp av høyere maskinpriser på de som hadde teknologi installert.
Når vi snakker om maskinteknologi er det primært maskiner som går ute i dagen som menes, som en motvekt til dette må vi også nevne Bever Control AS. De utstyrte allerede i 1979 den første tunnelboreriggen med sensorteknologi og navigeringsmuligheter. Dette selskapet med tilholdssted på Tranby like utenfor Drammen er i virksomhet den dag i dag, og er fremdeles ansett som pionerer på maskinstyring og tilhørende teknologi. De var blant de aller første i verden som styrte maskiner med tanke på kvalitet og navigasjon.
Rivende utvikling
Siden sent på nittitallet har det vært en rivende utvikling av maskinstyring på maskiner i dagen, både med tanke på komponenter og programvare. Fra de første som implementerte Vegvesenets programvarer og frem til i dag, der dette kommer ingrert fra fabrikk på noen maskinmerker og modeller.
Trimble og Topcon var tidlig ute med både 2D og 3D maskinstyring til overflatemaskiner, og allerede i slutten av nittitallet kom Trimble med BladePro 3D som kunne kjøres mot totalstasjoner og med automatikk på skjæret, noenlunde på samme tid kom Topcon med sitt Topcon system 5. Begge disse systemene ble kjøpt og brukt av norske entreprenører, blant annet på riksvei 23 i Buskerud og ved etableringen av Gardermoen flyplass. De led naturlig nok av at de ikke var direkte kompatible med Vegvesenets Anmask programvareplattform. Men som en start av 3D-integrasjonen på maskiner var disse to veldig tidlig ute.
EasyDig, uansett
Jon Hella, daglig leder og innehaver av Hella maskin AS var blant de aller første på gravemaskinsystemer, da med Novatron (EasyDig), dette systemet kom på markedet i 1997, og ble en standard på 1D-maskiner, det vil si dybde og fall. Dette er de enkleste systemene i dagens marked, og brukes ofte sammen med en laser for referanse på høyde og eventuelt fall i en retning. Dette kom også på nittitallet, og ble så utbredt at når entreprenørene skulle ha et gravemaskinsystem ble det til at de skulle ha et EasyDig-system, uansett merke.
Etter kort tid ble det lansert et dansk merke i Norge, Mikrofyn, med tilsvarende egenskaper som EasyDig, og solgt gjennom deres egen salgskanal, Scanlaser. Blant annet etablert og deleid av Hans Dalbak og etablert allerede i 1996. Mikrofyn var raske med å knytte til seg kompetanse rundt Vegvesenets programvare, og kunne etter noen år med testing tilby 3D-systemer, der entreprenørene kunne bruke deres sensor og GPS-teknologi sammen med Anmask. Dette ble en så populær kombinasjon at de raskt ble markedsledende på maskinstyring til entreprenørene over hele landet.
Nestoren
I senere år, og etter at Vegvesenets produksjonsavdeling ble til Mesta AS, der de solgte sin programvare til Trimble, har de forskjellige aktørene hentet frem sine egne systemer. Det gjelder i all hovedsak Topcon, Trimble, Leica (tidligere Scanlaser), Novatron og DigPilot.
DigPilot er det eneste helnorske systemet på markedet i dag, og er utviklet av Jan Floberg, en av bransjens nestorer. Alle disse systemene kan i dag gå inn på hvilket som helst infrastrukturprosjekt, og gjøre en jobb der for byggherre og entreprenører. De har alle den samme basisen, men med litt forskjellig «krydder».
Hva blir det neste?
Fra å være sentrert i å virke med et tredjeparts DOS-program har maskinstyringen utviklet seg til å enkelt løse de fleste krevende oppgaver på et moderne prosjekt, der de mest avanserte og sofistikerte 3D-modeller leses rett inn i maskinen og enkelt brukes for å måle inn, sette ut og produsere maksimalt uten ekstern hjelp fra stikningsingeniører.
Hva blir det neste? Blir det virtuell virkelighet? Autonome maskiner?
Ja, vi er nok ikke så langt unna. Den formidable utviklingen som startet for omtrent 20 år siden med enkle komponenter og senterlinjer tyder på det.
