Veibygging i krigsområde
Siden 1960-tallet har afghanerne hatt ønske om å bygge ut infrastrukturen for å bringe landet ut av fattigdom. Ikke minst har en ringvei stått høyt på ønskelisten. Tanken bak denne har vært å kunne hjelpe bønder, industrien og utvinnerne av landets ressursrike naturforekomster til å få brakt varer og gods ut til markedet. Et godt utbygd veisystem vil også bidra til at Afghanistan kan bli en "bro" mellom sine sentralasiatiske naboer Iran, India og Kina. Det ville gjøre handel med kobber, kull, olje og gass, samt frukt, nøtter og hvete til levedyktige alternativer til opium, som til nå har vært landets største eksportartikkel.
Afghanistan ligger ved et veiskille av gamle handelsruter mellom Europa og østlige og sørlige Asia. Delene av den såkalte Silkeveien passerer gjennom landet. Byggingen av ringveien vil gi reisende fra hovedstaden Kabul som ønsker å nå den vestlige byen Herat, nær den iranske grensen, muligheten til å reise via en nordlig rute eller gjennom den sørlige byen Kandahar.
Tre tiår med krig har hindret landet i å realisere veiprosjektet. I 2001 ble det, med støtte fra amerikanerne, igangsatt byggingen av ringveien. Veien er bygget og bygges gjennom områder hvor to tredjedeler av landets befolkning er bosatt.
Så langt er den sørlige buen mellom Kabul og Herat ferdig, mens det fortsatt gjenstår mellom 200 og 300 km på den nordlige buen. Veien vil når den står ferdig, knytte alle landets store byer sammen. Det er også planlagt å bygge flere veistrekninger ut til mindre byer og tettsteder.
Rehabiliteringen og byggingen av ringveiprosjektet er på totalt 3500 km, i tillegg kommer åtte tilførselsveier. Prosjektet var planlagt å stå ferdig i 2009, men på grunn av stridigheter er det usikkert når veien står ferdig. Så langt er 90 % av prosjektet gjennomført.
Store kostnader
Til byggingen av ny vei og rehabilitering av eksisterende veistrekning mellom Kabul og Herat, bevilget amerikanske myndigheter ca 492 millioner dollar, mens den asiatiske utviklingsbanken (Asian Development Bank, ADB) bidro med ytterligere 900 millioner dollar. Totalt har ringveiprosjektet så langt kostet 2,5 milliarder dollar. Det er beregnet at de gjenstående 10 prosent av veien vil koste 300 millioner dollar. Prosjektet er finansiert av USAID (US Agency for International Development) med 30 %, ADB 24 %, Verdensbanken 12 %, Pakistan 6 % og Iran 6 %. Selve byggingen av veien er det entreprenører fra blant annet Kina som står for.
Ikke bare er veiprosjektet kostbart målt i penger, det har også kostet mange liv. I følge en amerikansk rapport, mistet mer enn 160 anleggsarbeidere livet under byggingen av veien mellom Kabul og Herat i årene fra 2003 til 2008. Rapporten spesifiserer ikke hvordan arbeiderne ble drept, bare at antall døde var det høyeste av alle USA-finaniserte prosjekter i landet.
Deler av veistrekningen er bygget opp igjen etter at den ble fullført. På strekningen mellom Kabul i øst og Kandahar i sør, måtte store deler av veien rehabiliteres etter å ha vært minelagt og bombet. Veien, som går gjennom hjertet av Taliban-territoriumet, er fortsatt en av de farligste å ferdes på i Afghanistan.
Billigere varer
Den nordlige halvdelen av ringveien har vist seg å være like farlig og kostbar. Både sikkerhetsrealterte forsinkelser og kostnadsoverskridelser har ført til at veibyggingen har stoppet opp. Etter en rekke kidnappinger og drap, ble det besluttet å bevilge ytterligere 2,5 millioner dollar til å trene opp og sende rundt 500 politimenn for å sørge for sikkerheten til anleggsarbeiderne. Det er i dette området de norske styrkene oppholder seg. I tillegg til å beskytte lokalbefolkningen, er nordmennene med på å lære opp afghanerne til selv å stå for sikkerheten.
Selv om det fortsatt gjenstår mye arbeid før ringveiprosjektet står ferdig, har afghanerne allerede begynt å merke fordelene med å ha en infrastruktur som fungerer. På markedene i byene strømmer nå varer inn fra utlandet. I tillegg har prisene sunket betraktelig, hovedsakelig på grunn av nedgangen i transportkostnadene. På strekninger hvor man tidligere brukte en uke på å få frem varene, hvis de i det hele tatt kom frem, bruker man i dag en til to dager. Mesteparten av problemene med å få frem varene tidligere var selvfølgelig veistandarden, men det skyldtes også at transportørene ble ranet underveis og at ferskvarer ble ødelagt av varmen.
I og med at det nå legges asfalt på veiene, er det ikke så enkelt for opprørerne å grave ned miner. Skulle de allikevel gjøre dette, er de enklere å oppdage.
Alle fotos: Lars Magne Hovtun
