E39-reportasje – del 2 av 5:: Bruker 25.000 i måneden på ferjer
VEI: E39 går fra Ålborg i Danmark til Klett, sør for Trondheim.
Europaveien strekker seg over 1360 kilometer og inkluderer åtte fergestrekninger.
Det er for tiden stor oppmerksomhet rundt planene for «ny» og ferjefri E39 fra Kristiansand til Trondheim. Også internasjonalt. Spesielt heftige fjordkryssinger trigger oppmerksomhet.
Men enn så lenge, og en god stund til, kommer E39 til å være som den er. Frode Tellevik har haiket med hele strekingen med fem av bransjens veteraner.
2. Stavanger - Bergen med Jan Otto Haukås
Man kommer ikke utenom oljebyen Stavanger når man skal spise mil langs E39. Her laster flere titalls vogntog hver eneste dag, for å forsyne oljebasene langs kysten med utstyr som skal til havs.
Jan Otto Haukås (47) kjenner dette livet bedre enn de fleste. Han har stort sett kjørt semitrailer med oljeutstyr siden 20-årsdagen. I dag laster han basketer til Florø og lar oss få sitte på de neste 20 milene til Bergen.
Sist han ble intervjuet i TransportMagasinet, i 1995, hadde han hockeysveis og F16. Nå er sveisen borte, men gamlebilen ruller fortsatt.
- Det er samme bilen som Bjørn Evensen på Ekeri bygget opp for et par år siden, forteller Jan Otto.
Han har tatt godt vare på utstyret opp gjennom. Begge bilene han har slitt ut som enbilseier går fortsatt i Norge. Den første hadde han i ti år.
Hjemme på gården på Hjelmås, nord for Bergen, har han bygget garasje som rommer hele settet, pluss en Pontiac Firebird fra 1971 og noen pickuper.
- Det er det lureste jeg har gjort, fastslår han.
Volvoen vi sitter i er et år gammel nå. FH 750, bygget opp i Danmark og fullt levelig, ifølge eieren, men kanskje litt lav når han skal entre fergene oppover kysten.
Jan Otto er tredje generasjon yrkessjåfør og har drevet alene siden 1997.
- Gamlingen sa alltid at jeg måtte eie bare en bil og kjøre den selv, sier han og mimrer tilbake til 90-tallet.
- Vi var en fin gjeng som drev med basekjøringen den gang. Hadde mye moro og det var om å gjøre å ha de mest hårete lassene. Vi gjorde mange stunt på den tiden, smiler han og tenner en rullings. Rød3 og kaffe er forbruksvare her ombord.
Vi skal over mange fjorder på veien nordover. To av dem med ferge. På Mortavika - Arsvågen har basebilene kjempet mange kamper når de har hatt med seg ADR-gods, men det var før. Da kunne man stå en hel dag uten å få være med. Det er det heldigvis slutt på. Myndighetene har tatt til vett og skjønt at også dette godset har en samfunnsnytte og må fraktes langs veien.
Til og med biler med eksplosiver får stort sett følge køen når de skal ombord.
Jan Otto hever Volvoen på luften og vi ruller forsiktig i land på andre siden.
- Det er ikke som med containerbilene, som helst skal ha 80 km/t over fergelemmen, sier sjåføren. Han er ikke like imponert over alle sine kolleger.
I Bømlafjordtunnelen ringer han og bestiller pizza, så den er klar til vi ankommer Heiane på Stord. Det ble en stor California denne gangen.
Jan Otto er stamkunde. Han ferdes mye forbi her og han liker ikke maten ombord på fergene. Ikke prisene heller, for den del. Jan Otto har til gode å kjøpe kaffe av Fjord1. - Har ikke kjøpt kaffe på en ferge siden jeg fikk fylt kanna for 10 kroner på Knarvik - Steinestø før i tiden.
Hovedsaklig foregår turene hans mellom Stavanger og Kristiansund. Det passer ham bra. En vond nakke og påfølgende migrene er en plage når turene blir for lange. Det går igjen ut over nattesøvnen.
- Men jeg håper de starter opp igjen i Sandnessjøen. Det er fine turer, legger han til.
Jan Otto har fulgt med på lasset fra den gang Grieg Transport var oppdragsgiver. Siden ble det Panalpina og nå SR Group. - Jeg har det fint her hos SR. Vi er en god gjeng og har godt samhold. Du finner mange eldre erfarne basesjåfører her, sier han.
Nordover på Stord blir vi liggende bak en fyr i kondomdress, med ræva i været. - Kan du forstå hvorfor de må trene på en europavei, når de har 17000 sideveier å velge i, spør yrkessjåføren oppgitt.
- For meg som er så sindig og rolig er ikke syklistene noe problem, men tenk på de som er mer irritable av seg, legger han til. Vi aner ironien.
Så plystrer han litt. Han gjør ofte det i løpet av de seks timene vi tilbringer ilag.
- Siste fartsboten jeg fikk var i 2000, sier han mens vi passerer 60-sonen i Jektevik. Et sted der det ofte er kontroll.
– Jeg har funnet løsningen. jeg legger denne røde pilen på det samme tallet som det står på skiltene langs veien, smiler han og peker på speedometeret. - Det funker som faen.
Ikke mindre enn fire vogntog med SR-logo er ombord i fergen som legger fra kai i Sandvikvåg og Jan Otto får sosialisert seg litt med gamle kolleger. Men han kjøper ikke kaffe denne turen heller.
Vi spør hvorfor han trives så godt med denne jobben. - Jeg tror det handler mye om at jeg "går på laust". Jeg vet aldri hvor jeg havner før jeg skal laste. Jeg hadde nok ikke trivdes med fast rute, tror han.
Enbilseieren fakturerer og betaler regningene via Ipaden i bilen og hjemme har han en tidligere banksjef til å ta resten av regnskapet.
Lønn og diesel utgjør de største utgiftene, men jammen utgjør ferger og bompenger en stor post de også.
- Jeg bruker nok 25000 kroner på ferge hver måned, tror han.
Men han ser at veiene har blitt bedre gjennom årene, med eller uten bompenger. - Alt av vei som var spennende og som du kanskje gruet deg til tidligere, er borte, avslutter han. Vi er i Bergen og skal over i ny bil.
