Håkull - og de som kjører for Håkull
Vi møter dem hjemme i Vatnestrøm i Aust-Agder, like ved kilden til Voss Vann, der mamma Linn Kristin og den andre datteren, Andrea, sørger for at Jean på fire bein inntar flotte premier under europeiske toppklasse-konkurranser for Border Collier.
Noen ganger drar de alle fire, i bobil, for jakte på edel premiering av familiens firbeinte. Premier har også lastebilene til Alf Birger Tallaksen AS mottatt, men Helge ville ikke ha gullklokke da han i fjor fikk ny bil og samtidig feiret 25 år i bedriften.
- Jeg fikk motivlakkering av alle Tallaksen Scaniaene jeg har hatt, på nybilen. Og klokke har jeg da fra før av, sier Helge.
Ifølge Håkull-ledelsen blir gjerne de lette kapellsemiene fra Tallaksen dirigert til Italia. Er ikke 730 hester på toakslet bil og tralle, med store singledekk, litt vel mye motor da?
Helge har svaret klart allerede før spørsmålet er ferdig formidlet: - Scania kunne ikke levere større motor enn 730, derfor ble det 730! Han humrer godt, og fortsetter: - 90 km/t opp og ned bakken og ca. 3,3 på mila. Denne bilen bare koser seg de seks årene vi skal ha den, påpeker han.
Vi klarer ikke la være å stille spørsmålet, om ikke Helge har vært en god far som har advart begge døtrene mot sjåføryrket. - Andrea har alltid fulgt moren og dyra på gården. Mens Isabell har sittet i det høyre setet i lastebilen siden hun var et par år gammel, kun avbrutt av skole og utdannelse til førerkort for vogntog.
Helge er stolt av datteren sin, og ber henne fortelle om hvor mange minutter hun slo gutta med når det kom til å legge på kjetting da hun tok førerkortet. 1998-modellen Isabell er ikke stor, hverken av vekst eller ord: - Cirka fem minutter, svarer hun.
- Men jeg har jo vokst opp med dette og fått kjøre siden jeg var 15 år. Isabell ler, ser brydd ut, og blir enda mer brydd når de ufravikelige spørsmålene kommer. Hvor lenge hun skal fortsette i dette tøffe yrket. Hva hun tenker om fremtiden, barn og familie. - Kjæresten min kjører Scaniaen som går for Sakarias Nesheim AS, så vi treffes ikke så ofte, kun noen helger og i friuker.
Isabell nikker beskjedent og smiler, når Helge forteller at hun var beste elev i Agder da hun tok førerkortet. Han er tydelig stolt over kompetansen hun har tilegnet seg og røper at hun var irritert over at hun måtte være med pappa noen turer før hun overtok onkel Eivind’s "gamle" Scania.
Eivind Flaten har kjørt for Tallaksen i 16 år. Isabell dro på sin første tur alene til Holland, som 19-åring.
Det er med tydelig stolthet far og datter omtaler sin oppdragsgiver, Håkull. Og vi aner at de får like mye tilbake fra sjåførene i form av gode ambassadører. - Det stilles klare krav til de som skal få kjøre her, sier Helge bestemt. Vi skal snakke skandinavisk, kunne faget vårt og levere til avtalt tid, påpeker han.
- Håkull ønsker alltid å ta et lass for nye kunder, vise de hvordan det skal gjøres, for da får de ofte kjøringen etterpå. Og tro ikke at Håkull konkurrerer på lavest pris, her er nøkkelordene punktlighet og effektivitet viktigst for oss og kundene. Tallaksen har for øvrig kjørt for Håkull siden 1977, forteller han.
Bilene til Tallaksen er mildt sagt råflotte. Vi må vite hvordan de får det til, og hvordan det går rundt økonomisk. - Vi bytter ikke inn gamle biler, vi gjør reine kjøp. Koster på de, jo visst, men vi har bilene seks år, og flotte biler gir bra bruktbilpriser. Og vi har hele tiden fornøyde sjåfører som gjør en god jobb, sier Helge og fortsetter:
- Det handler også om effektivitet. Vi hos Tallaksen er uhyre effektive, og det kan du bare skrive! Reparasjoner tar vi stort sett i Danmark, de kan faget og skrur raskere. Man rekker knapt spise før bilen blir ferdig. Trallene server vi også på Padborg, så alt handler om planlegging. Bilene skal gå mest mulig. Og når de først står, så må det også planlegges, så alt av småting kan bli tatt samtidig, fastslår han.
Helge kjører to uker og har to uker fri. Da er det avløser Kenneth Årikstad som overtar bilen.
Han gleder seg til resultatet og legger til at han syntes han begynner å se bedringer i bransjen.
- Jeg møter masse norske biler på kontinentet, det er ikke så dødt som mange vil ha det til. Klart, det er ikke som før, men den tiden får vi uansett ikke igjen, avslutter han.
Hele denne reportasjen sto på trykk i TransportMagasinets utgave nummer 5 - 2019. Klikk her hvis det kan friste med et abonnement.
