23948sdkhjf

Karambol – Jo takk, jeg har det bra…

Del 3: Halvannet år etter ulykken, dro TransportMagasinet til Tsjekkia. Sammen med Mona Burås ville vi høre hvordan det hadde gått med Roman og Natalie.

 

For Romans del ble saken endelig avsluttet bare noen uker før vi ankom den vesle landsbyen Hradec Králové, to timers kjøretur utenfor Praha. Han fikk en bot for ikke å ha sikret lasten sin ordentlig. For selve dødsulykken ble han frikjent.

Les del 1 av historien her...
Les del 2 av historien her...

Ved hjelp av tolk fra den norske ambassaden ble dette også første gang vi faktisk kunne kommunisere ordentlig med ham og familien. Mona og Natalie fant tonen allerede på flyplassen. De holdt hverandres hender og smilte. En ting var å lese i en mail at alt er bra. Noe helt annet var å få det bekreftet gjennom et smil og en klem.

 

Roman hadde også sett frem til dette. Han hadde så mye han hadde lyst til å si oss. Han smilte han også, men på en annen måte. Mens Natalie ikke hadde noen vonde minner fra det som skjedde, dukket det mange tanker og minner opp i hodet hans idet han så oss igjen.

 

Mona var den store forskjellen, den dagen. Roman sa han ofte hadde tenkt på hvordan livet ville vært om ikke Mona hadde tatt seg av dem i timene etter ulykken.

 

Det var ikke alt Roman ville prate om i bilen hjem fra flyplassen. Natalie visste fortsatt ikke at tre mennesker mistet livet i ulykken. «Natalie har spurt hvordan det gikk med henne i den andre bilen, den som forårsaket ulykken. Jeg har sagt at henne går det bra med. At det lå en bil under vogntoget også, vet hun ikke noe om enda», fortalte Roman til oss i 2007.

 

Bamsen het Lennart da den dro fra Stavanger i 2006. Da vi møtte igjen den og Natalie året etter, het den Bamboo. I tiden etter ulykken var den med henne over alt. Så fikk hun noen gode minner fra Norge, tross alt. Foto: Frode Tellevik

I dag vet Natalie alt om hva som hendte den fæle sommerdagen for over 14 år siden. Den lille jenta har blitt 23 år, men husker fortsatt godt alt som skjedde. Hun har fortsatt kontakt med dem som var der for henne, i et fremmed land. Og hun forteller at Roman i dag fortsatt kjører lastebil, mellom Tsjekkia og Norge. Det har han gjort, uten uhell, siden den dagen i 2006.

 

– Vi er friske og har det bra, sa Natalie da vi tok kontakt for noen uker siden. Hun sendte oss også et bilde av henne og faren som danser på en skoleavslutning. I 2018 var hun ferdig med medisinstudier og i dag studerer hun pedagogikk ved universitetet i Liberec. Kjæresten, Patrik, har hun vært sammen med i fire år.

 

– Norge har fortsatt en spesiell plass i hjertet mitt, fortsetter hun, og forteller at hun og broren, Adam, har vært med pappa i lastebilen til landet langt der nord, hver sommer siden de var små.

– Hjemme ser mor og jeg på norske serier på TV. Vi elsker naturen og måten dere lever på i Norge, sier hun.

 

Halvannet år etter ulykken, fikk Ivana Senfeldrova (t.v.) endelig møte kvinnen som måtte erstatte henne når datteren trengte henne som mest. Hun var umåtelig takknemlig.

– Takk for at du tok deg av Natalie, sa hun rørt til Mona Burås.

– Jeg gjorde bare det jeg ville ønske at du gjorde om det var min datter, svarte Mona. Foto: Frode Tellevik

Roman gjorde som han fikk beskjed om før han dro fra Norge den sommerdagen i 2006. Han tok datteren med til en psykolog etter alt hun hadde opplevd.

– Han fant ikke noe som tydet på at hun sliter med det som har skjedd. Det jeg angrer mest på nå, er at ikke jeg selv tok kontakt med en psykolog. Jeg skulle hørt på deg. Jeg sa jeg skulle dra hjem og skifte diskett i hodet, men det går jo ikke. Jeg merket det i høst, da jeg skulle første turen til Norge på et år. Det var tøft, men turen gikk egentlig veldig bra, sa han da vi møttes igjen året etter ulykken.

 

Roman tenkte ofte på hvordan livet til han og datteren hadde vært om ikke de hadde kommet hjem til Mona, den sommerkvelden.

 

– Det var ingen som tok seg av oss, ut over å ta blodprøver og sjekke at alt var OK med oss. Og politiet kjørte oss til ferjekaien og forlot oss lenge før fergen kom. Vi sto der nesten uten klær og frøs. Og hvorfor var det så viktig for politiet å påpeke i alle media at jeg hadde tsjekkisk tolk i avhøret? Hun var russisk. Jeg skjønner litt russisk, men det blir til sammenligning som norsk og dansk. Jeg skjønte ikke alt hva jeg skrev under på i det avhøret. Det har fulgt meg siden. Om jeg skrev under på noe som ville skape problemer for meg, fortsatte Roman.

 

Da han siden fikk brev fra politiet i Norge, der fengselsstraff var nevnt, ble han redd. - Jeg fryktet at norske myndigheter hadde samme holdning til trafikkulykker som her i Tsjekkia. Her er det alltid det største kjøretøyet som får skylden, ferdig med det. At brevene om bøter og fengsel kom samtidig med min første tur til Norge etter ulykken, gjorde det ikke bedre. Jeg var oppriktig redd for ikke å komme hjem igjen dersom jeg ble stanset, innrømmet han.

 

Roman ble aldri stanset. Han har fortsatt å kjøre til Norge i årene etter ulykken. Han kjører enda. Kanskje møter du ham i en staselig hvit Renault. En av mange utlendinger på norske veier. Alle har de en historie, en familie og et liv vi ikke kjenner. Det er mange som Roman. Han er her fordi han må gjøre en jobb. Og i Norge skulle han altså opplevde det verste man som yrkessjåfør kan oppleve.

 

Roman fortsatte å kjøre til Norge i årene etter ulykken. Han kjører enda. Kanskje møter du ham i en staselig hvit Renault. En av mange utlendinger på norske veier. Foto: Natalie Senfeldr

– Hadde vi hatt felles språk, hadde jeg ikke sluppet deg før vi hadde vært gjennom absolutt alt, sa Mona før vi tok farvel med familien, på senhøsten 2007.

Roman så i gulvet før han smilte tappert og skiftet tema. Kona, Ivana, satt ved hans side og svelget tungt. Hun visste at mannen bar på tunge inntrykk. Han så små barn kjempe for livet den kvelden. Han så et av dem tape kampen.

 

TransportMagasinet har kanskje aldri hatt en historie på trykk, som har gjort slikt inntrykk som fortellingen om Roman. Fortsatt spør lesere vi møter om hvordan det går med ham. Roman blir rørt når han får høre om omtanken. Han ber oss derfor takke så mye og hilse alle norske kolleger. Han mener fortsatt at han ikke kunne gjort noe annerledes den skjebnesvangre ettermiddagen ved Eigersund. Det er godt å ha med seg videre.

Les del 1 av historien her...
Les del 2 av historien her...

Kommenter artikkelen
Tips redaksjonen
Bedriftenes egne nyheter
Se alle medlemsnyheter
Anbefalte artikler

Send til en kollega

0.078