Denne artikkelen fra mai i fjor er til inspirasjon for i dag - norsk legende i Moldova
Av Eivind Bye
LASTEBILFOLK:
Etter snart 50 år som yrkessjåfør, og nesten like mange turer med hjelpesendinger til Moldova, er det noen som kaller Nils-Fredrik Nilsen for en legende. Men det stemplet vil han ikke ha. Han mener selv han kun er en av mange brikker i et stort puslespill.
Tungt får snakke med 74 år gamle Nilsen på telefon, samtidig som han er på tur med last på Vestlandet. Han er langt fra pensjonist, og kjører daglige transportoppdrag for System Trafikk AS. Bilen hans, en Scania S770, var ny i april.
- Hva er grunnen til at du er så ivrig på nye lastebiler?
- I min alder så kan man ikke vente for lenge hvis man vil prøve nye nytt. Slik har det nok bare blitt. Jeg kan ikke vente til bilen var brukt opp. Nå kan jo det hende jeg begynner å få dårlig tid, uten at det er noe som tyder på det, sier Nilsen.
VIDEO: Se Nils Fredrik Nilsen vise frem bilen...
Han har kjørt utallige biler opp gjennom et langt liv som yrkessjåfør, og det er Scania som står hans hjerte nærmest.
- Du beskriver den nye bilen din som fantastisk. Står du fortsatt inne for det?
- Ja, det er den absolutt. Jeg blir veldig imponert og får en god følelse hver gang jeg tar i bruk noe nytt. Etter hvert venner jeg meg til det, og etter en måneds tid har det liksom blitt en del av hverdagen. Jeg nyter uansett hvert øyeblikk i bilen, sier Nilsen.
Samtidig som han kjøpte ny bil bestilte han også en ny henger fra VAK.
- Det er dyrt men veldig morsomt med nytt utstyr, sier Nilsen.
Nils Fredrik Nilsen i lastebilen på vei til Moldova, en tur han har gjennomført nær 50 ganger. Foto: Kåre Ness
- Hva vil du si er forskjellen på biler fra 1970-tallet da du startet, til bilene i dag?
- Det er en utvikling på lastebiler som bare går fortere og fortere. På 1970-tallet da jeg begynte med lastebil så jobbet jeg ved AS Langtransport og kjørte i utlandet. Vi hadde den gang flotte biler og det beste som fantes. Vi ble lagt merke til, særlig jo lengre vekk fra Norge som vi kom. Vi var lykkelige uvitende om at om noen år så skjønner vi ikke at det var mulig å bo og trives i disse bilene i ukesvis, sier Nilsen.
Han har vært med på å restaurere en gammel Scania fra 1970-tallet. For noen år siden var han på tur med den gamle bilen ned til et veterantreff i Setesdalen.
- Det var 30 varmegrader ute og det var ikke noe særlig godt å kjøre den bilen uten aircondition eller komfort. Men på 70-tallet så var dette det beste man fikk, sier Nilsen.
I april fikk Nilsen ny bil, og bare noen dager senere var han på vei til Moldova med en hjelpesending med 100 respiratorer for regjeringen. En Scania S770 er ikke hverdagskost i det fattige landet.
- Det var mange som kom for å se på bilen, og de var nok ganske imponerte. De er nok nærmere det nivået vi hadde for 50 år siden, så en slik ny bil vekker oppsikt, sier Nilsen.
- Hvordan er det å kjøre gjennom land som Romania og Moldova med så nye lastebiler?
- Det blir lagt merke til på godt og vondt. Det er mange beundrende blikk og kommentarer, men det er også en bakside med det. Det lyser jo penger av en slik bil, og i de landene der korrupsjon florerer, så må man være forberedt på å håndtere det. Særlig politi og tollvesen vil omsette dette til penger rett i lommen. Når vi kjører med humanitære laster og skal hjelpe folk, så kan vi ikke strø rundt oss med penger, sier Nilsen.
Han forteller om en gang i Romania da en av sjåførene hans fikk en bot som han ikke ville betale. Han ville først vite hva galt han hadde gjort. Da svarte politiet at han hadde ikke gjort noe galt, men politimannen hadde kone og sultne barn hjemme så penger måtte han ha.
- Har du opplevd slike ting de siste årene også?
- Det har jeg, men det har blitt bedre. Etter at de Østeuropeiske statene ble EU-medlemmer så har det blitt mer orden. Moldova er derimot ikke EU-land, og de er fattige. Når jeg er i Moldova og har med last som er gitt for å hjelpe syke i Moldova, så spiller jeg på det for å slippe å betale meg over grensen. I tillegg har jeg ganske mye erfaring nå, og det hjelper, sier Nilsen.
- Hvor mange turer har du hatt til Moldova?
- Vi har til sammen kjørt 65 lass til Moldova siden jeg startet i 1996. Jeg har selv kjørt mellom 40 og 50 turer nå. Noen ganger har det vært to biler hvor jeg og en annen sjåfør har tatt turen sammen, sier Nilsen.
Når han sier "vi" så mener han den humanitære hjelpeorganisasjonen Hjelp Moldova. Organisasjonen startet arbeidet sitt i 1993, og de første årene var det rent nødarbeid som lastebillass med mat og klær. Siden 2001 har hovedaktiviteten vært "Prosjekt synshjelp". Arbeidet i organisasjonen er dugnadsbasert, og alt av utstyr og hjelpemidler er gratis.
- Du var i Moldova nå i april. Hvordan var den turen?
- Det var en tur som ikke var planlagt. Helsedirektoratet tok kontakt og spurte om jeg kunne kjøre et parti med respiratorer som myndighetene hadde gitt til Moldova. Jeg måtte slippe alt jeg hadde i hendene og forberedelsene gikk veldig fort, sier Nilsen.
Lossing av hjelpesending i Moldova. Foto: Ilie Toma, piataauto.md
- Er det mange forberedelser før du kan sette deg i bilen og kjøre til Moldova?
- Bortsett fra denne siste turen så sitter vi i Hjelp Moldova med et lager på ting som skal kjøres ned. Dette lageret fylles sakte, men sikkert opp med varer som de har bruk for i Moldova. Det er gjerne brukt utstyr fra leger, sykehus og hjelpemiddelsentralen, kombinert med andre ting som private gir. Det kan ta måneder eller år mellom hver tur. Når det begynner å nærme seg tur så sitter vi med alle opplysninger og planleggingen av turen går ganske greit. Vi vet i god tid når vi starter og vi kan samtidig forberede returlass, sier Nilsen.
Da myndigheten tok kontakt for transport av respiratorene, så var Nilsen akkurat i ferd med å få seg den nye bilen. Og jomfruturen ble til Moldova.
- Det var en fredag i april vi ble spurt om å forberede en tur til Moldova, og mandagen etter ble den nye bilen utlevert til meg. Lasten skulle hentes på Sørlandet på tirsdag. Da gikk det fort i svingene.
Nilsen har et eksternt firma han bruker for å ordne alt av tollpapirer og transportdokumenter. Han må også innom Statens vegvesen for å få et løyve i Moldova siden de ikke er med i EU og EØS.
Reiseruten til Moldova har de siste årene starter med båt fra Bergen til Hirtshals i Danmark. På turen for Helsedepartementet startet båtturen i Stavanger, siden lastingen foregikk på Sørlandet.
Fra Danmark går ruten via Tyskland, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Moldova. Stoppested er som regel hovedstaden Chișinău, 260 mil fra Hirtshals.
- Hva er de store forskjellene på å kjøre til Moldova i dag sammenlignet med på 1990-tallet?
- Den største forskjellen er at det er færre grenser vi må stoppe på. Men Romania er ikke medlem av Schengen, og der starter tollkøene. Der står lastebilene i køer som er flere kilometer lange, men med humanitær last så kan vi kjøre forbi køene og det sparer vi mye tid på. De som står i køene liker det ikke så godt, men vi har lov, sier Nilsen.
Han forteller at veiene i Romania var av veldig dårlig forfatning tidligere, men nå har standarden gått betraktelig opp. Likevel tar det lengre tid nå gjennom Romania, fordi antall biler og køer har økt.
- Den store utfordringen nå, som Europa er nedstengt, er å få mat langs veien. Det er stort sett slik at vi får kjøpt pølse på en bensinstasjon hvis vi skal ha varm mat. Vi må gå ut av stasjonen for å spise. I Romania var det faktisk en del steder som var åpne, og vi kunne sitte inne å spise. I Ungarn var det så nedstengt at vi måtte ha skriftlig tillatelse for å stå stille om natten for å sove. Da måtte vi stå på en tildelt plass, sier Nilsen.
- Av alle turene du har hatt, er det noen opplevelser du husker godt?
- Vi hadde en tur en vinter der en av sjåførene mine kjørte. Han fikk levert lasten i Moldova, og var på vei tilbake gjennom en liten landsby i Romania da han i en sving kjørte ut av den snødekte veien. Bilen ble skadet og var ikke særlig kjørbar, og sjåføren måtte ta fly hjem. Dette skjedde bare 200 meter fra den lokale politistasjonen, og sjåføren var med å få bilen opp på veien og til stasjonen. Der var det plass til at bilen kunne stå, og politisjefen skulle ta vare på nøklene. Etter hvert fant forsikringsselskapet en tungberger i Danmark som skulle hente bilen, men da de kom til Romania og endelig fant den lille landsbyen ringte de meg og sa at de hadde et problem. De hadde vært på politistasjonen og funnet politisjefen som hadde bilnøklene, men han lå oppå en kvinne på sitt kontor og kunne ikke hjelpe der og da, ler Nilsen.
De fikk etter hvert nøklene til bilen og det hele endte godt. Bortsett fra den utforkjøringen har de aldri hatt problemer med å komme frem og tilbake til Moldova.
- Hva er det som får deg til å dra ut på disse turene?
- Den første turen jeg tok i 1996 satt veldig langt inne. Han som i dag driver System Trafikk som jeg kjører for til daglig, fikk under tvil jobb hos meg som fersk sjåfør på 1990-tallet. Han fortalte da at han hadde en onkel som drev med hjelpearbeid i Moldova, og de var ute etter noen som kunne kjøre varer for dem til Moldova. Jeg sa nei flere ganger, for jeg hadde ingen forutsetninger for å gjøre det. Jeg hadde også vært i Øst-Europa mange ganger da det var kommunistisk, og det fristet ikke å reise tilbake dit. Men han ga seg ikke med å spørre, og til slutt gikk jeg med på å prøve. Han kjørte bilen, og han hadde med seg en fetter som skulle hjelpe til. Den turen gikk bra, og da ble jeg så nysgjerrig at jeg ble med på neste tur. Og nå har det til sammen blitt 65 turer til Moldova.
- Tenker du deg fortsatt godt om før du drar ut på tur?
- Nei, nå har det blitt en selvfølge. Nå er det slik at disse turene er en flott avveksling fra det daglige. Vi får sett mye gjennom mange land og flott natur, og det er en stor opplevelse å se gleden hos de som vi leverer varer til. Landet Moldova går også fremover, selv om det ute på landsbygda fortsatt henger langt etter i utviklingen. Første gang vi var der fantes det ikke gatelykter langs veiene i hovedstaden. Nå har det blitt bedre på mange områder, sier Nilsen.
- Det er vel mange personer der som du har blitt godt kjent med?
- Ja, det har blitt mange venner. En av damene som var med i hjelpeorganisasjonen i Moldova har nå flyttet til Norge. Flere andre har vært i Norge på sommerjobber, og noen jobber og bor her fast. I Moldova har de veldig dårlig lønn og det er dårlig med arbeid, sier Nilsen.
Han husker at rundt år 2000 kom de første fra Moldova til Norge for å jobbe om sommeren på et lakseslakteri på Vestlandet. Det var blant annet leger, for det er et dårlig lønnet yrke i Moldova. De tjente, etter skatt, to moldovske månedslønner per dag her i Norge. Etter to måneder i Norge hadde de langt på vei fått orden på økonomien sin.
- En god venn av meg som jobber på et sykehus i Moldova tjener 1600 norske kroner i måneden. Og kona tjener sikker mindre enn det. Han hadde fem måneders strømregning som han ikke hadde råd til å betale, og da hjalp vi han med litt penger. Han fortalte at han da dro ut til landsbyen der han kom fra og kjøpte mat til sin gamle mor som bor i et hus som er så dårlig at de bare kan bruke et rom. Det er mange triste skjebner der, sier Nilsen.
- Er det vanskelig for deg å sette deg i lastebilen og dra tilbake til Norge når du ser så mange skjebner?
- Man blir vant til mye her i livet. Noe som provoserer meg sterkt, er at folk klager over hvor dårlig det står til i Norge. Da er det vanskelig å ikke blande seg inn i diskusjonen for å fortelle hvordan det ser ut andre steder i verden. Jo bedre vi har det, jo mer klager folk her hjemme.
- Hva synes du om å få legende-status?
- Det er jo gøy å bli kalt legende. Jeg må derimot understreke at jeg er kun den som transporterer varene til Moldova, og jeg får betalt for å gjøre dette. Vi er tross alt en humanitær organisasjon med mange medlemmer som jobber aktivt for å få dette til. Det er viktig å få frem. Jeg er bare en liten brikke i dette spillet. Det er veldig mange som gjør en jobb før jeg kan starte lastebilen og kjøre nedover, sier Nilsen.
Han forteller om hvordan folk med handicap blir dårlig behandlet i landet, og at det i Øst-Europa ikke finnes noe system for å hjelpe slike mennesker. Han husker at organisasjonen en gang tok vare på ei blind jente i Moldova, som ingen før hadde brydd seg noe om. Hun fikk hjelp til utdannelse, og er i dag advokat
- Vi skal hjelpe med det vi kan gjennom organisasjonen vår. Vi skaffer utstyr til sykehus, vi har levert ambulanser og brannbiler slik at det kan være til nytte der. Bare opplevelsene på synssenteret når noen får på seg briller slik at de ser omgivelsene sine for første gang, er virkelig noe som er rørende. Det gir både meg og alle andre som er med en utrolig glede, sier Nilsen.
Opphav og kilder: Tungt.no
