Thomas fra Geithus: - Vi gapa etter luft når hengeren bikka mer og mer sidelengs
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Dette kan da umulig gå”
- Sjåfør: Thomas Skalstad
- Bosted: Geithus i Modum kommune
- Kjører: Stort sett på Østlandet, men kan bli noe Vestlandet også.
- Bil: Volvo 540 «potittbil»
- Thomas kjørte opp på klasse 2 en solfylt mai-dag i 2014. I dag jobber han for Kjos Transport på Ringerike.
- Instagram: @skalsta1
“Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å bli yrkessjåfør, men i følge bestemor så snakket jeg om å kjøre et eller annet helt fra jeg kunne snakke. Så interessen for alt med motor har alltid vært der. Jeg må innrømme at jeg smilte til jeg fikk ørevoks i munnviken om jeg fikk øye på en jålete Scania med masse lys, og hørte Scania-folkets nasjonalsang «Södertälje-symfoni» ut av to blankpolerte eksosrør bak spoilersettet.
Jeg har flere minner fra min tid som yrkessjåfør, men det er et som jeg husker spesielt godt. Jeg skulle kjøre firkantballer på et flis-sett til ei bondetuppe på Vestlandet. Hun bodde på en ikke så fullt sentral gård. Skilbrei er vel det nærmeste stedsnavnet jeg kommer på, et steinkast fra Førde langs E29.
Jeg ringte til denne hestefrøkna å spurte om veien som jeg har gjort så mange ganger før i håp om ikke kjøre feil. Hun svarte jo som alle andre at her har det vært lastebil før, og sa jeg skulle inn ved et skilt det sto Skilbrei på. Så jeg gjorde jo det, og jeg hadde forøvrig med meg kjærringa og hun sa at dette kan da umulig gå (det fikk hun jo forsåvidt rett i).
Etter noen få hundre meter så kom vi til ei lita bru. Der var det så smalt at markeringslysa bretta seg inn langs rekkverket å «poppa» ut igjen på andre sia. Hun som skulle ha dissa fôrballene sa at gården lå innerst, så jeg tenkte vi får da bare kjøre. Veien ble smalere enn det vi bruker som gangvei på Østlandet, og pulsen økte i takt med muligheten for å snu.
Omsider kom jeg til enden, men der var det jo ingen gård. Jeg ringte lettere irritert til kunden og spurte høflig om det har skjedd noe feil her. Hun syntes jo også det hadde tatt unormal lang tid fra det skiltet jeg skulle svinge av ved å inn til gården.
Etter litt om og men fikk jeg beskjed om at det var ikke det skiltet vegvesenet har satt opp til Skilbrei jeg skulle inn. Det var ved det skiltet de på gården der hadde satt opp.
Så det hele resulterte i at jeg ikke hadde nubbsjans til å få lurte den berykta slephengeren til hverken høyre eller venstre, og klokka gikk.
Omsider får vi tak en storbonde med grov traktor. Han sa at «detta går fint, jeg har til og med luftuttak på traktoren jeg». Men med «eselører» så vi var like langt. Jeg kobler av hengeren og han kobler den på traktoren. Vi drar ut rangeringsventilen, og han drar med seg hengeren ut på et jorde. Det var så sideskakt på det jordet at jeg, kjærringa, traktorføreren, og de få skuelystne beboerne inne i dalen der gapa etter luft når hengeren bikka mer og mer sidelengs. På et tidspunkt tror jeg den var så høyt over bakken på ene siden at jeg kunne stått under venstre framhjul.
Men bonden ante rå og tråkka full pedal, fikk den på hjul og snudde den for meg mens jeg rygget bilen inn en sti opp mot et skur inni skauen der.
Nysnudd å lykkelig var det samme veien ut, og inn ved det kjempelogiske skiltet for å få levert til et veldig hyggelig bondepar.
I hverdagen som yrkessjåfør er det selvsagte trygg ferdsel, og godkjent og riktig utstyr viktig. Men jeg setter også stor pris på å ha så rein bil som mulig, samt gode samtaler i telefon med venner og kolleger. Det gjør noe med dagen når man får snakka om alt fra de viktige tinga i transporten til de tinga som absolutt ikke skal på trykk.
Ute på veien synes jeg det er gøy å kjøre til nye steder, og særlig kjøring til Vestlandet er bra. Det blir mye podcast i bilen, som «Langkjøring med Geir schau» og «Livet på veien med Jan Erik larsen». Ut over det er det mye truecrime og andre historier fra virkeligheten som egentlig ikke er noe koselig.”
Opphav og kilder: Tungt.no
