4

Bilder

Slik så den ut, den aller første Toyota Hiace som kom i land i Norge. Her er den utstyrt med emblemene til importør F. E. Dahl & Co. A.S. Det skulle vise seg at de virkelig skjøt gullfuglen med denne modellen.

Noen ganger er det vanskelig å spå om hva som skal bli en billegende.

Da en liten japansk kassevogn trillet i land i Drammen vinteren 1974, var det hverken til hornmusikk eller stående ovasjoner. Det var bare en helt vanlig dag på den travle bilhavna. Toyota hadde begynt å få et brukbart fotfeste i det norske markedet, selv om det var mange år til glansalderen skulle starte.

Håpet med Hiace var at den skulle bli en ekstra bidragsyter til salget. Den skulle få Toyota inn i en ny klasse - og kanskje på sikt bli en utfordrer til VW Transporter og Ford Transit, de to som den gang dominerte varebilmarkedet fullstendig.

Det skulle snart vise seg at Toyota-importøren hadde funnet gull. Den enkle og ukompliserte bilen traff perfekt i markedet. Allerede første året ble den solgt i over 1000 eksemplarer, og ble med det Norges nest mest solgte varebil. Konkurrentene, som ikke hadde tatt den japanske bilen på alvor da den kom, skjønte fort at her hadde de fått noe å bryne seg på.

Hiace hadde 1,6-liters bensinmotor og fører- og passasjerplass var nok ikke akkurat beregnet for høyreiste nordmenn. Men den hadde andre styrker: Gunstig pris, kompakte og hendige mål og ikke minst: mange entusiastiske forhandlere. Toyota hadde også begynt å få ry på seg for å være særdeles slitesterke biler. For varebilkjøpere som var avhengige av at bilen gikk - og ikke sto på verksted - var det naturligvis av avgjørende betydning.

Første generasjon Hiace ble solgt til 1977. I dag begynner disse bilene så smått å få samlerstatus. Men det er ikke mange bra eksemplarer igjen.

Oppfølgeren kom i 1977 og Hiace gikk rett i tet med nykommeren. Den ble Norges mest solgte varebil alle de seks årene den var på markedet. Det årlige salget lå på rundt 2500 biler og den var et svært vanlig syn på veiene. Nå er det lenge mellom hver gang man møter på en bil av denne generasjonen.

Kombinasjonen av en motor plassert mellom forsetene og det at man regelrett satt oppå forhjulene, ga en litt spesiell kjørefølelse i humper - for å si det mildt. Kollisjonssikkerheten var vel også så som så...

Men bilen fikk mye skryt for at den var kvikk, romslig og hadde en utrolig god driftssikkerhet. For kundene var det viktigst. Det var uansett ikke noen som assosierte varebiler med noen særlig grad av komfort på denne tiden. De var bruksgjenstander.

I 1983 var det klart for ny utgave, nå med grill i fronten. I kjent stil kom den i mange utgaver, både med høyt tak, som pickup og ikke minst som campingbil. Det fantes også ekstra påkostede utgaver, med blant annet doble hovedlykter.

Under et nytt ytre var det tekniske ganske likt forrige versjon. Toyota endret ikke mer enn de måtte og tenkte litt grunnleggende japansk: Det er bedre med noe som fungerer, men som kanskje ikke er topp moderne - enn noe topp moderne som ikke fungerer!

Jappetiden raste i Norge, men Hiace var ikke i noen særlig grad med på den festen. Den var travelt opptatt av å frakte rørleggere til oppdrag, hente varer for kjøpmenn med småbutikker eller frakte familier med mange unger med begrenset budsjett til å kjøpe storbil. Utover i denne generasjonen ble dieselmotor mer vanlig. Den bød på velprøvd teknikk, men ytelser som ikke akkurat imponerer i dag. Beste salgsåret for tredje generasjon var 1986, med nesten 3500 eksemplarer.

I dag er de første årgangene av denne generasjonen blitt veteranbiler. En campingbil-utgave fra 1984 er ikke å forakte. Vel å merke: Hvis du klarer å finne en!

Motor mellom forsetene var gull verdt for plassutnyttelsen, og Hiace kastet jo ikke bort noe som helst plass foran frontruta heller. Men denne løsningen bød på en problemstilling som det etter hvert ble stadig mer fokus på: kollisjonssikkerheten.

Hiace fikk etter hvert en del kritikk. Man satt jo regelrett med kneskålene som airbag. Fra 1989 kom den med et underbitt i fronten, som liksom skulle understreke at den var blitt mye sikrere. Etter dagens målestokk var det nok et stykke igjen til begrepet «sikker».

Til tross for at enkelte mente at Hiace-konseptet begynte å bli litt gammeldags, var den Norges mest solgte varebil i alle år som denne generasjonen var i salg. Nå kom også firehjulstrekkutgavene for alvor - noe som økte populariteten ytterligere.

Hiace med firehjulstrekk var gull verdt for mange av brukerne, og Toyota kunne tilby denne kombinasjonen til svært gunstig pris. Dermed kom nye kunder strømmende til. Men det var ikke til å legge skjul på at selve konstruksjonen begynt å bli både gammel og frakjørt. Utover på 90-tallet tok de beste konkurrentene store skritt i retning av å gi varebilene sine større personbilfaktor. Mer komfort, bedre kjøreegenskaper og førermiljøer som faktisk var hyggelige å oppholde seg i.

I 1995 kom det endelig en helt ny Hiace. Motoren foran ga økt sikkerhet og bilen ble også bedre å kjøre. I kjent stil fantes den i mange varianter. Toyota hadde skjønt verdien av å gi kundene mye å velge mellom, slik at de kunne skreddersy sin Hiace etter behovene. Kort, lang, høy, lav som buss, kombi og varebil. Modellen satte ny Hiace-rekord med 4576 solgte i premiereåret1995 og suksessen fortsatte. Dieselmotor ble mer og mer vanlig og muligheten til firehjulstrekk var også noe mange kunder satte pris på.

Hiace var fortsatt ikke den mest moderne bilen i varebilklassen. Det oppsto etter hvert en mer og mer elsk/hat-holdning til bilen. De fleste eierne elsket den fordi den alltid startet og gjorde jobben, uten problemer.

Mens andre - som gjerne kjørte mer påkostede varebiler - avfeide den som en primitiv dinosaur. Men det er nok ikke til å komme fra: Mange av disse sjåførene var nok bedre kjent med verksmesteren på sitt lokale verksted enn Hiace-eierne var med sine¿

Toyota følte tydeligvis ikke at det var nødvendig å gjøre altfor mye med bilen da det var klart for ny utgave i 2007. Det som betegnes som en ny generasjon, var vel strengt tatt ikke noe nytt. Det var mer en face lift av den som kom i 1995 - uten at de trofaste kjøperne brydde seg nevneverdig om det.

En ting hadde Toyota i alle fall gjort noe med: Nemlig støydempingen. Det gjorde bilen hyggeligere å leve med i det daglige. Andelen firehjulstrekkere økte stadig. Solid og utprøvd teknikk ga lave driftskostnader og gjorde at populariteten fortsatt holdt seg.

2011 ble det siste offisielle salgsåret for Hiace i Norge. Bilen kunne ikke lengre etterkomme nye utslippskrav uten å bli en helt ny modell. Og noe sånt hadde ikke Toyota planer om på det tidspunktet. Da nyheten kom om at det var slutt med Hiace ble det voldsom etterspørsel etter bilen. Ryktene skal ha det til at det var firmaer som kjøpte Hiacer bare for å parkere dem i garasjen. Der skulle de stå og vente til dagens Hiace-firmabiler var utslitt.

Importøren sikret seg et solid lager og en god del biler ble registrert også i 2012. Men da var det ugjenkallelig slutt.

Som sagt er det i dag langt mellom de eldre utgavene på bruktmarkedet - og enda lenger mellom eldre og pene eksemplarer. Hiace var gjennom hele livsløpet en typisk bruksbil. Ikke mange så verdien i å ta vare på den.

Slik kommer det nok også til å fortsette å være. De aller fleste av de tusenvis av eksemplarene som fortsatt ruller på norske veier, kommer til å bli kjørt og brukt til de er utslitte. Så venter høgger'n - eller kanskje eksport til Afrika.

Men noen kommer også - heldigvis - til å bli tatt vare på. De eldste eksemplarene har en liten, men engasjert fanskare. De bilene kommer bare til å øke i verdi i årene framover.

40 år etter at den rullet i land i Drammen, er Hiace blitt pensjonist. Og maken til suksessen den har hatt i Norge, kommer neppe noen annen varebilmodell til å oppleve.