7

Bilder

Det var litt tilfeldigheter som fikk ingeniøren til å stille til valg i NLF. Per ble spurt om å representere Buskerud, Vestfold og Telemark i 2006 og endte opp som forbundsleder etter at Edvin Bellsi trakk seg i 2008.

Et par kaffekopper med forbundsleder i NLF, Per Madsen, har lenge stått på ønskelisten. Sjefen over alle lastebilsjefer i Norge er tross alt en travel herremann.

Slik sett kunne det kanskje være på sin plass at det var under nettopp en heftig trommevirvel at vårt møte fant sted. Per steg ut av bilen og håndhilste kjapt mens trommene fortsatte. Andektig gjorde jeg det samme, før vi raskt ble enige om å vente med bilder til regnet hadde gitt seg.

Vi satte oss istedet inn i kafeen ved idylliske Svinesundparken. Så fikk vi heller nyte utsikten av latviske, polske, slovakiske og litauiske lastebiler utenfor. En symfoni for både øyne og øre der altså.

- Du kommer rett fra Arendalsuka. På mandag morgen skal du på møte i Samferdselsdepartementet og derfra rett videre på andre møter. Du har en tendens til å dukke opp overalt, men utad er jo administrerende direktør Geir A. Mo ansiktet til forbundet. Hva gjør egentlig en forbundsleder?

- En forbundsleder skal strengt tatt levere rapporter, regnskap, styre arbeidet i styret og være møteleder.

- Men dette er altså ikke nok for deg?

- Nei. Jeg må engasjere meg mer. Jeg vil være en partner i daglig ledelse. Da jeg i 2006 kom inn i styret så jeg et potensiale vi måtte jobbe mot. I 2008 da jeg ble valgt som forbundsleder for første gang, hadde jeg lært mye og hadde ambisjoner om å endre NLF.

Jeg synes organisasjonene i Sverige og Danmark var flinke og så ingen grunn til at vi ikke skulle komme i samme divisjon. Vi kunne ikke lenger være en vernet bedrift uten visjoner. Derfor satte jeg igang en prosess vi kalte "Veien videre". Dette jobbet vi med frem til 2012.

- Og da kom Geir Mo inn i bildet?

- Ja, en del av prosessen viste at det var nødvendig å endre organisasjonen. Vi satt lista høyt og da vi vedtok "Veien videre" hadde vi klare oppfatninger av hvordan forbundet skulle organiseres. En del av dette innebar at en ny direktør måtte på plass.

Vi tok rekrutteringsjobben selv og fikk 26 søkere. 25 kvalifiserte, men dønn like byråkrater, og så Geir Mo.

De 25 andre kunne sikkert gjort en god jobb, men Geir var noe annet. En ordentlig bulldoser. Det var det vi trengte. Deretter hadde vi en runde med et byrå som gikk gjennom de kandidatene vi hadde funnet og som kom til samme konklusjon som nestleder Tore Velten og jeg. Det gjorde også styret da vi anonymiserte navnene og forela kvalitetene til søkerne.

Er det noe problem at Geir Mo ikke har meldt seg ut av Frp?

- Nei. Han kan ikke være politisk aktiv, men hvem som helst kan naturligvis tilhøre hvilket som helst parti.

Per ser på meg. Jeg ser på klokken. Den har allerede passert vår avtalte tid og ennå har vi knapt begynt. Det er ikke noe problem. Per visste nok at dette kom til å ta tid. Utenfor setter to polske sjåfører seg sammen i hytta. Parkeringsplassen fylles sakte. En slovaker trekker frem grillen. Ved siden av står en ADR-bil. Han får ikke være på fergen om det er passasjerer på grunn av eksplosjonsfare, men det er helt greit å fyre opp en grill inntil tanken. Snart vil plassen fremstå som en campingplass. Undres hvem som er kongen her?

Vi får bare kjøre igang.

- Går det på dunken med norske transportører?

- Nei.

Svaret kommer kontant. Så utdyper han: - Men vi vil få store endringer. Internasjonaliseringen får vi ikke stoppet. Nå handler det om hva vi kan gjøre for å bevare næringen.

- Og hva er det?

- Det gjenstår å se hvilket regelverk vi vil få. Dagens regelverk om kabotasje er midlertidig. Visepresident og kommisær for samferdsel i Europakommisjonen, Siim Kallas, har nettopp gått av og neste kommisjon skal ta tak i om det blir åpnet for friere marked eller fortsatte restriksjoner.

Vår oppfordring til regjeringen er å være som finnene. Vi må være rakrygget og få kabotasjekjøringen tilbake til den formen det var ment som; nemlig å komme seg i posisjon for å komme ut av landet og ikke drive det som et eget forretningsområde som i dag.

- Såvidt meg bekjent er ikke finnenes regelverk ratifisert av EU. Er det slik at de egentlig har kjøpt seg litt tid? Spekulerer de i at de kanskje må føye seg, men ikke før saken blir avgjort, noe som vil ta tid?

- Ja, helt klart. Når det er sagt, så har faktisk EU-landene det enklere enn oss. De blir passet på av EU-domstolene, mens Norge, Liechtenstein og Island blir passet på av ESA som er strengere og mer krevende enn EU-domstolen. Litt fleipete sier vi at Lichtenstein og Island er gjort ferdig til morgenkaffen, mens resten av dagen blir brukt på Norge.

Uansett må vi bli bedre som bedriftsledere. I Norge er vi mestere på å få bilen til å fungere. Vi kan skru og ordne, men mange har svak formell utdanning. Vi må tilføre kunnskap. Derfor har vi også kjøpt oss inn i Transportkompetanse Haugesund og kan dermed være med på å styre utviklingen noe.

- Blir det færre, men større aktører i fremtiden?

- Det tror jeg bestemt.

- Er vi tjent med det da?

- Det er ikke alle konstellasjoner vi er like glade for. Enkelte har for oss tvilsomme eierskap. Vi bør vurdere å selge Bring, nei, vi krever faktisk at dette selges. Per tar en kort kunstpause, før han fortsetter: så får vi heller betale mer for å sende et brev med Posten da. Går ikke det, så får det legges ned - nå setter jeg det litt på spissen, men - 250 år og ferdig med det. Slik ville det vært for de private.

Per trekker pusten. Han hoster, beklager, tar opp en serviett og tørker seg høflig rundt munnen. Det er for syns skyld.

Så fortsetter han. Han er ikke helt ferdig med utlendingene. Det er forsåvidt ikke vi heller.

- Palleflytterne er ikke gode nok på alt. Egenarten og nisjer finnes i Norge, men det krever altså at vi blir bedre bedriftsledere. NLF har en ekstremt viktig rolle i denne utviklingen og det er en reise jeg vil være med på så lenge jeg har noe å bidra med. Når det er gjort, får jeg heller sitte med beina i strandkanten.

Per ser stolt ut. Han hever nemlig øyebrynene noe. Per Madsen har perfeksjonert kunsten å ikke overdrive kroppspråket sånn i tide og utide. Iallefall ikke i utide, noe det vitterlig er mest av.

Bevegelsen hans er dermed nesten umerkelig, men jeg så det nok. Så har han også grunn til det. I sommer ble han gjenvalgt som forbundsleder for fjerde gang til langvarig applaus.

- Hvordan skal vi håndtere disse utlendingene da? Det ble litt oppstyr da Anneberg Transport først gikk fra å være en versting til å bli fullt akseptert da de meldte seg inn i NLF. Er det måten å gjøre det på?

- Per tørker seg igjen kjapt rundt munnen før han svarer: - Jeg vet ikke om det er riktig å bruke denne saken så mye......Det blir fort betent....... Danske Anneberg ble tatt for kabotasje og ble et symbol. Så etablerte de et norsk selskap og fikk løyver. Det er ikke noe i vedtektene som motsier at de kunne bli medlemmer. Så kan man selvsagt stille spørsmål om det er heldig. Kanskje ikke, men det er bedre å ha de med seg enn mot seg.

Jeg tror vi ser som en del av internasjonaliseringen at man etablerer seg i Norge. Det vil også kunne tilføre oss noe. At de tar med seg erfaringer på en god måte.

- Som Girteka og Thermomax?

- Der kommer konkurranse på like vilkår inn. Vi må være tydelige på at de som kjører i Norge på norske skilter må ha norske lønninger.

Per vet hva han prater om. Han kjenner bransjen godt og blir nok ikke lett vippet av pinnen. Så har han da også vært med en stund. Faren drev blant annet med transport og Per arvet bilinteressen. Som unggutt kjørte han lastemaskiner, traktor og en Chevrolet på lukket område ved fabrikken på Nedre Eiker der faren var transportsjef. Da han ble eldre, var det Bedford som gjaldt. Hver ferie ble det kjøring. Men onkelen fikk ham penset inn på utdanningen som ingeniør. Deretter ble det sommerjobb som sjåfør hos Svensrud i 1971. Den sommeren varte i tre og et halvt år for Per.

Etterhvert følte han tiden inne for å bruke utdanningen sin og flyttet seg over i forsikringsbransjen. Kort fortalt begynte Per som konsulent i Østlandet Gjensidige Bilforsikring og endte som markedssjef. I 1974 trådte også avtalen med Lifas (Lastebileiernes Innkjøpsforretning A/S) i kraft og Per var faktisk med å skape forsikringsavtalen som var forløperen til NLFs forsikring gjennom IF i dag.

Per forsikret mange. Blant annet forsikret han Ivar Jørgensen om at hans forsikring var den rette. Deretter forsikret Ivar på sin side Per om at han ville få jobb som driftsjef hos ham. Det ble dermed noen spennende år med bulk, før han igjen begynte hos Svensrud i 1988. Så fulgte 26 år hos Svensrud, hvorav 19 som daglig leder.

Nå går Per Madsen inn i styret hos Svensrud, samtidig som han er styreleder i GS Bulk - en bedrift som Svensrud kjøpte 50% av for et år siden.

- Du står oppført med ti roller i norsk næringsliv. Hva sier kona til det da? Du er jo nettopp blitt pensjonist?

- Jeg er ikke til å ha i hus om jeg ikke har noe å gjøre, sier kona. Per ler lavt og kort. Utsagnet er dermed mest som en konstatering å betrakte.

- Har dere noe som binder dere sammen da?

- Jada, hun har jobbet litt for Svensrud, samtidig som vi deler motorsportinteressen. Vi ble kjent under Østfoldrallyet for mange år siden.

Ei tøff dame der altså. Det er kun to bokstaver som skiller en tøff helt fra en tøffelhelt. Vi mistenker at hverken herr eller fru Madsen deler undertegnedes kategori. Så har også Per vært president i Norsk Motor Klubb i ni år og i Norges Motorsykkelforbund i elleve. Fortsatt har han noen aksjer i Rudskogen Motorsenter.

- Kjører du noe selv lenger, du er jo medlem av gammel-Saabens venner må vite?

- Ja, jeg har en 1965 modell Saab totakter som jeg har fått frisert litt i Sverige, men det er en Saab 99 som jeg kjører litt løp med. Det har dog blitt liten tid det siste året til slikt. Jeg er flink til å fylle kalenderen.

- Ja, du er jo pensjonist.

Servitøren kommer, tar pastasalaten vår, men lar kaffen stå. Utenfor har trommingen gitt seg og solen kommer frem. Mens jeg misbruker tastaturet på min bærbare mac, gjør Per sitt ytterste for at ikke kaffekoppene skal klirre. Det var da fælt for en irriterende lyd. Per setter servietter under koppen sin, mens jeg diskret tar koppen av skålen.

Vi faller tilbake til bransjeprat igjen.

- Er ansvarliggjøring av transportkjøper reelt? Hvor mye kan vi egentlig kreve av en enkel transportkjøper som ikke er i den store divisjonen?

- Det finnes regelverk på det i dag. Ifølge straffeloven har transportkjøpere et medansvar allerede i dag. Vi jobber naturligvis mye med å få til en større undersøkelsesplikt. Transportsvanen er i så måte et godt verktøy. Når vi prater om dette, vil det ikke i stor grad dreie seg om de som kjøper to palleplasser, men de større aktørene.

- Det er sagt om deg at du er flink til å ordlegge deg. Hvor sterk må man egentlig være for å holde styr på disse lastebileierne i NLF? De er ofte fargerike mennesker med klare meninger?

- Det er ikke noe problem. Har man er fornuftig agenda som er godt forankret og presenterer det diplomatisk, så går det veldig fint. Man må selvsagt finne kompromisser og passe på at folk ikke blir usakelige. Det sitter fargerike mennesker i styret også, det skal jeg love deg. Per smiler av underdrivelsen. Det handler om å helle litt olje på havet og finne gode løsninger for hele organisasjonen som alle kan stille seg bak.

- Det heter seg at takt er å vite nøyaktig hvor langt man kan gå for vidt. Mo er altså en bulldoser og selv er du kanskje mer... diplomat?

- Da Geir kom, ble vi enige om en ting. Geir skulle fronte forbundet utad. Han hadde mediatrening, tid og lyst. Dessuten måtte jeg akseptere å knekke noen egg for å lage en omelett.

Det må til om man skal rydde opp i en organisasjon og nå målene som forbundsstyret er enig om. Geir og jeg har de samme målene, vi er nære som kollegaer og utfyller hverandre godt. Samtidig er det min jobb å holde ham i ørene. Det har forbundsstyret gitt meg beskjed om.

- Er det støy mellom sentraladministrasjonen og distrikene? Føler distriktene at "alt" skjer i Oslo?

- Medlemmene får like mye oppmerksomhet i distriktene som de som er i nærheten av Oslo. Vi er en medlemstyrt organisasjon så det er viktig. Det kan være en kile til spenning at folk er ansatt i NLF sentralt og skal rapportere dit, mens de faktisk jobber i distriktene. Dessuten er forventningene til jobben vi gjør gjerne forskjellige. Det er i seg selv ikke usunt, men vi må få samlet troppene slik at vi ikke skjærer i ulike retninger. Det er ikke uten utfordringer.

Sier diplomaten. Vi forstår påstanden om at Per Madsen er flink med ord og vi tror kanskje vi forsto hva han nettopp mente - men sikker er vi ikke. En lett bekreftende nikking er dermed på sin plass før vi går videre i programmet.

- Hva er det mest trivelig å jobbe med i NLF?

Godt spørsmål - det er nok styreoppgavene. Styrets arbeid er himla viktig. Samtidig er det så mange andre ting - jeg er jo med overalt hvor det skjer. Jeg liker godt å møte folk. Jeg er på mange møter og sånn som transportmessa på Gardemoen er en ekstemt viktig markedsplass for oss. Det er både nyttig og lærerrikt. Der får jeg noe av feedbacken som er nødvendig for å gjøre styrearbeidet så godt som mulig.

- Plikter oppfylles som kjent best når man kan gjøre dem til fornøyelser. På slike plasser får man også gått fra seg litt. Du fortalte meg tidligere at du bruker skritteller?

Ja, jeg fikk det til bursdagen min og nå konkurrerer jeg med broren min. Jeg skal gå ti tusen skritt om dagen. Nå har jeg slått brodern i mange uker, selv om han er 14 år yngre.

Så fikk han den.

- Dessuten har du en hund?

Ja, stadig vekk. Vi hadde en irsk setter frem til i fjor sommer. Da den gikk bort, ville vi ikke ha ny hund, men abstinensen melder seg fort. Nå ønsket vi dog en mindre utgave og i dag har vi en dvergschnauzer som skaper stor glede i familien. Det hjelper på skrittene og ingenting er faktisk så godt som å gå i regnvær.

- Fortell om gladjazzen du er så glad i?

- Hvordan i all verden vet du det? Men ok. Den musikken gir meg gode opplevelser sammen med gode venner og kanskje et glass rødvin. Akkurat den gleden deler jeg nok med mange, men en annen og litt morsom sak er kanskje at jeg elsker is.

- Is? Som i iskrem?

Ja, ikke sånn diplomis-greier altså. Det må være ordentlige greier. Men jeg er ikke alene. Lastebileier Jan Yngvar Tømmerholt gjør det også. Han er kanskje enda mer gæærn etter is enn meg. Han er ekstrem. Helt hekta. Men jeg spiser ikke sjokolade eller så mye annet. Må jo passe på kiloene også. Der kommer igjen denne hunden inn i bildet. Må jo lufte den. Bayaz heter den.

Bayaz ja.

Han kan nok være litt av en bajass selv, den godeste Madsen. Vi vet at han liker fart. Vi vet at han er stoppet to ganger i løpet av en kveld for fartsovertredelser. Og vi vet at denne rolige herremannen som sitter foran oss altså holder styr på hele Norges lastebileiere. Selv om han selv kanskje ikke vil stå inne for den påstanden.

Per Madsen ser alvorlig ut, men han gleder seg over jobben.

Så er da også virkelig glede en høyst alvorlig ting.