Sjåfører forteller fra ekte brann i tunnel

Katastrofefilmen "Tunnelen" drar i disse dager frem et skremmende scenario, basert på virkelige hendelser. Dette er fortellingene fra sjåfører som vet alt om hvordan det oppleves å bli fanget i røyken når tunnelen brenner.

Denne historien fra 2006 skildrer dramatikken under en tunnelbrann
Denne historien fra 2006 skildrer dramatikken under en tunnelbrann Foto: privat
Publisert Oppdatert

Vi må tilbake til en sommerdag i 2006, på E39 i Rogaland. På nyhetene denne kvelden, ble det meldt om brann i lastebil, og at alle kom seg ut i god behold.

Så ringte en yrkessjåfør til vår redaksjon. Han fortalte en annen historie. En uke senere hadde vi snakket med sju sjåfører verden aldri fikk høre om.

Her er historien, slik den ble publisert i TransportMagasinet i 2006:

MASTRAFJORDTUNNELEN ligger langs E 39 mellom Stavanger og Bergen. Den undersjøiske tunnelen er 4410 meter lang og synker ned til 133 meter under havet. To kilometer med åtte prosent stigning i hver ende. Her på Rennfastsambandet er det to slike tunneler. Litt lengre nord ligger en tredje, Bømlafjordtunnelen. Den dypeste og bratteste av de tre.

Litt nord for Mastrafjordtunnelen kommer fergen over Boknafjorden med stadig påfyll. Så også i kveld. Litt før klokka 21 legger fergen til kai og slipper lastebilene i land. Nå skal de til forskjellige destinasjoner i Stavangerområdet og parkere for kvelden.

Stig står fremst på fergen og er først i land. Kystbussen, ekspressbussen mellom Bergen og Stavanger, følger hakk i hel. De andre vogntogene om bord blander seg med personbilene og som et perlekjede av lys nærmer fergekøen seg den første tunnelen. En tankbil med propan venter igjen litt på kaien, før også den setter kursen sørover.

Fra Arendal, i motsatt retning, kommer Cato med Scania 164-580, bil og henger. I kveld er han på vei til Fitjar med glass og dekk. Han bikker inn i Mastrafjordtunnelen og legger retarderen på andre hakket. Farten er rundt 60 km/t. Lasset veier ikke så mye i kveld, så det er ikke all verdens motstand.

Plutselig kjenner han er rykk, motoren ruser og bilen skyter fart. I speilet ser han masse hvit eksos.

Cato kjemper med å få stanset bilen. Han prøver å vri av tenningen, uten at noe skjer. I panikk får han bremset ned, dratt bilen i gir og kvelt motoren. Flammene slår opp mellom hytta og skapet idet han hopper ut av bilen. Det første brannslukkingsapparatet tømmes mot flammene, men til liten nytte. Brannvesenet blir varslet. Gjennom røyken skimter han lysene fra en møtende bil.

Stig er den første som ser røyken. Den er umulig å komme gjennom. En personbil ligger foran ham. Den snur og forsvinner. Idet Stig stanser, ser han skyggen av en person ved siden av bilen sin. Han åpner vinduet. Cato spør etter flere brannslukkingsapparat.

Sammen tømmer de slukkeapparatene gjennom grillen og prøver å komme til der det brenner, men det er trangt og varmt og flammene tar seg opp så snart de fjerner pulverstrålen. Nærmere 20 kg pulver har ingen effekt.

Stig og Cato går oppover forbi den brennende bilen. Røyken går nedover og nordover i tunnelen ettersom de nærmere 30 viftene er satt på fullt for å rydde vei for brannvesenet fra Stavangersiden. Brannberedskapen er størst på den siden og derfor sendes røyken konsekvent nordover.

Alarmen går hos Stavanger brannvesen klokken 21.06.

Brigadeleder Ola Kluge er utrykningsleder i kveld. Han får servert det verste scenariet han kan tenke seg. ”Det brenner i et vogntog. Det står en tankbil med propan bak den og det er en buss i tunnelen.” Det var meldingen brannmannskapene forholdt seg til idet de kjørte mot Mastrafjordtunnelen.

For brigadeleder, Ola Kluge, var meldingen dramatisk
For brigadeleder, Ola Kluge, var meldingen dramatisk Foto: Arkiv: Frode Tellevik

Samtidig er brannvesenet fra Rennesøy på nordsiden først fremme. De kjører inn, men møter røyken og må ut igjen. De har ikke utstyr for slikt. Fra sør ankommer en bil fra Kvernevik brannstasjon først og flere biler blir sendt fra Stavanger, 20 minutter unna.

Sikten er såpass bra på sørsiden, at de første bilene velger å kjøre inn. En kilometer nede i tunnelen ser de den brennende lastebilen. Brannbilene blir snudd, i tilfelle de må raskt ut igjen. Deretter begynner de umiddelbart slukkingen. Førsteprioritet er å få stanset røykutviklingen og hindre at brannen sprer seg til lasten.

Brannvesenet vet nå at mange har kommet seg ut av tunnelen, men de vet også at det sitter folk igjen der nede i røyken. Hvor mange vet de ingenting om.

Stig skjønner at det står en hel fergekø bak den sorte veggen med røyk, og forstår ikke hvorfor røyken sendes den veien. Brannsjefen kommer bort og spør om det er farlig gods på bilen som brenner. Det er det ikke. Kun vinduer og noen lastebildekk.

De to sjåførene blir stående og se på slukkingsarbeidet. Det er vanskelig og tar tid. Stig prøver å snakke til sin kollega fra den brennende bilen, men får ikke svar. Han stirrer bare rett fremfor seg. Er i sin egen verden.

Mens slukkingen pågår utspiller det seg en desperat kamp lengre nede i tunnelen.

Sjåføren på Kystbussen har det ikke lett der han sitter. Med 15 passasjerer i bussen, ser han røyken som stenger veien. Han ringer vakten hos Kystbussen, men de har ikke hørt noe. Etter et par minutter ringer politiet og forteller hva som skjer. De ber ham komme seg ut.

Den tykke røyken i ferd med å nå bussen. Privatbilene fra fergekøen snur og kjører ut. Det gir mer plass. Bussjåføren kommer seg helt over i venstre felt og rygger. Etter 20 meter må han gi opp. Den svarte veggen av røyk har lagt seg rundt bussen. Det er helt stille blant passasjerene. Klimaet i bussen blir raskt dårlig og de puster gjennom t-skjorter og jakker for å holde røyken unna lungene.

Lukten er ekstrem. En blanding av brent gummi, diesel og gift. De føler de tygger på den.

Sjåføren opplever at passasjerene er skremt. De har nok med å puste. En voksen dansk passasjer bryter stillheten. ”Nå dør jeg”, sier han. ”Dette overlever vi ikke”. Sjåføren er skjelven selv også. Han ser ikke en halv meter engang og politiet ba ham komme seg ut.

På et tidspunkt kjenner også bussjåføren dødsangsten. Føler på tanken på at han ikke vil overleve dette. Effekten av tunnelviftene gjør at røyken omsider letter litt rundt bussen. Det gir håp om redning. Inne i bussen er det så vanskelig å puste at sjåføren velger å åpne døren. Han anser luften på utsiden som bedre enn den i bussen.

Det blåser kraftig ute i tunnelen. Det som er igjen av personbiler benytter den nye sjansen til å snu og komme seg ut. Bussjåføren vurderer om han skal be passasjerene finne seg noen å sitte på med. Men hva med ham selv? Tusen tanker raser gjennom hodet. Politiet ringer og sier at brannen har vært under kontroll, men at den blusser opp igjen. Bussen må rygges ut, gjentar de.

To-tre kilometer i en røyklagt tunnel er umulig å rygge, så sjåføren velger å lete etter en nisje i fjellveggen der han kanskje kan få snudd. Han er nå sikker på at han er alene i tunnelen. Vogntogene rundt ham ser forlatt ut. Sikten er fortsatt så dårlig at han knapt ser tunnelveggen på andre siden. Han ber passasjerene følge med gjennom vinduene mens han rygger, for å finne hullet i tunnelveggen.

Plutselig er det der. Dansken med dødsangst blir sendt ut for å dirigere bussen inn i hullet.

Sikten er elendig og sjåføren vil for all del unngå unødig panikk ved å renne borti fjellet og kanskje knuse en rute. Bussen snur og setter kursen ut. Jo lenger opp i bakken den kommer, jo tettere blir røyken. Politiet har sagt at tunnelen er stengt, og at det ikke kommer noen i møte.

Sjåføren sikter etter den gule midtstripen på vei ut. De kjører 30 meter forbi tunnelåpningen før røyken rundt dem letter. Bussen parkerer på brannstasjonen som ligger like ved tunnelinnslaget på Rennesøy.

Både brannvesen og ambulansepersonell er på stedet, men ingen henvender seg verken til sjåfør eller passasjerer den neste timen. I løpet av kvelden kjører bussen til Stavanger og passasjerene går hver til sitt. Den erfarne sjåføren får reaksjonen da han er alene. Han sover ikke på de tre neste døgnene, samtidig som han stadig kjenner på ubehag i lungene. Han reagerer sterkt på den manglende oppfølgingen han og passasjerene opplevde i etterkant av brannen, fortalte han til TransportMagasinet i 2006.

Men ikke alle klarte å snu og kjøre ut denne kvelden. For sjåførene i vogntogene var ikke det et alternativ:

Mastrafjordtunnelen i Rogaland
Mastrafjordtunnelen i Rogaland Foto: Frode Tellevik

Kenneth, i vogntoget bak bussen, ser at bussen rygger forbi ham. Der foran er det en vegg av røyk. Han vet ikke helt hva han skal tro. Første tur med semitrailer til Stavanger blir til en surrealistisk opplevelse i en tunnel. Likevel holder han seg rolig. Forstår ikke helt alvoret. Lener seg tilbake og skrur opp musikken på radioen mens røyken utenfor blir tettere og tettere. Blir ikke skremt. Likevel litt urolig når sikten forsvinner og lysene fra bilen foran ikke er der lenger. Kjenner litt på ubehaget når han slår på taklyset og ser all røyken inne i bilen. Trøster seg med at så lenge det går folk der ute, så er også han trygg.

Ørjan hugger i bremsen i det han ser bilen foran stanser. Dette er ikke en vanlig plass å bremse, så det kommer litt brått på. Tralla skjærer ut, så han legger seg på utsiden av tralla til Kenneth for ikke å gå i fjellveggen. Nå ser også han røyken. Ringer politiet idet han drar på håndbrekket og røyken kommer veltende imot ham. Idet han prater, kommer Kystbussen ryggende forbi. Ørjan tør ikke gå ut av bilen. Politiet ber ham bli sittende. De ringer også opp igjen etter 20 minutter for å høre hvordan det går. Mens de snakker sammen eksploderer dekkene på den brennende lastebilen. Lysene på bilen to meter foran forsvinner i den svarte røyken. Ørjan sammenligner det med en trang heis som står fast mellom to etasjer. Han snakker i telefonen hele tiden. Med kolleger og med mor. Hun er den eneste han tror kan holde panikken unna.

Ørjan er redd. Han skjelver og tårene renner. Tenker på barna sine. Seks, sju og ni år gamle. Prater med ekskona. Vil informere om hva som skjer. Han kjenner at det er mye røyk inne i bilen. Han slår noen korte sekunder på taklyset og ser hvor mye røyk det egentlig er. Han skimter kun et svakt skinn fra tunnellysene. Å rygge er utelukket. Han vet det står andre biler bak. Tankene går til tunnelbrannen på Seljestad noen år tilbake. Han var øyenvitne også der, men sto den gang på utsiden av tunnelen. Likevel. Minnene derfra er vonde. Bare flaks hindret tap av menneskeliv den gang.

Trond Arild ringer sin far, som kommer noen hundre meter lengre bak, for å fortelle at det har skjedd noe. ”Jeg må ut for å se hva det er”, sier han til sin far, men før han rekker å avslutte samtalen har røyken også nådd bilen hans. Han blir sittende. Røyken blir tykkere og tykkere. På det verste ser han ikke speilet på utsiden av sidevinduet sitt. Røyken beveger seg så raskt at han ikke ville klart å løpe fra den. Han ringer brannvesenet og får vite at det brenner i en lastebil. Trond Arild forklarer hvor han står og hva han ser. At det er flere biler og folk nede i tunnelen.

Brannvakten på telefonen ber ham gå ut av bilen for å komme seg ut av tunnelen, men Trond Arild vil ikke. ”Gå bort til tunnelveggen og følg den” sier stemmen i telefonen. Trond Arild er overbevist om at han aldri vil klare å nå ut i live om han prøver. Utgangen er på toppen av en to kilometer bratt motbakke. Han er redd nå. Er ikke sikker på om dette ender godt. Dekkene på den brennende bilen eksploderer. Røyken blir kølsvart. Ingen av sjåførene inne i røyken er sikre på hva det er som smeller eller om den brennende bilen har farlig gods ombord.

Noen vogntog lengre bak sitter Trond Arilds far. Jan Terje sliter med å fortelle oss hva han opplevde. Tårene presser på. Han var sikker på at to menn i familien skulle dø der nede i røyken. Jan Terje hopper ut av bilen da han ser bussen som kommer ryggende. Bussen står stille og sjåføren står på innsiden og fikler med noe over døren. Han reagerer ikke på at Jan Terje vinker og dunker i døren. Jan Terje kommer seg tilbake i sin egen bil. Det var vanskelig å puste og han holdt på å miste bilen sin av syne.

Siden forsvinner bussen videre. Han venter forgjeves på å bli hentet av redningsmannskaper. Jan Terje og sønnen ringer stadig til hverandre for å høre om det er liv. Galgenhumor blir redningen. Ellers går tankene til familien hjemme. I løpet av den dramatiske timen tar Jan Terje farvel med kone og barn i en stille bønn alene i lastebilen. Fra politiet får han beskjed om å ta det med ro. Hjelpen er på vei. Da alt er over og han kjører ut, står den samme hjelpen og vinker han bestemt videre. Han får aldri snakket med oppbudet av ambulanser og politi utenfor tunnelmunningen. De var i stedet opptatt med å snakke med media, føler han.

Hjemme hoster han mye de neste dagene. Det som kommer ut er svart.

Lengre bak kommer Sigve ned i bunnen av tunnelen og stanser bak de andre bilene. Etter et minutt ser også han et berg av røyk komme veltende. Bussen har kommet opp på siden av ham, men åpner ikke døren. Vil nok ikke ha røyk inn i bussen til alle passasjerene, tenker Sigve og innser at bussjåføren nok har det verst av alle som er her inne nå.

Røyken lukter ikke bra og Sigve vil ut. Han bestemmer seg for å kapre en av personbilene før alle forsvinner. Det er eneste vei ut. En eldre dame kaver med å få snudd, men får det ikke til. Sigve åpner døren og ber henne sette seg i baksetet. Selv tar han plass bak rattet og snur bilen. Røyken er så tett at han finner frem til den hvite kantlinjen med hjulet. Hele veien opp igjen følger han lyden av hjulet mot kantlinjen for å vite at han er på rett vei. Han kjører i blinde. Vel ute må de trekke langt bort fra tunnelmunningen for å unngå røyken. Han er forundret over at røyken ble blåst mot alle bilene før folk fikk kommet seg ut.

Sigve mener han har løsningen på sikkerhetsproblemene i tunneler som dette. Det burde vært skutt containere inn i fjellet med jevne mellomrom gjennom hele tunnelen, slik at folk kunne søke tilflukt.

Luftslanger med overtrykk ville sørget for at frisk luft stadig ble pumpet inn og holdt røyken ute.

Etter hvert blir Sigve og de andre kjørt ned til bilene sine av brannvesenet. De spør sjåførene hvordan det går med dem, før de drar videre. Sjåførene som sitter på med brannbilen fra Rennesøy er omtrent de eneste som får dette spørsmålet denne kvelden.

Jan Eldar ventet igjen på fergekaien noen minutter, og kom derfor som siste bil inn i tunnelen. Avløseren har tatt en ekstra kveldstur til Kårstø for å laste tankbilen med propan. Nede i tunnelen stanser trafikken opp og han tenker at det må ha skjedd en ulykke. Først da personbilene er på vei ut igjen, får han se røykskyen som kommer veltende mot ham. Han skjønner nå at det er brann i tunnelen. Å få med tankbilen med henger ut av tunnelen nytter ikke i det kaoset av personbiler som er rundt ham.

Idet røyken innhenter ham og han kjenner det svir i øynene, prøver han å stanse en av personbilene for å komme seg ut. De tre første vil ikke stanse. Nummer fire, en unggutt, slipper ham inn i bilen og sammen drar de ut av tunnelen i siste liten før røyken blir for tett. Jan Eldar kontakter brannvesenet utenfor. Han er bekymret for tankbilen og det faktum at han ikke vet hvor i tunnelen det brenner. Han får støtte av brannvesenet på utsiden, at vurderingen hans om å komme seg ut, var riktig. Han har ingenting inni tunnelen å gjøre, slik det utvikler seg.

I ettertid viste det seg at tankbilen sto 700 meter unna bilen som brant.

Brannen ble slukket, men ingen av dem som var der, vil noen sinne glemme denne kvelden.
Brannen ble slukket, men ingen av dem som var der, vil noen sinne glemme denne kvelden. Foto: privat

Brannen er slukket, røyken letter og en brannmann kommer til syne. Han vinker på bilene. Ørjan skjelver så han får ikke bilen i gir. Bommer og må prøve igjen. Utenfor tunnelen blir han vinket videre av politiet, så han kjører. Det eneste han tenker på er å komme seg til Sola og parkere. Han blir sittende en time før han går ut av bilen for å losse. En kollega kommer og de blir sittende å prate til klokka blir tre om natten. Sjefen ringer jevnt og trutt for å høre hvordan det går. Ørjan kjenner seg uvel hele neste dag. Er kvalm og svimmel. Fikk i seg mer røyk enn det som godt var.

Stig velger å vente litt med å kjøre ut av tunnelen. Han ønsker å ta seg av kollegaen fra den brennende bilen og som ikke har annet enn det han står og går i. Bilen til Stig har stått med vinduet åpent hele tiden. I kampens hete glemte han å lukke det før han løp av gårde med brannslukkeapparatene. Det lukter jævlig inne i bilen. Alle de andre lastebilene er borte idet Stig kommer til åpningen. Det forundrer ham. Cato sitter ved siden av og de stanser foran oppbudet av politi og ambulanser. Politiet vil vite hva som har skjedd, om de to vet hva årsaken er. De spekulerer i varme bremser, men Stig avviser det. Det var i motoren det begynte å brenne. Politimannen er tilfreds og takker for praten. Ikke et ord om hvordan det står til med de to sjåførene.

Cato blir spurt av en ambulansesjåfør om han vil være med på legevakten, men har ikke lyst. Han får et klapp på skulderen før de drar sin vei. Ganske ironisk. Han, som knapt var i røyken i det hele tatt, fikk tilbudet. Stig syns det er for dårlig at ingen av kollegene hans ble kontaktet da de kom ut. Det er tøft å takle en time i svart røyk og uvisshet om hva som skjer.

Bergingsbilen kommer. Stig blir med Cato ned igjen. Vil ikke forlate kollegaen i den tilstanden han er. Før de reiser av gårde med vraket, gir bilbergeren beskjed om at han skal varsle politiet og be dem hente de to sjåførene nede i tunnelen. Det går en halvtime, tre kvarter. Ingen kommer. To mann fra vegvesenet som har undersøkt tunnelen tilbyr skyss ut av tunnelen igjen.

Stig blir oppgitt. De to har tydeligvis ikke mer her å gjøre, tenker han og setter seg i bilen. Han tar Cato med seg til Tananger og lager mat til dem begge. Det er tre og en halv time siden brannen brøt ut. De blir sittende å prate utover natten til Cato blir hentet av sjefen sin. Han har vært hjemme hos Cato og hentet med noen klær til ham. Sammen laster de om og fortsetter turen til Fitjar. Unggutten sitter bare på resten av turen.

Avisene og nyhetene dagen etter slår saken stort opp. Politi og brannvesen skryter av hvor bra aksjonen gikk. De hadde hatt en øvelse på dette tidligere. Avisene intervjuer enkeltpersoner som skryter av at de har vært inne og kommet seg ut igjen. Og om hvor dramatisk det var for dem. En forteller om panikken der inne og at han tok med seg en livredd tankbilsjåfør ut igjen.

Ingen nevner at det sto sju vogntog med mennesker i der inne i røyken gjennom en hel time. Stig gir beskjed. Dette finner han seg ikke i. Han kommer på nyhetene på TV2 om kvelden, sammen med Ørjan. De får fortalt sin versjon. Det hjelper litt på raseriet de føler.

Brannsjefen tar kritikken personlig. Syns det burde være godt nok at de kom ned med brannbilen og slukket brannen. Hevder de ikke har verken kapasitet eller midler til å utrette mer enn de gjorde.

Dette skjedde for 13-14 år siden. Mye har endret seg siden den gang. Tunnelene er utbedret med ny teknologi og ikke minst har utrykningsetatene høstet verdifulle erfaringer etter en rekke dramatiske tunnelbranner de siste årene.

Men fortsatt er det meste opp til deg og meg. Selvbergingsprinsippet gjelder fortsatt.

Ta gjerne en ekstra sjekk på om du har utstyret du trenger i lastebilen.