Svein Rune - drømmen om USA
Svein Rune Nordeide fra Høyanger er vel nærmest for en legende å regne, hva norsk transport angår. Etter 55 år på landeveien har han blitt et kjent og kjært ansikt for mange. Alltid med en kommentar, et smil og en historie på lager. Lastebil har han kjørt siden han i seksårsalderen hjalp til hjemme på kaien på Nordeide.
- Min far og min onkel drev med transport, så jeg har fått det inn med morsmelken, smiler Svein Rune. Han har vært over det meste av Europa.
Mange husker nok Nordeide Transport, som eksisterte i 33 år og hadde 14 biler på det meste. I år er det 50 år siden han etablerte transportbedriften ved Sogneforden. Eksport for Hydro i Høyanger la grunnlaget for mange stabile år, men en konkurs hos felgprodusenten og oppdragsgiveren Fundo i 2001 førte til at Nordeide Transport gikk med i dragsuget.
– Det ble tungt å fortsette da. Jeg startet opp igjen med seks biler noen måneder etter, men tre biler gikk av veien de første tre månedene, noe som førte til at jeg valgte å gi opp transportbedriften. Jeg hadde fått nok, erkjenner han.
Siden har Svein Rune livnært seg som sjåfør hos andre.
Men norske biler var fortsatt ikke nok for sogningen. Etter å ha feriert i Amerika i 25 år og blitt kjent med mange lastebilfolk der borte, ble drømmen om �?big rigs�? til slutt så stor at han i 2007 tok steget fullt ut og dro til Canada for å prøve lykken som lastebilsjåfør.
- Det er jo de store bilene som har dratt meg bortover dit i alle år, innrømmer han. – Sammen med naturen på vestsiden i Colorado og Arizona, der jeg har vært mye. Så ble det til at jeg tok en tur til Canada og Alaska. Vi bodde hos noen jeg ble kjent med via internet, på en liten truckstop.
- Jeg ble kjent med flere transportører og var med en av dem, �?Singing Sam�?, i lastebil oppover til Alaska i 40 minusgrader. Han er en legende i Alaska og Canada og har gitt ut mange CD-er med egenkomponert musikk om livet på landeveien. Jeg prøvde etterpå å få meg en jobb der oppe og fant til slutt et firma på internett som hadde et opplegg de kalte �?immigration opportunity�?, forteller han.
Transportfirmaet han fant i Canada sørget for alt av papirer som måtte til for å få innpass og arbeidstillatelse.
Svein Rune måtte starte på bar bakke og ta nye førerkort da han kom til Canada. Hele alfabetet i norske sertifikater hjalp ikke det dugg. – Det var jo 43 år siden siste jeg hadde lest til førerprøven, så det var en prøvelse. Trafikkreglene er mye de samme, med unntak av noen skilt som er litt annerledes. Jeg leste selv og var inne og tok testen når jeg følte meg klar til det. Vi fikk 25 spørsmål på teorien til personbil og det samme på stor bil. I tillegg kom 25 spørsmål om bremser. Man kunne bare ha tre feil på tungbilprøven, forteller han.
For å skjønne spørsmålene riktig, oversatte Svein Rune dem til norsk. Det ble litt vel teknisk til tider. Han leste døgnet rundt en periode og drømte om trafikkskilt om natta. – Den var litt tung, den teorien på bremseprøven. De har litt andre systemer der borte og ikke de ventilene som vi er vant med. Jeg brukte litt tid på den og strøk en gang på den også, før jeg klarte den, sier han.
Han lånte en pickup fra firmaet der han skulle jobbe for å ta oppkjøringen på personbil. Han besto så vidt. – De har jo tusen jernbaneoverganger der borte og man skal ikke bremse ned sier de. Jeg tok det litt forsiktig og så meg godt for og holdt på å stryke på grunn av det. De var også strenge på stoppskilt. Da skulle du stå helt stille. Men jeg klarte det. Lastebillappen gikk også bra.
Uken etter var det å begynne å kjøre firmaets opplæringsbil.
De hadde et eget program som alle sjåførene måtte gjennom før de fikk begynne, mest for at de selv skulle ha ryggen fri om noe hendte. Hver eneste morgen stilte vi opp foran bilen og gikk sjekkrunde rundt hele vogntoget. Vi sjekket at speil, skjermer og dieseltanker hang godt fast. Vi sjekket lys og utstyr, alt i en viss rekkefølge. Under tralla måtte vi måle slaglengde på bremsehevarmen på alle akslene og si fra hvor mange centimeter slakk det var og merke av.
Vi måtte ta av bremseslangene i en viss rekkefølge og sjekke for luftlekkasjer. Dette drev jeg med en hel stund før det satt godt nok til å ta prøven. Da var det samme prosedyre, bare med en sensor til stede. Man måtte forklare punkt for punkt hva man gjorde og hvorfor.
Etter en kjøretur med den trivelige sensoren, var sertifikatet i lomma og det virkelige eventyret kunne begynne!
Egen bil, åpen tralle og endeløse prærier med lette lass på bilen. Konstant vind og om vinteren 40 minusgrader i tillegg. Velkommen til den store drømmen!
- Vi kjørte mye snøscootere og firhjulinger fra fabrikkene til Polaris og Artic Cat som lå like ved der vi holdt til. Ellers var det alle typer gods man kunne få på bilen. Med jobb og sertifikat i Canada var det fullt mulig å kjøre også i Amerika. Jeg måtte bare fylle ut de samme papirene som alle andre innreisende til USA.
Forakseltrykket på Svein Runes Kenworth T 800 var 5500 kg og boggitrykket 17 000 kg. Totalvekten lå på rundt 38 tonn fordelt på fem akslinger.
Han var mer enn en gang forundret over logistikken han var vitne til på det amerikanske kontinentet. Lite lass og lange avstander var gjengangeren. – Jeg lastet ofte materialpakker langt pokker i vold nord i Canada og hadde dem på bilen i 3000 kilometer, med halvparten av lassene vi laster her hjemme. En annen gang kjørte jeg 3000 kilometer med et lite kolli på fem tonn og hadde hatt plass til to bulldosere ved siden av.
Svein Rune tjente gode penger de første månedene han jobbet i Canada, men så steg dieselprisen og panikken begynte å bre seg både i transportbransjen og i hele samfunnet.
Unge lovende Nordeide holdt ut i ni måneder, før han valgte å takke for seg og dra hjem. Hans karrière som trucker ble avsluttet 15 juni, 2008. Siden han avsluttet før kontraktstiden på to år var omme, måtte han betale for opplæringen han hadde fått, med 2000 dollar.
– På slutten ble det slik at jeg lurte på om jeg hadde jobb neste uke. Flere og flere firma sperret bilene sine på lavere hastigheter for å spare diesel. Og flere og flere gikk konkurs. Vårt firma hadde 225 biler da jeg begynte og 150 da jeg sluttet. Det sto biler til salgs over alt.
Svein Rune hadde sansen for samholdet og den gode tonen han opplevde mellom sjåførene. Han er glad han levde ut drømmen, fortalte han altså til TransportMagasinet i 2008. Vi ønsker tillykke med jubileet.
Husk: De gode historiene leser du i TransportMagasinet. Klikk her for et abonnement!
