7

Bilder

- Jeg viste tegningen til Rolf Olav. Han var nok litt i stuss og tenkte at den kunne bli dyr og lei å selge senere. Men så ble han litt på hugget selv. Han liker jo å ha en litt grom bil også. Vi ble enige om at jeg måtte ta en del dugnad og montere mye selv om dette skulle gå i hop. Foto: Sondre Sjong.

Fyttirakker´n for et håndtrykk. Asbjørn Bennæs smiler når han presenterer seg. Ser meg rett i øynene. Selv får jeg tårer i mine og breker noe om at «jasså, så dette er bilen, altså?» Noe som i og for seg er det mest overflødige jeg har sagt denne uken. Deretter klemmer jeg hånden hans, litt hardere enn jeg pleier, tilbake mens jeg også gliser kameratslig. Jeg er jo en av gutta, jeg også.

En forsker fortalte meg en gang at språk bare utgjør en tredjedel av kommunikasjon mellom to mennesker. Resten består visstnok av fakter. Han hadde nok kost seg verre nå, slampen.

Det gjør forsåvidt jeg også. Det er en av de siste dagene i mai. Sarpsborg lukter solkrem og nitimen jazzer sommermusikk idet vi ruller inn foran Asbjørns lavtbygde hotell like ved Borregaard der han snart skal dumpe avfall fra vestlendinger som har forstått å sende søppelet sitt østover, lengst mulig bort.

I resepsjonen møter vi Asbjørn Bennæs. Han er 26 år, liker gamle biler, countrymusikk og er «egentlig en bygderamp fra Nordfjord som trives best i flanellskjorte og slitte jeans». Det er sikkert sant. Det er en antrekk man kan utrette mye i. - Jeg tør ikke spørre hvor mange timer Asbjørn bruker på å holde bilen i stand. Svaret ville gitt meg dårlig samvittighet. Ordene tilhører Rolf Olav Tenden fra vår siste samtale og synger i bakhodet da Asbjørn viser meg rundt i hytta.

Da Asbjørn var liten, var han over snittet betatt av hjul og motorer som bråkte. Ifølge hans mor synes han det var helt topp da de gamle damene kom rullende med trillekofferter langs veien.

Deretter gikk det slag i slag. Først med tegninger av lastebiler. Så ble det knipset bilder langs riksveien der Asbjørn og hans mor bodde. Og hvilke biler gikk der? Jo, Tendens naturligvis. Det hjalp ikke veldig at sønnen til naboen kjørte for bedriften og av og til dro med seg settet hjem heller. Da var det bare å ta bilder og spekulere. Det ble en selvpåført mental hjernevasking allerede i unge år, der altså. Asbjørn utdannet seg som lastebilmekaniker og skrudde hos Volvo i Stryn. Senere tok han lappen på tung bil i militæret. Nå har han kjørt for Tenden Transport i fire år etter tidenes korteste jobbintervju.

- Ifølge Rolf Olav Tenden kjørte du mye rundt bilene hans i en gammel, mintgrønn Volvo 244 og glante?

- Den har jeg ikke lenger. Det var nok omtrent det første Rolf sa etter at jeg ble ansatt: Du må selge den stygge, grønne Volvoen. Så da ble det slik. Asbjørn ler, og fikler litt i skjegget før han fortsetter: Rolf er en fin sjef, en fin sjef, ja. Det forteller litt om ledelsen at en ung kar som meg får lov til å kjøre noe slikt etter bare å ha vært ansatt i tre år. Det viser at han tør å satse på ungdommen, mener Asbjørn før han peker på dashbordet og dørsidene. De skal snart lakkeres i samme farge som interiøret ellers. - Akkurat det gruer jeg meg litt til. Det er mye pirkejobb, men vi får no sjå. Det skal jo være fint.

Vi tror nok det har like mye med person som alder å gjøre. Da Asbjørn var fersk i selskapet, fikk han et walking-floor sett som teknisk sett var ok, men som var slitt og langt fra pent å se på. Etter tre ukers innsats fra unggutten, var bilen pusset og i god stand. Da det ble på tide med ny bil, gjorde Asbjørn det han kunne fra ungdomstiden: Han tegnet en bil slik han ville ha den. Bort med høyt tak, køyeseng, kaffetrakter, mikroovn og alt det andre. Inn med lav hytte og strake rør. Punktum.

- Jeg viste tegningen til Rolf Olav. Han var nok litt i stuss og tenkte at den kunne bli dyr og lei å selge senere. Men så ble han litt på hugget selv. Han liker jo å ha en litt grom bil også. Vi ble enige om at jeg måtte ta en del dugnad og montere mye selv om dette skulle gå i hop. Men etterhvert som Rolf Olav så lista over ekstrautstyr som vi fjernet, tok han det inn igjen. - Du må jo ha det og det, sa han. Det ble mer utstyr etterhvert som bilen tok form. Og bilen ble nok dyrere enn først beregnet.

Visste vi det ikke: Penger er vitterlig roten til mye godt.

Asbjørn smiler. Han er stolt og forklarer videre: - Skissene tok vi til Nomek. De er utrolig dyktige og kom tilbake med ferdige tegninger. Dermed var vi igang. Eksosrørene kom på plass. Heldekkende platting. Ny bakende. Takggrinda laget vi selv. Den passer rett i festene på taket. Og verktøyskapet bak får lunk fra eksosen og tørker klærne. - Skapet er utformet slik at vi får utnyttet plassen bak dørene godt også, sier Asbjørn. Påbygget virker solid. - Ja, de er dyktige, disse på Nomek gjentar han.

Asbjørn smiler og mimrer. - Rolf Olav ville ha led-lys, men det ville jeg ikke. Her er det halogen som gjelder, ler han. Skal man være litt Old School, kan man ikke komme med led-lys. Dessuten liker jeg fargen på halogen-lyset bedre, sier han.

Les også: I tillegg får han lønn...

Monteringen tok han selv. Da var utdanningen som mekaniker god å ha. De siste par månedene før bilen var klar, gikk det unna. Nomek lagde deler på dagtid, og Asbjørn monterte på kvelden og i helgene fra påsken til første helgen i juni i 2016. Det ble en del overnattinger i bilen. Når han var en sjelden gang var hjemme, sydde han interiøret på kjøkkenet. - Det holder kanskje ikke dansk kvalitet, men det er litt moro å ha prøvd seg på det også, forteller han blygt. Det er jo litt kjekt å kunne si at man han gjort det selv.

Rolf synes kanskje at jeg har gjort nok med bilen nå. Men….vi får nå sjå. Asbjørn røsker seg lett i skjeggtustene igjen. Nikker for seg selv.

Det er ikke alle som har gule lys som delelager. Hos Asbjørn er det forbruksvare. - Ja, det er gjerne litt ubrukelig løsning, men fint skal det være, vet du. Det var en stund i vinter da det røk ett til to lys i uka. Han ler litt. Kikker ned, men lurer oss ikke. Han angrer ikke. Antakelig kunne han byttet lys daglig, så lenge han synes det ser bra ut. Du verden som vi misunner ham.

Pipen har gjerne en annen lyd når man er i tyveårene. Bokstavelig talt. Asbjørns piper er på 6 tommer, stikker 4.15 opp og er akkurat innenfor maksimal bredde. Ja, det er en spesiell bil. FH16 med 750 hester. Hytta går bare tre meter og tyve centimeter fra bakke til tak og er senket i utgangspunktet. Volvo reklamerer med at den er god i gruvedrift, tømmerkjøring og annen transport der det kreves lav høyde.

Slik er det ikke hos Tenden Transport. Og med Asbjørn som sjåfør kan vi bare fastslå at det tvert imot har vært høyt under taket da bilen ble bestilt - helt på linje med Tendens tendenser.

Denne saken sto på trykk i sin helhet i TransportMagasinet tidligere i år. Du kan få et godt tilbud på abonnement her.