Endelig helg med Raymond: Ferietid
HUMOR: Er du klar til å dele veien med bobilturistene?
Sommeren er her, og med det ferietid. Siden mange må melde pass til sydenferie i år, ligger det an til flere nordmenn på bilferie i Norge. Da skal folk kjøre hvileløst omkring og klage på bensinprisen, mens de leter etter et Instagram-vennlig hotell som koster flesk.
I tillegg kommer selvsagt den vanlige gjengen fra Mellom-Europa, som kommer til Norge og legger beslag på både fiskebestanden og veinettet med pensjonistkuvøsene sine – de tyske bobilene.
Bobilsalget i Norge har jo også skutt fart, så nå står det i gjennomsnitt en sånn prostata-boks utenfor annethvert hjem.
En døgnhvileplass er et aldeles perfekt sted å overnatte på
Disse skal man som yrkessjåfør altså dele veien med. Ikke bare veien, men de som har betalt en million for minst mulig plass å krangle med kjærringa på, skal jo heller ikke bruke en krone på bobilparkering. For dem er en døgnhvileplass et aldeles perfekt sted å overnatte på.
Motoriserte tupperware-fanatikere våkner som kjent bare en trost hvisker utenfor bobilen på morgenen om de står parkert ute i naturen et sted, men så fort de står på en døgnhvileplass så blir de både døv, blind og har tungt for å forstå den enkleste ting.
«Det står ikke forbudt for bobiler her» kommer det nasalt, mens de ser på oppmerkede plasser som indikerer lengden på et vogntog. Uten at den type informasjon får det til å gå et lys opp for dem.
Captain Anti Schnellfaher
En gang møtte jeg på en slik kinderegg-fahrer. Han var riktignok ikke tysk, han var norsk. Og hadde åpenbart brukt alt av arv og forbrukslån på fasade på hjul. Han og fruen var stolte eiere av bobil. Jeg var trøtt, lei og gikk tom for kjøretid. Og de hadde altså funnet det for godt å parkere på en døgnhvileplass.
Hun satt og strikket, han satt og var storkar. Sånt gir meg snerk på hypofysen. Jeg banket på døren og der kom Captain Anti Schnellfaher ut, og påpekte til meg at «Nu er det sent, nu vil vi ha ro».
Jeg vet ikke hva han jobbet med, men det må i beste fall ha vært en kontor-rotte som sto der foran meg. Jeg sa min ærlige mening, uten at det var så veldig mye å hente mellom linjene der, og det satte han lite pris på.
Han stod der med genseren over skuldrene, med en såkalt lekker knute foran halsen, og et lite øyeblikk hørte jeg ikke hva han sa. I stedet kikket jeg på genseren og lurte på om de som går kledd sånn, skjønner hvor lett det er å kvæle folk med deres eget plagg?
«Dette finner jeg meg ikke i, nu lukker du brødboksen!» sa han.
«Ja vel» repliserte jeg, og smelte igjen døra på bobilen.
Han stod med øyne like store som egoet, og stotret frem: «Du lukket døren min!», noe jeg jo var dønn enig i.
Jeg svarte: «Dette er ikke en plass for brødbokser, så god tur videre, NÅ».
De dro ...
En udugelig søppelhaug av en uerfaren sjåfør
Bobiler, de blir litt som den irriterende myggen som surrer foran øret ditt når du sover. Du vet den er der, men du blir ikke kvitt den. Men til slutt ... Og den irritasjonen presterer enkelte av disse bobilene enten de kjører eller står i ro.
Hederlige unntak finnes naturligvis.
Men stopp litt, er bobiler egentlig det verste med sommeren? Svaret er nei.
Ja vel, så plages man med litt for mange ferietrafikanter på sommerveiene, med litt for lite erfaring og altfor mye tid, mens man selv prøver å få gods og varer frem. Men så en dag skal man selv ut i ferie. Det må vel være fint? Svaret er nok en gang nei.
Med ferien kommer nemlig en ny bekymring. Ferievikarer. Uten å vite hvem som skal ta over bilen din i tre uker, sitter du i god tid i forveien og banner en ukjent person opp og ned i mente.
Du er urokkelig sikker på at det kommer en udugelig søppelhaug av en uerfaren sjåfør som kjører med arbeidsskoa på, slafser i seg cheesburgere i hytta dagen lang mens han røyker karvablad og er sikkert så møkkete at han har oljeutskiller i dusjen hjemme.
Og bilen kommer til å være oppskrapa, ihjelbulket, alt av markeringslys er helt sikkert revet av, og senga trenger besøk av skadedyrkontrollen og folkehelseinstituttet når ferien er over.
Den beste tida på året
Og dette går du og irriterer deg over hver eneste forbanna dag, gjennom ferien, slik at du ikke får fred og ro i sjelen i det hele tatt. Du bare går der og glefser til unger og kone, og når ferien er ferdig er du mer sliten enn da den startet.
Første dag etter ferien tropper du opp på jobb, og der står bilen din, vennen din, smykket ditt. Nyvasket og glinsende. Fordi ferievikaren har tatt vare på den. For mange av oss er det den beste tiden på året: Å komme tilbake på jobb etter sommerferien, få senket skuldrene og endelig slappe av igjen. Men før det: Mye irritasjon.
Raymond Falldalen
Omskolert yrkessjåfør, jobber i dag som komiker. Etter 16 år som yrkessjåfør er tiden inne for å framsnakke transportbransjen og livet ellers.
Raymonds spalte har turet og gått i TransportMagasinet i noen år. Nå er det på tide at et større publikum får kost seg med skråblikket hans på transportbransjen og livet generelt. Hver fredag vil vi legge ut et nytt innlegg fra spalten hans som tidligere har stått på trykk i TransportMagasinet.
