Endelig helg med Raymond: Tverrslag
HUMOR: Det er alltids kjekt når det åpner nye veier, som det nå gjør mellom Bergen og Os/Halhjem. Så får man se hvilken fordel som er størst: Å komme seg fortere til Bergen, eller fortere vekk fra Bergen.
Det samme spørsmålet dukket opp da KRIFAST åpna i 1992 og Kristiansund ble koblet til fastlandet. Det var ikke måte på hvor bra dette skulle bli for næringslivet i Kristiansund og byen generelt. Med en fastlandsforbindelse, ville bedrifter og folk strømme til byen.
De glemte èn liten ting: veien var åpen i begge retninger. Folk flyttet ut av byen. Det var det absolutt ingen som hadde sett for seg, at kjørefeltet ut av byen skulle bli brukt.
Det er greit med tunnelsyn, men det får da være grenser. Men uansett hvilken retning en vei går, så må den bygges av noen. Og skal man ha et høl eller to i fjellet, så trengs det lastebiler for å få tunnelmassene ut. Og nettopp den nye veien mellom Bergen og Os var jeg med på. Jeg kjørte tippbil i Lyshorntunnelen da den ble sprengt ut.
Jeg tror aldri en lastebil har hatt høyere ryggehastighet
Utgangspunktet for en slik jobb er et fjell, og det skal det lages et hull i. Med andre ord er utgangspunktet litt kjedelig. Da vi hadde sprengt ut rundt 150 meter av tverrslaget, og en ny salve var klar, ventet alle bilene utenfor tunnelen.
Men så var det denne ene sjåføren.
Han hadde ett mål. Han skulle være pliktoppfyllende.
Han dundret rett inn i tunnelen rett før salva skulle gå. Han var åpenbart stresset, og var redd for å få tunneldriverne på nakken fordi han kjørte for sent. Så han gav gass. Rett inn. At vi andre ventet på et smell hadde ikke han fått med seg.
Vi som stod utenfor, så lastebilen forsvinne inn i tverrslaget. Vi tittet på hverandre og tenkte: «Shit ... det skal jo smelle nå».
Det neste vi ser, er en lastebil som kommer i full fart ut av tunnelen, ryggende. Jeg tror aldri en lastebil har hatt høyere ryggehastighet. Nå var det ikke bare sjåføren som var redd, jeg tror lastebilen var vettskremt også.
Det neste vi ser, er en av tunneldriverne som kommer rasende, ildrød og trampende ut av tunnelen. Han var mest interessert i å sprenge fjell, ikke sjåfører. I hvert fall frem til akkurat da.
Det mest brukte ordet
All massen ble fraktet ut av tverrslaget. Og kun tverrslaget. Var det ett ord vi brukte 3000 ganger om dagen, så var det «Tverrslaget».
Da sommeren kom, skulle laglederen for bilene på ferie. Da tok en annen sjåfør, Lubo, over den rollen. En alle tiders kar, men noe ukonsentrert til tider. Han hadde i månedsvis forholdt seg til dette «tverrslaget» over radioen. Det var også den eneste veien han kjørte. Hver dag. Hver eneste dag.
Men nå satt han Lubo med ansvaret, og en dag måtte han snike seg forsiktig bort til oss andre sjåfører, og spørre: «Unnskyld, hva er tverrslag?»
Vi andre så på hverandre, og tenkte: «shit ...».
Apokalyptisk drønn
Tunnelkjøringen var egentlig lett å trives med. Det finnes annen kjøring som er kjipere, det kan du sitere meg på.
Vi kom etter hvert lengre og lengre inn i tunnelen. Jeg husker en dag vi stod i tunnelen og venta på at salva skulle gå. Den ble selvfølgelig utsatt, så jeg tenkte jeg like gjerne kunne ta lunsjen min der inne. Venting var vi blitt ganske gode på inni fjellet der.
Idet jeg skulle til å sette tenna i en bagett, så gikk salva. Ventetiden var langt kortere enn jeg hadde trodd.
Med et apokalyptisk drønn fyrte de av.
Bilen rista, ørene suste. Jeg skvatt noe helt for jævlig.
Bagetten føyk ut av hånda mi og jeg så garnityret gå i bane inne i hytta på lastebilen. Colaen føyk ut av den andre hånda mi og jeg kunne i sakte film se at her kom det til å bli mye å tørke opp.
Jeg tenkte for meg selv: «shit ...».
Fjell er fjell. Mørkt, grått og kjedelig. Det skulle man kanskje tro. Men da jeg var ferdig med tunnelkjøringen måtte jeg innrømme at jeg hadde tatt feil. Dette er så absolutt en fin kjøring. Og skal vi ha nye veier i dette landet, så må det ofte bli tunneler.
På Møre var det nå nylig en akademiker som gikk ut og sa at man trenger ikke å bygge nye veier. Fordi folk har hjemmekontor.
Da jeg leste det, tenkte jeg: «shit ...»
Raymond Falldalen
Omskolert yrkessjåfør, jobber i dag som komiker. Etter 16 år som yrkessjåfør er tiden inne for å framsnakke transportbransjen og livet ellers.
Raymonds spalte har turet og gått i TransportMagasinet i noen år. Nå er det på tide at et større publikum får kost seg med skråblikket hans på transportbransjen og livet generelt. Hver fredag vil vi legge ut et nytt innlegg fra spalten hans som tidligere har stått på trykk i TransportMagasinet.
