Thea fra Tretten: - Jeg var så ydmyket og flau at jeg takket nei til hjelp
Av Eivind Bye
MENNESKENE PÅ VEIEN
“Det var jo litt av en måte å lære på”
- Sjåfør: Thea Heggen Rognstad
- Bosted: Tretten i Øyer kommune
- Kjører: Kjører som oftest i Valdres, men det hender turen går til Gudbrandsdalen og noe utpå «Ringsaker».
- Transporterer: Melk fra gårder inn til meieriene
- Bil: Scania R490 tankbil, 2016-modell
- Thea har kjørt lastebil siden 2019, og jobber for Sigurd og Ola Grimstad.
- Instagram: @thea_heggen_rognstad
“Jeg er født inn i og oppvokst i dette yrket. Både min far og morfar kjører lastebil, og de er mine kolleger i bedriften der jeg jobber. Så eplet faller ikke så langt fra stammen.
Jeg var ikke store jenta første gangen jeg var med pappa på arbeid. Jeg fulgte han rundt omkring og overalt på arbeid. Mye av barndommen min bestod av lastebil og bil, og det ble planta inn i hodet mitt ganske tidlig. Som liten pleide jeg å sitte på fanget til pappa mens vi så på videoer av lastebiler og biler på youtube. Når vi var på bilturer så var det alltid om å gjøre å gjette hvilke lastebiler vi kjørte bak og slik. Jeg skjønte ganske tidlig at dette var noe jeg også ville drive med. Det var min store drøm å bli yrkessjåfør, og jeg klarte det.
Jeg husker veldig godt vinteren 2019, altså den første vinteren som yrkessjåfør. Det er spesielt en dag den vinteren som ikke vil gå i glemmeboka med det første, nemlig mandag 18. november.
Det var første gangen jeg skulle ut på skikkelig vinterføre alene, og jeg visste at jeg hadde noen krevende gårdsveier i vente. Jeg grudde meg skikkelig dagen før, så pappa fikk meg med ut seint på kvelden og vi gikk igjennom det ene og det andre for at jeg skulle bli litt tryggere på meg selv.
Les også: Kjersti fra Lesja: - Det gikk en faen i meg!
Dagen kom, snøen var kram og det var glatt. Jeg la på kjettinger og brukte dem så mye jeg kunne. Det gjorde susen, og de første hentingene gikk jo mye bedre enn forventet. Jeg begynte å bli «varm i trøya» og tryggere på meg selv.
Da jeg kom til den siste gården jeg skulle hente på, så stod jeg litt nede på plassen før man begynner opp selve gårdsveien. Jeg vurderte om jeg skulle prøve meg opp veien uten kjetting, bare ved å kjøre på noe trykk på drivakslingen. Det er jo noe av det dummeste man kan tenke, for når du i det hele tatt tenker at du burde hatt kjetting så legger du helst på kjetting. Men jeg var jo blitt så varm i trøya at jeg prøvde meg uten kjetting, og jeg kom ikke langt opp i bakken før bilen kom seilende baklengs ned igjen.
Så dum jeg var så prøvde jeg en gang til, og det gikk ikke bra. Da jeg kom seilende ned igjen slo underkjøringshinderet ned i bakken og det ene festet knakk. Heldigvis ikke så ille at hinderet hang ned på bakken.
Jeg var ikke så tøff og varm i trøya lenger da jeg hoppet ut av bilen for å hive på kjettingene. Jeg fant de frem, men de var blitt tunge og fulle av snø. De ble også helt borte i snøen da det ikke var noe særlig brøyta på plassen jeg stod. Jeg var både frustrert og tårevåt da jeg stod der i snøen med ødelagt underkjøringshinder og vanskelige kjettinger fulle av snø. Jeg fikk lagt på en kjetting, men det ble bare tull. Den surra seg og lå ikke riktig på i det hele tatt. Jeg brukte så langt tid og mye energi på den at jeg var på nippet til å gi opp.
Jeg satt i snøen sliten og lei da en dyrebilsjåfør kom og tilbød seg å hjelpe meg. Jeg var så ydmyket og flau at jeg takket nei til hjelp. Etter en liten stund kom han tilbake, for han skjønte nok at jeg virkelig trengte hjelp. Det er jeg evig takknemlig for.
Han kastet på to kjettinger for meg og anbefalte meg å ta en litt større sving da jeg skulle begynne opp gårdsveien. Det gjorde jeg, og da kom jeg meg trygt frem og fikk hentet melken.
Etter den dagen satt jeg med ganske mye lærdom. Det er utrolig hva man lærer av å prøve og feile. Det å kjøre vinterstid har ikke vært det samme etter den dagen. Det var jo litt av en måte å lære på, men noen ganger er det slik.
Det som er viktig for meg i hverdagen som yrkessjåfør er å ha godt forhold til kollegaer og produsenter som gjør at jeg trives, og at jeg gleder meg hver dag til å dra på jobb. En annen ting jeg synes er viktig er å ha en ren og ryddig bil, som jeg jeg vet er i orden og at ting er på stell når jeg kommer for å starte dagen.
Jeg trives veldig godt med å kjøre i Valdres, men jeg må nok innrømme at den fineste ruta er den som går utpå Møre og nord i Gudbrandsdalen.
På fritiden liker jeg å være ute med venner, og jeg har et par biler som jeg liker å bruke noen kroner på.”
Opphav og kilder: Tungt.no
