Endelig helg med Raymond: Øl, elgjakt og en snusboks
HUMOR: Denne historien handler om når man tilbringer mer tid i vogntoget enn hjemme, og endelig kommer hjem.
Øl er godt, meget godt.
Da eksen forsvant, eller, ikke forsvant da, hun dro, da forsvant også huset og bilen. Alt jeg hadde igjen var friheten og fjernkontrollen (føler jeg vant den kampen der). Men da hun dro, ja så tenkte jeg at NU! skal jeg leve livet. Nå skal jeg drikke øl og se hva som helst på tv. Tv’n skulle aldri mer besudles med Grey’s Anatomy og Frustrerte Fruer.
Siden jeg ikke hadde hatt ferie på lenge, så sa jeg opp jobben. Nå skulle jeg bare slappe av med øl og tv før jeg starta med blanke ark.
Men, når man er så glad i øl som det jeg er, så er det viktig å huske tidene for ølsalget på butikken. For å rekke det, dro jeg på meg jakke og sko i god tid, rettet på sveisen og spankulerte bort på Kiwi i rolig gange. Klokka var på min side. Gikk inn på Kiwi og plasserte 18 øl på båndet. 18 små øl altså, er ikke fanatiker heller.
Og hva presterer han i kassa å si? «Dessverre, du får ikke kjøpt øl nå, beklager.»
Jeg tenkte: «neeeeeiii … faaaan».
Så sa han i kassa: «Ølsalget åpner ikke før 08.00».
Her hadde jeg vært ute i god tid. 07.05 var klokka og jeg fikk pokker ikke øl. Så var det hjem, og tilbake igjen.
– Skal du på jakt med to bæreposer??
Litt utpå dagen ringer en kamerat. Han lurte på om jeg ville bli med på jakt.
Jeg har jo aldri vært på jakt før. Ikke på dyr i hvert fall. Eller jo, ei eks ble som et dyr innimellom og ei jeg bodde med på 90-tallet, hun var dyr. I lengden da.
Men jakt, som i elgjakt? Aldri vært på.
Jeg skulle få bli med på én betingelse: at jeg holdt kjeft. Dette blir jo sosialt, tenkte jeg. «Null problem» sa jeg, i god tro.
«Vi drar tidlig» sa han. «Jeg henter deg hjemme 06.00».
Uhørt. «Det gjør du faen ikke, det er for tidlig», repliserte jeg. «Du kan hente meg 08.05. På Kiwi.»
Klokka var på slaget som nevnt da han stod utenfor, og jeg kom ut fra butikken med to nydelige klirrende bæreposer etter å ha vært en sentral aktør i det første ølsalget den dagen i hvert fall.
«Skal du på jakt med to bæreposer????!!» utbrøt kompisen min.
«Ja? Tar elgen seg nær av det da?» spurte jeg, og tenkte at nå har krenkinga gått for langt, når selv skogens konge blir krenket.
Elg! Elg! Elg!
Omsider kom vi oss til skogs og «på post». Nå skulle vi være helt stille. Så der satt vi da, som to ekorn, og stirra etter elg. Klirringa og forsøk på svenskevitser må ha gått kameraten min på nervene. Etter å ha konsumert det aller meste av de 18 ølene, måtte jeg rope på elgen, og jeg står da i vinkel oppetter et tre mens kameraten min roper: «Elg! Elg! Elg!».
«Slapp av mann, JEG HOLDER PÅ!!!» ropte jeg tilbake.
Men jaggu, det han mente var at det stod et eksemplar borti skogbrynet og ventet på den sikre død.
Luta lei klirringa og «Har du hørt om dansken og svensken og …» så brente han av et skudd. Og hva skjer??? Elgen går videre. Nå har ikke jeg mye kunnskap om jakt, men jeg tenkte jeg skulle bryte inn og redde situasjonen. Så for å hjelpe jegeren, sa jeg: «Du må skyte en gang til, for jeg tror ikke han hørte det første».
Og DER avsluttet han jakten.
«Trailerskjorte» og snus
Gud, det var godt å sette seg inn i vogntoget den mandagen. På jobb for å slappe av litt. Trakk for øvrig den oppsigelsen.
Men, denne dagen fikk jeg med en ny sjåfør på opplæring. Flett ny sjåfør. Nettopp tatt lappen på lastebil. Guttedrømmen. Han her hadde til vanlig sittet pent antrukket på et kontor, og latt lankene danse lett over tastaturet mens han forflyttet noe offshore-drit over hele jævla verden.
Men nå, endelig, skulle han ut av kontoret, inn i lastebilen og ut på veien. Og han hadde forberedt seg. Virkelig. Finstasen brukt i hans forrige profesjon var hengt pent opp i skapet, og nå var stunden kommet.
Jeg svingte inn i gata der han bor, og der stod han klar. I rutete skjorte, oppbretta ermer, og kraftige bukser og sko. Drømmen om å kjøre trailer ble omsider til virkelighet.
Han klatrer inn i vogntoget, på en måte. Så godt han kunne. Noe fjellgeit var han ikke, det kan jeg si. Med ti hvite knoker og stivt blikk kom han seg opp og inn. Andpusten fester han setebeltet og viser stolt frem sin nye, rutete «trailerskjorte», som han sa.
Jeg ser rart på han.
Han ser rart på meg: «Hva? Bruker du ikke sånn skjorte??»
«Nei …»
Men han har tydeligvis et ess i ermet. Eller rettere sagt i skjortelommen. Han slår seg på brystet, på lommen og sier «og så har jeg med snusboks».
Jeg ante ikke at han snusa en gang. Noe han heller ikke gjorde. Men i dag så skulle han sitte på i et vogntog så …
Jeg starter opp igjen og begynner å kjøre, så tar han frem snusboksen. Og så blir han stille.
Han ser på snusboksen. Han ser og ser. Jeg ser på han og jeg ser på snusboksen hans. Han hadde tatt med seg feil boks … Der sitter han med en boks hårvoks …
Jeg tenner meg en røyk … og kjører videre … og lengtet mot helg og Kiwi.
Raymond Falldalen
Omskolert yrkessjåfør, jobber i dag som komiker. Etter 16 år som yrkessjåfør er tiden inne for å framsnakke transportbransjen og livet ellers.
Raymonds spalte har turet og gått i TransportMagasinet i noen år. Nå er det på tide at et større publikum får kost seg med skråblikket hans på transportbransjen og livet generelt. Hver fredag vil vi legge ut et nytt innlegg fra spalten hans som tidligere har stått på trykk i TransportMagasinet.
