Historien om Håkull - Del 1
Krigen var over. Landet skulle bygges og Kristen Håkull hadde nettopp kjøpt et gårdsbruk på Ålgård i Rogaland. Han trengte en lastebil. Rutebileier Sverre Haga hadde en Chevrolet fra 1929 han skulle selge. Det ble den første lastebilen i selskapet som i dag er blant norges største på internasjonal transport. Det tok ikke lang tid før kremmeren Kristen oppdaget mulighetene som lå i lastebilen.
Tyskerne hadde etterlatt seg store mengder piggtråd langs strendene på Jæren, og grunneierne jublet da Kristen spurte om lov til å forsyne seg. Piggtråden ble kveilet opp, fraktet og solgt til bøndene lenger innover i landet. Etter hvert kjøpte han også fisk tidlig om morgenen i Stavanger og kjørte rundt på gårdene og solgte. På ettermiddagen kjørte han rundt til møllene og kjøpte avfall, som han solgte til bøndene som dyrefor.
Etter halvannet år hadde han tjent såpass med penger at han kjøpte seg en nyere Chevrolet, fra 1937. Bedre bil betød lengre turer for Kristen. Etter å ha snekret hus på lasteplanet, og fått det godkjent for frakt av opptil 20 personer, bar det av sted til Trondheim med feriefolk. I 1951 kjøpte han en Borgward og ansatte sin første sjåfør.
Turene gikk nå til Kristiansand for å handle byggematerialer, som han fraktet hjem og solgte. Håkull var for alvor i ferd med å ta form som transportforretning og i 1952 kjøpte et andelslag av bønder en helt ny lastebil, Scania Vabis L40 med 90 hk., som Kristen fikk i oppgave å drifte.
Avtalen gikk ut på at hvis han fraktet sauene til og fra sommerbeite, fikk han disponere bilen fritt resten av året.
En god deal for rogalendingen, som med den nye lastebilen utvidet kjøringen til også å omfatte Østlandet. Kristen fraktet kjøtt bortover og hentet høy tilbake. Det tok ikke lang tid før han kjøpte ut bilen fra andelslaget.
Kristen Håkull ble den første som fraktet kjøtt til Oslo fra slaktere på Jæren. På vinterstid, vel å merke. Ferskt kjøtt med presenning over var ikke en løsning som fungerte særlig bra i den varme årstiden. Men kremmeren Håkull hadde fått en ide: Han ville prøve å frakte skrottene hengende.
En dag sent i 1956 fikk Kristen sveiset sammen noen to-toms stålrør til rammer som igjen ble montert på Scaniaen. I tillegg ble det laget fire tverrliggere for å kunne henge sju griseskrotter i hver av dem. Neste morgen var han i Oslo med de 28 grisene, ganske spent på hva kontrollørene i kjøtthallen ville si da de åpnet presenningen for kontroll. De var begeistret. Kjøttet var som nyslaktet, etter å ha hengt luftig på turen rundt Sørlandet.
Kristen Håkull øynet nå muligheten og bestilte straks en ny Volvo Viking med en-akslet henger til denne kjøringen. Det ble montert kjøttoppheng med plass til 125 griseskrotter, eller rundt 10 tonn kjøtt. Og med denne bilen dukket for første gang de velkjente røde og hvite Håkullfargene opp på landeveien.
Volvoen gikk tre turer i uken til Oslo med slakt og lastet papp i retur, eller så gikk turen via Rjukan for å laste tørris til meieriet på Sola. På under et halvt år i denne kjøringen, hadde Kristen betalt ut den nye Volvoen. I 1958 kjøpte han derfor enda en, som ble bygget opp på samme måte.
Rogalands Fiskesalgslag hadde fått med seg Håkulls vellykkede turer med slakt til Oslo. Kunne han klare noe tilsvarende med fisk til kontinentet? Igjen måtte Kristen tenke nytt. Ingen i Rogaland hadde tidligere isolert lasterommene på en trailer. Men en ny Volvo Viking ble kjøpt inn, og Kristen gikk i gang.
Lasterommet ble isolert med steinull, og våren 1959 gikk den første prøveturen til Le Havre i Frankrike med 10 tonn frosset fisk. Første sjekk var på grensen til Belgia, og gleden var stor da fisken fortsatt var frossen og fin. Nå begynte kontinentkjøringen for alvor. Håkulls kjølevogn kjørte frosne reker til Nederland, varer fra Frionor til Frankrike og senere frosset kjøtt fra Oslo til flere land i Europa.
Det gikk greit å få lass i Oslo. For der borte fantes bare en lignende bil, nemlig Øystein Stie sin første Scania L 71 Regent som fikk isolerte skap i 1957 og brukte tørris som kjølemedium. Snart opplevde de begge at karosserifabrikkene rundt i Norge kopierer ideen. Konkurransen var i gang, og Håkull fikk raskt merke det, da Øystein Stie bygget opp kjølevognsett med 20 tonns lastekapasitet, det dobbelte av Håkulls biler.
Øst for Kristiansand var det nemlig tillatt med så tunge biler. Dermed ble Håkull utkonkurrert på Østlandet. Men samtidig måtte Sties holde seg unna veiene i vest med sine nye og tyngre biler.
Utover på 60-tallet dukket det opp forespørsler om flyttelass hos Håkull, som hittil aldri hadde sagt nei til et oppdrag. I 1963 bygget derfor Kristen sin første flyttebuss. Et busschassis fra Volvo ble bygget opp med myk fjæring, lett konstruksjon, lav lastehøyde bak og stort volum i lasterommet. Her var det også boplass for både sjåfør og sidemann.
Konseptet ble en suksess fra første dag og snart ble Håkull forbundet med skadefri flyttetransport på landets mange grusveier. Det ble derfor flere slike flyttebusser, i 1971 ble nummer fem levert. Samtidig ble Forsvaret en stor og viktig kunde.
Den lengste sammenhengende turen Håkull noen gang har hatt med en flyttebuss er følgende: Stavanger - Kirkenes - Oslo - Lisboa - og retur til Stavanger. En tur på 1300 mil.
På 70- og 80-tallet hadde Håkull 15 flyttebusser og biler på veien i sommerhalvåret, med opptil 200 flyttelass hver måned. I 1981 startet Håkull også opp med frakt av blomster med flyttebussene. En tur i uka til Amsterdam for å laste avskårne blomster, leveringsadresse var i Trondheim.
Denne kjøringen varte bare i et par år, men andre har lagt merke til konseptet og Gartnerhallen tok kontakt. De trengte ukentlig transport fra Stavanger til Tromsø. Dermed startet nok en tøff rute, der man lastet potteplanter i Stavanger, etterfylte med flere blomster i Oslo, før turen gikk gjennom Sverige og Finland til Tromsø.
Sjåfør Geir Nese kjørte ifølge historien denne ruten 19 ganger på 19 uker, eller 100 000 km på fem måneder. Han hadde en fridag i løpet av denne perioden. Ruten ble nedlagt i 1987.
I del to av denne historien, kan du blant annet lese om containereventyret på 60 - og 70-tallet
Et stort intervju med familien Håkull, anno 2019, sto på trykk i TransportMagasinets utgave nummer 5 - 2019. Vil du abonnere på vårt utmerkede magasin, klikker du her!
