RETRO: Flomsikring i 200 år
Unn Yilmaz, NVE
Kanalvesenet var forløperen for Vassdragsvesenet som ble opprettet i 1907, og som skiftet navn til Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) i 1921. Med Vassdragsvesenet ble det opprettet regionskontorer og en egen Anleggsavdeling som ble en viktig organisatorisk ramme for arbeidet med forbygninger.
NVE har opparbeidet et rikt arkiv gjennom 200 års virksomhet, og dokumenter, planer, tegninger og fotografier gir et fascinerende innblikk i utviklingen av forbygningsarbeidet og den revolusjonerende overgangen fra muskelkraft til maskinkraft. De tekniske prinsippene for sikringstiltak og forbygninger i vassdrag har endret seg lite gjennom tidene. Til bygging er det alltid blitt brukt stein, enten tilkjørt sprengt eller hugget stein, eller «ørmasser» (stein fra elveleiet). Som fyllmateriale er det brukt sand, silt og leire.
Den tidligste anleggstiden
Gaula i Sør-Trøndelag er fra gammelt av kjent for å være en svært flomfarlig elv. I 1880-årene beskriver Kanalvesenet forbygningsanlegget som er under arbeid:
«Efter Konferance med Kanaldirektøren paa Aastedet indgav Amtsveimesteren til Amtet en Forestilling af 22de April 1882 om Udførelse af en 518 m. lang Stenbeklædning af nogle Elvebrud langs Flaaøiene til Beskyttelse af Landeveien, med Henstillen til Amtet at søge Halvdelen af Omkostningene, store Kr. 4500,00, bidraget af Elverensningsfondet.»
Beretningen sier videre noe om datidens utfordringer med transport av materiale og konsekvenser for framdriften av arbeidet:
«Paa Grund af Mangel paa Slædeføre Vinteren 1883-1884 fik man ikke den nødvendige Sten frem. Arbeidet som var paabegynt Høsten 1883, kunde derfor først fulføres Vaaren 1885»
I 1893 begynte elva Malsåa i Verdal i Nord-Trøndelag å grave seg ned mot berggrunnen og endre løp, noe som førte til at den nærmeste gården sto i fare for å rase ut i elva. Det ble besluttet å bygge en mur for å lede elva vekk fra området. Muren ble bygget mellom 1893-97, og det ble benyttet vagger og kraner som hjelpemiddel. Den tørrmurte forbygningen var et solid stykke arbeid, og står fremdeles.
Etter opprettelsen av Vassdragsvesenet i 1907 fikk selve anleggsdriften et stort løft. Det ble engasjert oppsynsmenn og arbeidsformenn for å lede arbeidet. Gravearbeidet ble ofte lagt til sommeren for å unngå flomperiodene. Om vinteren ble det tatt ut bruddstein ved hjelp av håndboring og sprengning. Transport av materialer på første halvdel av 1900-tallet foregikk vanligvis med hest og kjerre eller slede, trillebårer, enkle kraner og skinnegående vagger. Mye av arbeidet ble altså utført med muskelkraft helt fram til etter andre verdenskrig.
Maskinene introduseres
Den første gravmaskinen, en tysk Weserhütte, ble brukt i forbindelse med forbygningsarbeidet og senkningen av Selsmyrene i Oppland i 1945. Tyske krigsfanger fungerte en tid som læremestre. I 1949 fikk Forbygningsavdelingen den første bulldoseren, en Caterpillar D-4, gjennom Marshall-hjelpen. Med innføringen av anleggsmaskiner i NVEs forbygningsvirksomhet kunne det fra nå av bygges flere og større anlegg og det kunne brukes større stein. Store geografiske variasjoner med hensyn til erosjons- og flomproblemer, samt størrelse og tilkomst til anleggene, kunne føre til store kostnader ved transport av moderne maskiner. Enkelte steder ble det derfor brukt stubbebrytere, Vossakran og Geirangerkran helt fram til 1960-årene.
En tidligere regionsjef i NVE forteller om hvilken revolusjon det var innenfor anleggsdrift på denne tiden:
«Det var mange utrolige ting i den første tiden, altså, for da var det ikke maskiner og sånne ting, vet du. Vi fikk en doser – det må ha vært omkring 1960, eller kanskje i slutten av 50-årene, og så kom det sånne (---) maskiner som gikk med store vaiere og så en skuffe som hang og dinglet i luften likesom, og det ble jo en voldsom forandring i forhold til alt manuelt arbeid som ble gjort. (Sitatene er hentet fra intervjusamlingen «NVE i det 20. århundre»)
Kraftig tiltaksøkning
På 1960- og 70-tallet det planlagt og utført en rekke tiltak for å sikre boligområder og infrastruktur mot flom og utgraving. Flomsikring ble også i mange tilfeller kombinert med tørrlegging av tidligere våtmarksområder for å vinne nye jordbruksarealer. Disse tiltakene ble utført i samarbeid med landbruksmyndighetene, der forbygningsavdelingen tok seg av planlegging og gjennomføring. Etter at maskinene hadde gjort sitt gjennombrudd i anleggsvirksomheten og bevilgningene økte, økte også mengden av tiltak kraftig.
Et av de store senkingsprosjektene på 1960-tallet var Goksjø og Storelv i Vestfold med 1,25 m, noe som ga ca 5000 da dyrket mark, skog og beite. På grunn av rasfare måtte gravemaskinene plasseres i god avstand fra elvekanten, og det gikk flere ras mens arbeidet pågikk.
Sysselsettingen som forbygningsarbeidene ga om vinteren var viktig, og mange anlegg mellom 1950-1970 ble gjennomført med sysselsettingsmidler. Omleggingen til maskinkraft ble derfor også møtt med protester. Maskinførerne var heller ikke helt enige seg imellom om utviklingen alltid har vært av det gode, men satt pris på mindre støy og bedre komfort – og litt mindre startproblemer enn før i tiden:
«Den første bulldoseren jeg hadde var fra 50-tallet. Når den skulle startes måtte en først starte en bensinmotor med snorstart, og det var ikke automatisk som på en gressklipper. Man ble ganske varm i trøya mange ganger før du fikk start på svineriet. Så var det å få startet dieselen med den etterpå. Du varmet opp dieselmotoren med eksosen fra bensinmotoren, så det var en del spaker som skulle kjøres frem og tilbake og så var det ventilløftere på dieselen, sånn at når du koblet til dieselmotoren så var det med åpne ventiler og sånn. Du hadde ikke kompresjon på den i det hele tatt, du bare dro rundt motoren og med da eksosen igjennom for å få den oppvarmet. Så når du hadde fått den rette tiden på det, var det å koble til diesel og stenge ventiler og da skulle svineriet starte. Og det gjorde det! Det var svart røyk – det var artig! Men det var slitsomt, og jeg tror ikke jeg ville giddet å holde på. Det var solide maskiner og de gjorde god jobb, de var virkelig gode verktøy når de ble brukt rett. I dag hadde man ikke fått lov å starte dem med dispensasjon engang. Neste generasjon maskiner var hydraulisk».
En annen verden
Etter hvert kom de første hydrauliske maskinene med oljetrykk som avløste de svære, eldre maskinene:
«De var enormt tunge og kunne veie en 25-30 tonn. Dermed var de også kolossalt vanskelige å flytte. Blant annet var det noen av dem som ikke kunne kjøres på toget, for tunnelene var ikke vide nok til at de kunne passere. Men så kom de oljebaserte maskinene, og da ble det en helt annen verden. Brøyt var jo blant verdens første moderne gravemaskiner. NVE hadde vel en 50 maskiner på det meste, tror jeg».
1977 besto NVEs maskinpark av 85 kompressorer, 40 gravemaskiner, 15 bulldosere og shovlere samt en del transport- og spesialutstyr. Sent på 1970-tallet hadde Forbygningsavdelingen ca. 100 medarbeidere.
En av maskinførerne gir uttrykk for hvor sterkt knyttet en kunne bli til anleggsmaskinene sine:
«Utviklingen i maskinparken har vært helt enorm. Vi har hatt bare gravemaskiner i Salten-distriktet og i Nordland, ikke dosere. Jeg begynte med en Brøyt 72-modell som kjørte i over 20 000 timer, den ble ikke skiftet ut før i 1986. (---) Den nye maskinen, en Caterpillar har kjørt i en 9 000 timer og er enda i anlegget. Her er alt av utskiftbare skuffer osv. Men man blir ikke maskinfører før man har kjørt en gammeldags Brøyt. Jeg var så glad i Brøyten, at! Tyngre, men helt fantastisk».
