– De bare filmet!
Vi spoler fra vinteren 2018 til sommeren 2019. På en kafé i Lillestrøm sitter tobarnsmor og lastebilsjåfør Vitalija Ciulcinskiene og ser tenksomt ut i luften til venstre for meg når hun gjenforteller sekundene etter det dramatiske krasjet.
Det er første gang hun deler opplevelsen med noen utenfor nærmeste familie og krise-etatene. Hendelsen blir mer virkelig igjen, sterkere, nå som hun skal dele den med offentligheten.
Bildene på utskriften fra Dagbladet.no er dramatiske. Satt hun virkelig bak dette knuste glasset? Hun avbryter sin egen fortelling og utbryter:
– Vi må lære våre barn dette fra grunnen av! Det første man skal tenke på er nødnummeret og skadestedsoppførsel – ikke Facebook, insta og snapchat!!!
Mennesket bak
Opplevelsen Ciulcinskiene beretter om, er såpass sterk at vi føler leseren trenger litt mer bakgrunn enn bare et navn og et ansikt:
Vitalija Ciulcinskiene kom til Norge fra Litauen med sin mann Rimas, og barna som i dag er henholdsvis 11 år (datteren Aira) og 15 år (sønnen Arnas). De kom hit som følge av mannens jobb som lastebilsjåfør. Også han er i dag i Suldal Transport, en av Norges største private transportbedrifter.
Familien Ciulcinskiene bodde noen år i Norheimsund i Hardanger, og lærte det våte og vakre Vestlandet å kjenne før de senere flyttet til Bjørkelangen øst for Oslo. De kunne godt tenke seg å bo nærmere Oslo, men så er det prisnivået på boliger da …
Vitalija selv har ikke jobbet lenge som lastebilsjåfør. Hun har bakgrunn som servitør og kokk. Den store hobbyen er å lage mat. Livsdrømmen er å åpne sin egen kafé.
– Men det er en tid i livet for alt. Kanskje når barna flytter ut, smiler hun. – Og det koster å etablere seg. Så det er bedre betalt å kjøre lastebil enn å jobbe på kafé nå.
Dagen det smalt
Ciulcinskiene hadde kun jobbet for Suldal i tre uker da ulykken inntraff 25. januar. Arbeidsdagen hennes begynte som vanlig. Oppmøte på kjørekontoret klokken 07.00. Utdeling av dagens fraktpapirer. Klargjøring av den tre år gamle Volvo FHen som trengte diesel før første tur, en container som skulle fra Cargonet til Oslo sentrum.
Adressen var klar til å tastes i navigasjonen, straks etter at hun hadde fått fylt tanken. Men så langt som til tanking kom hun aldri. Politiet fikk melding om ulykken kl. 08.43.
– Det første jeg tenkte da jeg så bussen komme mot meg var på mitt eget språk «Hva i all verden er det du gjør, mann???».
Veien der ulykken skjedde er smal og går i sving. Bussen, en rød Solaris full av skolebarn og andre som skulle på jobb, hadde lagt seg ut i svingen. Tatt en del av hennes kjørefelt.
En helt normal manøver kanskje, gitt at det ikke var for glatt til å stoppe eller vike unna. Bussens sjåførhjørne traff Ciulcinskiene sitt sjåførhjørne.
– Det gikk så fort. Etter sammenstøtet var det første jeg tenkt på å hoppe ut for å hjelpe … Men så kjente jeg at jeg satt fast …
Ciulcinskiene leter fortsatt etter de presise norske ordene. Slår over på engelsk før vi får rekonstruert det hele.
– Jeg visste det ikke da, men begge beina var klemt fast. Rattet var skjøvet langt inn i magen. Hele hodet og overkroppen var dekket av glass. Venstre arm var kraftig forslått. På grunn av rattet fikk jeg nesten ikke puste, men prøvde å rope etter hjelp.
Rope etter hjelp
– Det var da jeg så henne med mobilen. Selv begynte jeg å tenke på hvordan jeg så ut for henne, om jeg hadde skader i hodet eller ansiktet, blod … Med liten tynn stemme gjennom glipen i vinduet prøvde jeg å si: Ikke lag video …
Marerittet gikk dessverre ikke raskt over. Ciulcinskiene ble sittende lenge fastklemt i bilen, og forteller hvordan flere av ungdommene fra bussen filmet og fniste.
– Det jeg så inderlig hadde behov for var å ringe min mann, forklare, gi beskjed.
Etter hvert kom heldigvis en noe mer voksen gutt, kanskje 16–17 år, til stedet og ba jentene slutte. Han spurte om hun ville ha vann eller kunne gjøre noe.
– Gutten kom inn og fant mobilen min, fikk ringt til min mann for meg, at jeg har ulykke med buss. Takk til ham for det.
Men det var først da det kommer en voksen dame at det ble mer orden, og Ciulcinskiene vil spesielt takke henne for sin myndighet på stedet.
– Men jeg vet i dag ikke hvor hun kom fra, om det var fra bussen, eller om hun bare kom forbi. Hun snakker med meg og forteller meg hva jeg kan gjør og ikke gjøre. Hun holder meg ved bevissthet og gir klar beskjed om at jeg ikke måtte få vann.
Ambulanse, politi og redningsbil kommer ganske raskt på plass, kanskje fem til syv minutter, anslår hun. Men det skal ennå gå mye tid før Ciulcinskiene blir frigjort fra bilen og får behandling før turen gikk videre til sykehuset.
Store medieinteresse
På sykehuset var også pågangen fra media og andre instanser stor. De ville høre Ciulcinskienes opplevelse. Også politiet ville gjerne at hun skulle fortelle om sin opplevelse med filmingen, slik at de kunne lære andre unge om akkurat dette.
– Men jeg ville ikke da. Var ikke klar. Jeg ville ikke at mine barn, min mann, resten av familien, skulle høre mamma fortelle dette offentlig. Jeg sa til politidamen at jeg kunne fortelle til henne, så kunne hun viderefortelle.
Først nå, halvannet år senere, er hun altså klar til selv å fortelle TransportMagasinets lesere om opplevelsen.
Og fortsatt er hun nølende til å bla opp i den lille bunken av årets blader jeg har lagt frem, for at hun skal skjønne hvilket magasin TM er. Bladene på sjåførrommene rundt omkring er ikke alltid like diskrete ...
Hvordan har det gått siden?
På sykehuset slapp hun unna med to dagers opphold. «Du har hatt englevakt!» sa legen. Og fastlegen ville sykmelde henne i minst 8 uker. Det var det ikke snakk om fra hennes side.
– Jeg ville jobbe. Etter fire uker fikk jeg en avtale med sjefen om at jeg kunne kjøre sammen med min mann en dag. Dersom det gikk bra …
Og det gjorde det. 26. februar, nøyaktig en måned etter ulykken, var hun på jobb bak rattet igjen.
I det drøye året etter ulykken har hun hatt anledning til å bearbeide det som skjedde, og nye refleksjoner er kommet til. Selv er hun en svært sikkerhetsorientert sjåfør, og noe av det først hun spurte om i sin jobb, var handsfree til telefonen.
– Jeg svarer ikke på telefon når jeg kjører. Da kjører jeg. Men det er jo umulig å ikke se hvordan andre bruker telefonen i trafikken. Spesielt ved hendelser og ulykker. Ikke de som kjører i samme retning som ulykken, de står jo fast – men de som kommer motsatt vei på motorveien! De som skaper kø og risiko fordi de skal filme mens de sakte kjører forbi. Snap, insta, my story …
Når huset brenner
– Nei. Vi må snakke mer om dette offentlig, hjemme og på arbeidsplassen. Om skadested, hva man skal gjøre og hvordan man skal opptre, gjentar hun. – Både barn og voksne. Derfor håper jeg min opplevelse kan få noen flere tenke, kan bidra til å bedre kulturen.
– Kanskje de kan tenke hvordan de selv ville opplevde det? Men for all del, jeg sier ikke dette med «hevet pekefinger». Vi er jo mennesker. Hjemme i Litauen har vi et ordtak: «Når huset brenner, først selfie».
Bortsett fra opplevelsen på ulykkesstedet, er Ciulcinskiene svært takknemlig for hjelp og behandling hun har fått. Ambulanse og helsevesen – og ikke minst Suldal Transport som arbeidsgiver. Siden hun kun hadde vært ansatt i tre uker var det overhodet ikke gitt at sykemelding dekkes av arbeidsgiver.
– Jeg har veldig mye å takke Norge for, sier hun ydmykt.
– Og når du en gang åpner kafé, kanskje det blir for lastebilsjåfører?
– Kanskje det, smiler hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Transportmagasinet nr 05 2019
